Kommentar

Politikere flest er bra folk

Folk flest er ikke politikere. Men de fleste politikere er som folk flest. Bra folk, som ønsker å gjøre en god jobb. Nå stoler stadig færre på dem.

Den store innbyggerundersøkelsen, som kom denne uken, viser en klar nedgang i folks tillit, både til stortingspolitikere og kommunepolitikere. Det er et urovekkende tegn.

Om lag 12.000 politikere gjør tjeneste som folkevalgte i Norge, rundt om i kommuner, regioner og på nasjonalt nivå. Tar vi høyde for at mange slutter når det er valg, og nye kommer til, så snakker vi om flere titalls tusen mennesker som bruker eller har brukt tid og energi på å lese sakspapirer, sitte i lange møter, delta i utvalg og dra på befaringer.

De politiske verkstedene

Noen av dem ble med i politikken for å få en trygg skolevei for barna sine. Andre fordi de frykter klimakrisen, og ønsker å gjøre det de kan for å redde verden. Noen vil kjempe for at bygda får et nytt sykehjem.

Frp-leder Siv Jensen taler til sitt partis landsmøte i mai i år. Foto: Frode Hansen

Vi ser mangfoldet blant politikerne og deres interesser når det er landsmøter i partiene. Folk bruker en forlenget helg på å sitte gjennom lange debatter om stort og smått. Om sikkerhetspolitikk og atomvåpen – de store spørsmålene. Eller om å få partiet sitt med på å bygge en bro til en øy, der det kanskje bor noen hundre sjeler. Diskusjonene kan gå til langt på natt, med rådslagning i korridorer og i møterom. Ildsjeler jobber hardt for å få gjennomslag for sitt syn.

Tilliten til institusjoner og politikere er under press overalt i verden. Målinger fra USA viser at bare 11 prosent av amerikanerne har tillit til Kongressen. Men langt flere amerikanere har tillit til sin egen lokale kongressrepresentant. Det forteller noe om viktigheten av nærhet mellom politikere og innbyggere. Vi stoler lettere på dem vi kjenner. Og ikke minst – vi stoler lettere på dem vi kjenner oss igjen i.

En del av jobben

Mye handler om å bli sett. Denne høstens kommunevalg, med lokale opprør rundt om i landet, handlet også om dette. Det ble en perfekt storm, med et sammenfall av reformer som rammet enkelte lokalsamfunn spesielt hardt. Som Sandnessjøen, der jeg var på valgturné med Ap-leder Jonas Gahr Støre. Her risikerer de å miste tingretten og sykehuset, det statlige veikontoret og studiestedet i nærheten – omtrent på samme tid.

En del av politikernes jobb er å ta upopulære avgjørelser. Store reformer møter alltid motstand – men de er ofte helt nødvendige. Det er umulig å tenke seg et Norge uten en eneste kommunesammenslåing etter andre verdenskrig (det var om lag 750 kommuner i 1945), eller et Norge med fortsatt manuelt bemannede telefonsentraler. I dag er de fleste enige om at post i butikk både gir bedre tilbud, og har reddet mange nærbutikker. Men motstanden mot nedleggelsen av lokale postkontor var massiv og langvarig.

Gerhardsen og Bratteli

Det er viktig å huske på at virkeligheten er langt mer kompleks enn den var på den tiden da Aps Einar Gerhardsen eller Trygve Bratteli var statsministre. Og befolkningen er annerledes. Gerhardsen og Bratteli vokste ut av arbeiderklassen. Begge hadde kjent på kroppen hvordan arbeidsfolk og de med dårligst råd hadde det.

De som i dag sliter med å få endene til å møtes, har sjelden en Gerhardsen eller Bratteli i sine rekker. Et eksempel er NAV-skandalen. Den er også en historie om avstand mellom de mest sårbare og utsatte, og de som bestemmer. NAV-klienter har vanligvis ikke mange høyrøstede talspersoner.

På gater og torg: Ap-leder Jonas Gahr Støre besøker Sotra videregående skole i valgkampen, sammen med partifelle Anne Gine Hestetun. Foto: Gisle Oddstad

Samtidig er det få som snakker mer med vanlige folk enn nettopp norske politikere. De er fortsatt svært tilgjengelige. Politikerne våre reiser rundt i landet, de får henvendelser, brev, mailer og telefoner. De møter mennesker i alle livssituasjoner, på sykehjem og i institusjoner, på skolen og i barnehagen, på gater og torg – og på arbeidsplasser.

De folkevalgte har makt til å ta de store avgjørelsene – og til å ta beslutninger som griper direkte inn i andre menneskers liv. De må passes på, både av pressen, og av velgerne. Men et pågående og kritisk søkelys er ikke det samme som å trekke motivene til politikerne i tvil. Det er deprimerende å lese kommentarfelt der folk beskylder navngitte politikere for å svikte landet sitt, for å mele sin egen kake, eller for å bare være opptatt av egen makt.

Slagsvold Vedum og slagordene

Selv om tillitssvikten vi nå ser, er del av en internasjonal trend, så må norske politikere bære sin del av ansvaret. De siste årene har det vært en rekke skandaler. Mye handler om liv og lære. Som fiktive reiseregninger. Partier på Stortinget som ikke vil offentliggjøre sin egen pengebruk. Milliardsprekk i bygging av ny stortingsgarasje og postmottak.

Noe har også skjedd med den politiske debatten. Stadig flere politikere synes mer opptatt av å få inn sine egne forhåndsplanlagte formuleringer enn å lytte til det som blir sagt. Som Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Han er blant dem som kan få en rekke konkrete spørsmål i for eksempel NRKs morgenprogram Politisk kvarter, og sjelden svare annet enn med generelle vendinger om å ta hele Norge i bruk.

På kort sikt ser det ut til at Slagsvold Vedum lykkes med sine slagord. Hans parti ligger historisk høyt på meningsmålingene. Spørsmålet er hvor lenge det varer. Tillitssvikten handler kanskje også om at velgerne opplever at de ikke blir tatt på alvor. At de ikke blir lyttet til. Men kanskje handler det vel så mye om at de ikke alltid blir snakket til på skikkelig vis.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder