SKATT: – Den største eieren i verdens største oppdrettsselskap, John Fredriksen, bor på Kypros, men tjener pengene sine på å utnytte norske fellesressurser gratis. Mennesker er mobile. Naturen er det ikke, skriver Hannah Gitmark. Foto: Agenda

Debatt

Frekk fiskefinte

Det som virker for godt til å være sant, er som regel det.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

HANNAH GITMARK, fagrådgiver i Tankesmien Agenda 

«Havbruksnæringen utnytter havressurser som tilhører fellesskapet (…) Det er derfor rimelig at fellesskapet får en andel av den ekstraordinære avkastningen som skapes ved å utnytte denne ressursen». 

Så enkelt kan det sies. Det gjorde også det regjeringsnedsatte Havbruksutvalget, som før jul anbefalte grunnrenteskatt i havbruksnæringen. Lønnsomheten har de siste årene vært svært høy, og de siste årene i økende grad tilfalt noen få, rike eiere. En grunnrenteskatt vil bidra både til en rettferdig fordeling av inntektene opparbeidet på våre felles ressurser, og dessuten bidra til hensynet om et mest mulig effektivt skattesystem. Godt utformet er skatten nøytral og påvirker ikke investering- og driftsbeslutninger. Slike stedbundne skatter er spesielt viktige i en tid der kapitalen blir stadig mer mobil.

Den største eieren i verdens største oppdrettsselskap, John Fredriksen, bor på Kypros, men tjener pengene sine på å utnytte norske fellesressurser gratis. Med andre ord: mennesker er mobile. Naturen er det ikke. 

les også

På rikingenes parti

Prinsippet om beskatning av grunnrente er ikke noe nytt i en norsk kontekst. Tvert imot. Akkurat det samme ligger til grunn for beskatningen av oljenæringen. De enorme inntektene har kommet hele den nåværende og framtidige befolkningen til gode – og ikke noen få oljebaroner slik vi har sett i andre land. 

Men havbruksnæringen er ikke vant til å dele. Sjømat Norge har kalt forslaget «destruktivt». Laksemilliardær Helge Møgster synes diskusjonen har vært så belastende at han føler han har «bodd i en krigssone siden Erna kom til makten». Overraskende nok var også LO mot. Argumentene er svake. Man kan ikke flagge ut norsk oppdrettslaks. På børsene prises disse selskapene himmelhøyt. Frykten for konkurranse fra landbaserte anlegg, slik næringen er opptatt av, ser ut til å være overdrevet.

Formuesulikheten i Norge i dag er høy, og har økt over tid. Denne saken viser tydelig hvorfor det er bekymringsfullt: Økonomisk makt kan gi politisk makt. Næringen betalte og igangsatte et massivt påvirkningsarbeid utført av PR-bransjen. Resultatet ble en fremstilling av et kommune-Norge som ble påtvunget eliteforslag fra hovedstaden. Kampanjen overbeviste store deler av opinionen til å mene at det det ikke var en god idé at de som tjener seg rike på fellesskapets ressurser må dele på gevinsten. Utvalgsleder Karen Helene Ulltveit Moe har uttalt at hun aldri tidligere har opplevd en så sterk og massiv lobby.

les også

Smerteskrikene fra toppen av skattelistene

Det førte imidlertid til et slags backlash – plutselig fikk skatten noen forsvarere, både i media og i deler av fagbevegelsen. Derfor så organisasjonen nødt til å foreslå et slags kompromissforslag. Fremfor en grunnrenteskatt har de i samarbeid med Norsk Industri og Nettverk for fjord- og kystkommuner (NFKK) uttalt at de støtter en arealavgift, som skal tilfalle kommuner som har oppdrettsanlegg. Nå tar altså næringen ansvar for fellesskapet. 

Det høres for godt ut til å være sant. Det er det også. For hva er det egentlig de foreslår?

