Kommentar

Det farlige gamle imperiet

Får ikke Tyrkia angripe kurderne i fred, truer president Recep Erdogan med å sende millioner av flyktninger til Europa. Han har ambisjoner for Tyrkia. Og for seg selv.

Kurderne har aldri fått det landet verden lovet dem. De har gang på gang stilt opp som lojale allierte til USA og andre, og de er blant de mest vestlig orienterte folkene i Midtøsten. Kurderne ble lovet sitt eget land etter 1.verdenskrig. Men løftene forsvant. Etter at USAs president Donald Trump nå har trukket amerikanske styrker ut av de kurdiske områdene i Syria, har kurderne blitt sviktet enda en gang.

Det er mer enn 30 millioner kurdere, fordelt på Iran, Irak, Syria og Tyrkia. De bor i grenseområdene mellom de fire landene. Tyrkias president Recep Erdogan mener at kurderne i Tyrkia samarbeider med kurderne i Syria, og at de sammen utgjør en sikkerhetsrisiko for hans eget land.

Sultanen i Istanbul

Nå har tyrkiske soldater gått inn i kurdiske områder på syrisk side av grensen mellom de to landene. Erdogan ønsker å bytte ut den kurdiske befolkningen her med arabiske flyktninger fra Syria, som lenge har oppholdt seg i Tyrkia. Slik kan han skape en korridor mellom de syriske og de tyrkiske kurderne. Samtidig kan han redusere antall flyktninger i sitt eget land kraftig. Og han får vist muskler i sine nærområder. Det som tidligere var det ottomanske riket.

USAs president Donald Trump trakk amerikanske soldater ut av kurdiske områder i Syria. Dermed ble det fritt frem for Tyrkias president Recep Erdogan. Foto: Kevin Lamarque / X00157

Vi må tilbake i historien for å forsøke å forstå det som nå skjer. Det ottomanske riket dekket nesten hele Midtøsten, og deler av Afrika og Europa. De enorme områdene ble styrt fra Istanbul, den tyrkiske storbyen som den gangen var hovedsetet for sultanen som regjerte.

Det ottomanske riket var gjennom flere århundrer en imponerende stormakt. Men gjennom 1700-tallet gikk det jevnt nedover, og det ottomanske riket ble etter hvert kalt «Europas syke mann». Alle visste at det bare var et spørsmål om tid før det ville gå i oppløsning. Både Russland, Storbritannia og Frankrike hadde øynene sine festet på området. Mange fryktet at det på et tidspunkt kunne bli krig mellom de tre stormaktene om det skjøre imperiet.

Skille politikk og religion

Slik gikk det ikke. Krigen som kom, var 1.verdenskrig, og ottomanerne sto på tapernes side. Gjennom avtaler mellom seierherrene ble riket brutt opp. Da de forhandlet frem mot 1922, var ikke lenger Russland et tsarrike, men en kommunistisk sovjetstat. De nye lederne var opptatt av å trygge sin egen makt, og bekjempe interne motstandere.

les også

Alene mot overmakten

Sovjetunionen laget avtaler med Iran, Afghanistan og Tyrkia, som ble en politisk buffer for kommunistene. Alle disse tre landene beholdt sin selvstendighet. Tyrkiske offiserer kjempet for å beholde sitt eget land, og klarte å etablere et nytt og mye mindre Tyrkia. Storbritannia og Frankrike delte mye av det tidligere ottomanske riket mellom seg.

Kemal Atatürk, som i 1923 ble det frie Tyrkias første president, er en av de største og mektigste lederne verden har sett. Han snudde opp ned på det tradisjonsbundne og religiøse samfunnet, brutalt og autoritært. Det nye Tyrkia skulle bli en moderne og sekulær stat, der politikk og religion var strengt adskilt.

Optimismen som forsvant

Atatürk forbød tradisjonelle og religiøse hodeplagg, endret fridag fra muslimenes helligdag fredag til vestens søndag, påla alle å skaffe seg etternavn, og endret hele alfabetet fra arabiske til latinske bokstaver. Tyrkerne måtte lære seg å lese og skrive på nytt.

les også

Sviket mot kurderne

I årene etter at Atatürk døde, i 1938, grep de militære inn hver gang de mente hans sekulære arv sto i fare. Offiserene ble aldri sittende lenge, men tilbakeførte makten til politikerne igjen, frem til neste gang offiserene ble bekymret. Tyrkia var en autoritær stat, og et land der de interne spenningene ble undertrykt med kraftige virkemidler.

Dette varte helt til Erdogans parti vant valget i 2002. I begynnelsen av denne perioden var det optimisme og tro på at Tyrkia kunne bli et velfungerende demokrati. Vi var mange som lenge så Tyrkia som en mulig bro mellom øst og vest, mellom kristendom og islam, mellom vestens demokratiske idealer og Midtøstens autoritære styresett. Tyrkia så ut som et land som beveget seg i demokratisk retning. Men det tok slutt.

Et ambisiøst Tyrkia

Gjennom de siste årene har Tyrkia igjen strammet til, arrestert journalister og opposisjonelle, undertrykket minoriteter og brutt med de gamle sekulære idealene. President Erdogan har også i økende grad vist vesten ryggen, og vendt seg mot Russland - på tross av at Tyrkia er medlem i Nato.

Tyrkerne kjøper våpen fra russerne, noe som både provoserer og uroer ledere i andre medlemsland. Men de ser at at det tross alt er bedre at Tyrkia er med oss, enn at de beveger seg enda tettere inn mot andre, autoritære stater som ikke tilhører kretsen av vestlige demokratier .

les også

Den nye Syria-krisen kort forklart

Mange mener å se et mer ambisiøst Tyrkia, med en president som ønsker å spille en mektig rolle i den muslimske verden. En mann som ser med glede tilbake på den tiden da hele Midtøsten, og mer til, var styrt fra Istanbul.

Europa som gissel

Samtidig mener Erdogan og mange andre tyrkere at Europa og vesten har behandlet dem dårlig. De føler seg ikke alltid sett som likeverdige partnere. Nå truer Erdogan med å åpne portene til Europa for flyktningene som har vært i Tyrkia siden krisen i 2015, og som ikke har fått reise videre. Det dreier seg om 3,6 millioner mennesker.

Dersom det skjer, kan Europa stå overfor en flyktningestrøm som langt overgår det vi så høsten 2015. Dette kan gjøre europeiske ledere mer redde for å stå opp mot tyrkernes behandling av de syriske kurderne.

Europa risikerer å bli holdt som gisler av Erdogan, samtidig som Tyrkia fordriver kurdere fra deres områder. Det er ikke overraskende dersom verden svikter kurderne. Igjen. Men det er uendelig trist.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder