Etter måneder med tilnærmet normale tilstander i Norge, kan det se ut til at ferien fra pandemien kan være over.

Vi har nye, lokale utbrudd av coronaviruset i Norge. Smittetrenden har vært flat, tallene er fortsatt lave, men økende. Det var varslet at det kunne skje, men det er likevel tungt.

Det begynte som små hendelser mange av oss knapt registrerte. En titt på VGs corona-oversikt viste at det i en periode i juli bare var et par personer i respirator, og kun en håndfull nye smittede hver dag. Norge, landet som stanset pandemien med sin dugnadsånd, hadde kontroll.

Det ble en fin sommer, til 2020 å være. Folk fikk til og med reist til utlandet, selv om de fleste var på norgesferie, og nøt den.

Så kom utbruddene i Moss, og med dem den gnagende uroen. Er det nå det skjer? Er dette starten på bølge nummer to? Tallene var fortsatt lave, i snitt 12 nye bekreftet smittede per dag i juli, mot 164 i mars (beregnet med utgangspunkt i VGs tall-oversikt). Så man krysset fingrene og håpet på at dette går bra.

Og, kanskje gjør det det. Men, utbruddet om bord Hurtigrutens cruiseskip, og hvordan det har berørt 69 kommuner gjør det vanskelig å være like optimistisk og bekymringsløs som for par uker siden. Søndag 2. august ble det registrert 66 nye bekreftet smittede. Sist vi hadde omtrent like mange smittede på en dag var 27. april. FHI sier de er bekymret, selv om det er for tidlig å si om dette er en tendens.

Måtte smittesporere og kommunene lykkes i å finne alle berørte og teste dem og stanse utbruddene lokalt, tenker de som ikke tror på Gud. Og de som tror på Gud, ber til Ham. For, ingen vil tilbake til dagene i mars, da Norge stengte ned.

De dagene og ukene i mars sitter fortsatt i, som en nasjonal traume. Den synkende følelsen, unntakstilstanden og frykten. Vi husker fortsatt hvordan vi refreshet VGs smittetall-oversikt kontinuerlig, så kurven gå bratt oppover og leste om nye døde daglig.

Ikke sjeldent grøsser vi ved tanken på den ubehagelig stillheten som var utenfor vinduet, i de folketomme gatene, de alvorlige minene, de utslitte helsearbeiderne, og de nervøse butikkansatte. TV-bildene av statsminister Erna Solberg, helseminister Bent Høie og FHI-direktøren Camilla Stoltenberg, som holdt pressekonferanse og trøstet og veiledet oss. Alt dette ble en del av den nye, klaustrofobiske hverdagen.

Innimellom, mens vi plukker opp et kneippbrød, en gulost og krone-is, kan det slå oss at mange av oss gikk i samme butikken for noen måneder siden og hamstret pasta og boksmat og toalettpapir. Og, at det toalettpapiret er det fortsatt 64 ruller igjen av. Vi var ikke til å kjenne igjen. Primale instinkter slo inn, vi var oss selv nærmest. Verst var likevel savnet etter familie, venner og kolleger. En mor, far eller bestefar du ikke kunne klemme, de som trengte en klem mer enn noe annet.

Vi vil ikke tilbake dit, og de nye utbruddene viser hvor skjør normaltilstanden er. Derfor tar jeg meg selv i å bli engstelig når nærbutikken nå har fjernet antibac ved inngangsdøren. Eller, når folk på gata ikke ser ut til å bry seg om en-meters-regelen, eller når noen setter seg ved siden av meg på t-banen. For ikke å snakke om Hurtigrutens håndtering av smitten om bord sine cruiseskip. Den håndteringen oppleves som en personlig fornærmelse.

Men, så minner jeg meg på at det likevel er grunn til optimisme.

For fem måneder siden ble Norge, Europa og verden tatt på sengen. Nå går vi til sengs med fienden.

Det er vi nødt til å gjøre, for pandemien går ingen steds med det første. Vi har opparbeidet oss mer kunnskap, bedre overvåkning, bedre rutiner, større kapasitet, bedre utstyr, bedre behandling og større bevissthet.

Den dagen en anbefaling om munnbind på kollektivtransport og i butikken foreligger, vil de fleste av oss ta på oss munnbindet uten å mukke.

Den dugnaden tar vi nok på strak arm. Vi er blitt mørnet over fem måneder. Er faren stor nok, gjør vi det vi må. Slik som i England, som har hatt helt andre, enorme tall. Over 46.000 døde, og 307.000 smittede.

15. juni ble det innført påbud om munnbind på kollektivtransporten der. Men, allerede før det gikk så mange briter med munnbind ute at de av oss som ikke gjorde det, følte oss utenfor.

Her hjemme er ting nå i rask endring. For øyeblikket er det fem kommuner som har økende smitte: Sveio, Haugesund, Fredrikstad, Bergen og Moss.

Det viktigste er å stanse utbruddene lokalt. Her ser det ut til at alle kluter er satt til for å spore opp potensielle smittebærer, teste de og sette folk i karantene. Noe av smitten kommer som sist fra utlandet.

FHI har allerede gjort Belgia, Spania og Portugal til «rødt område», altså må du i karantene når du kommer hjem. I slutten av denne uken kan Sveits, Tsjekkia og Polen også bli røde. En munnbind-anbefaling ser ut til å være nært forestående.

Det er likevel ikke utenkelig at vi kan oppleve en eller annen form for ny nedstengning av samfunnet. Slik vi ser i England og Tyskland.

Norges coronahåndtering denne våren har vist seg å være et skole-eksempel på hvordan å effektivt stanse et utbrudd. Det gir en form for trygghet.

Den tryggheten er avhengig av felles dugnad. Tiden ser nå ut til å være moden for en andre bølge av dugnaden - slik at vi kan stanse en andre bølge av coronaviruset.