I likhet med en såkalt produksjonsavgift, som Havbruksutvalget også drøfter, er en arealavgift en såkalt bruttobasert modell, som skal betales uavhengig av lønnsomhet. Utvalget foreslår imidlertid en overskuddsbasert modell, der beskatningen avhenger av lønnsomhet – i dårlige tider betales den ikke. Tvert imot skal et eventuelt underskudd i grunnrenteinntekten kunne trekkes fra i senere år. Dessuten mener utvalget det bør tillates at et konsern får samordne inntektene og utgiftene sine: Går et av selskapene i underskudd, bør det kunne trekkes fra mot overskuddet i et annet.  Totalt et svært fleksibelt system. I diskusjonen om formuesskatten trekkes det nettopp fram som svært problematisk at skatten må betales uavhengig av overskudd. Plutselig er nettopp en slik modell den foretrukne løsningen. Det er dessuten verdt å tenke over at et slik avgift står lagelig til for hogg dersom markedsforholdene skulle endres, og «lett vil bli gjenstand for press fra næringsinteresser», slik utvalget peker på. Det er slettes ikke sikkert næringen vil støtte avgiften inn i evigheten.

Jo mer bransjen kjemper mot grunnrenteskatten, desto sikrere kan man være på at de har en betydelig grunnrente å forsvare. At næringen nå plutselig aksepterer en arealavgift må skyldes en sterk tro på et betydelig overskudd også i tida framover, og at en lokal arealavgift dermed vil innebære en langt lavere kostnad enn en overskuddsbasert grunnrenteskatt. Sjømat Norge har så vidt jeg vet ikke nærmere beskrevet utformingen av avgiften, men slår fast at den skal være «moderat». Selv om de betaler vekslepenger i arealavgift, kan altså de vise til at de betaler for bruk av fellesskapets ressurser og legge diskusjonen død.  

Ikke overraskende jubler kommuner med havbruksdrift over Sjømat Norges nye forslag, som vil «gi insentiver og motivasjon til å tilrettelegge areal». Men Havbruksutvalget har ikke oversett vertskommunenes rolle, og foreslår at kommunene skal kunne ta inn en lokal produksjonsavgift, i tillegg til den statlige grunnrenteskatten. Det fine er at den ikke vil påvirke selskapenes lønnsomhet, fordi de skal kunne trekke den kommunale produksjonsavgiften fra selskapsskatten de betaler. Avgiften blir altså en fordelingsmekanisme mellom stat og kommune.

les også

Er Erna Solberg vår tids Stalin?

I utvalgets forslag skal inntektene for grunnrenteskatten imidlertid tilfalle staten, som fordeler inntektene på hele befolkningen over statsbudsjettet. Argumentet er at vi må dele på gevinstene av de ressursene som tilfeldigvis finnes i noen deler av landet. De mener videre inntektene fra tildeling av nye områder for oppdrett bør spares i et fond der bare avkastningen brukes. Til sammen vil dette sørge for at inntektene fordeles i hele befolkningen, også til de som kommer etter oss. Det er både fornuftig og rettferdig. Tenk om vi hadde system der oljeinntektene i hovedsak skulle tilfalt dem som bor i Stavanger i dag? 

Vi er i starten av en viktig omstilling. Oljeinntektene vil avta. Framvoksende næringer basert på vind, vann og hav, blir viktigere. De nyter godt av våre felles investeringer i infrastruktur og i en kompetent befolkning. Da er det avgjørende at det ligger en samfunnskontrakt til grunn også for disse næringene. Det kan være fristende å ønske gå sjømatnæringen i møte når de tilsynelatende er konstruktive i å fremme et kompromissforslag. Vi skal selvsagt lytte til dem som har skoene på. Men to feil blir ikke en rett. Hensynet til et bærekraftig skattesystem som sørger for fordeling blant innbyggere både nå og i framtida har ingen egen lobbyorganisasjon. Det vi imidlertid har å støtte oss på, er et grundig, gjennomarbeidet og nyansert faglig grunnlag. Det bør vi lytte til. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder