Hodepine for Erna og Trine

Å finne nye statsråder er et luksusproblem, men tidspunktet gjør det mer krevende for regjeringen.

Statsminister Erna Solberg har fått mye å tenke på. Syv statsråder går ut, men de skal sannsynligvis bare erstattes av fire etter litt tidlig vårrengjøring i departementene. Fikse nyvinninger som beredskapsminister og eldre- og folkehelseminister lever utrygt. Ikke bare har det vært en kunstig oppsplitting for å skaffe til veie nok statsrådsposter, men sistnevnte var også Frps baby. Noen åpenbar suksess ble det vel ikke. Nå skal departementer fordeles og nye statsrådskabaler legges.

Regjeringskabalen: Disse ryker

Det er naturlig å tenke at digitaliseringsministeren ryker i samme slengen, men flere mener dette er et av Erna Solbergs hjertebarn. Uavhengig av om statsrådsposten overlever, mener mange at Nikolai Astrup fortjener et tyngre departement nå. Å være ung, velstående mann fra Oslo er sjelden en ulempe, bortsett fra når politiske verv skal deles ut. Det er mange hensyn som skal ivaretas når det nå ropes om blant annet fornyelse, distriktsprofiler, røde KrF-ere og trøndere.

Les også: Flere KrF-fylker vil ha Hareide inn i regjering

Statsministeren har allerede varslet at det vil komme et slags generasjonsskifte i Høyre. Partiet har mange solide statsråder som har sittet lenge, men flere av dem fortsetter ikke på Stortinget etter 2021. Bent Høie skal bli fylkesmann. Hverken Monica Mæland, Anniken Hauglie eller Torbjørn Røe Isaksen sitter på Stortinget. Høyre vil unngå å gå i Stoltenberg-fellen og satse på det solide og trygge istedenfor å bygge navn for fremtiden. Samtidig vil en tøffere opposisjon på Stortinget etter Frps exit gjøre det viktigere med erfarne statsråder.

Frp-topp vil ha innvandreropprør: «Nå skal silkehanskene av»

Solbergs problem er at skiftene kommer for tidlig. Nav-saken er uavklart, og Hauglie ønsker å rydde opp. I slutten av mars skal Høyre velge partiledelse. Mange tar nesten for gitt at Tina Bru blir ny nestleder, og det er naturlig at hun da blir statsråd. Henrik Asheim er en klar favoritt, men kan også være viktig på Stortinget. Han har en høy stjerne i Frp.

Høyre mangler ikke dyktige, unge kandidater, men sliter også internt med et distriktsopprør. Problemet er at åpenbare navn som kan fylle rollen som «distriktenes stemme», ikke vokser på trær. Trond Helleland kan være ett navn, men som parlamentarisk leder er han definitivt ikke et helt friskt pust.

Regjeringskilder til VG: Høyre kan få de tre fremste statsrådspostene

Men om skiftet kommer bardus på Erna Solberg, er det ingenting mot det betente ledervalget i Venstre. Ingen har større grunn til å ligge søvnløs om natten enn Trine Skei Grande. Det blir galt nesten uansett hva hun gjør. Å gi en statsrådspost til enten Sveinung Rotevatn, Abid Raja eller Guri Melby kan oppleves som en favorisering eller å foregripe begivenhetene. Samtidig er det et stort rop om fornyelse. Hun slipper neppe unna med trygge og trauste navn. Dersom det var et mål for Grande å styrke sin posisjon, var det smarte valget å ta både Raja og Rotevatn inn i regjering. Men da må noen ut, og få tror hun vil gi Ola Elvestuen eller Iselin Nybø avskjed. I Høyre er det nok ikke alle som jubler ved tanken på å få Abid Raja ved Kongens bord. Blant Rotevatn-fansen i og utenfor partiet er det stor stemning for å få ham som ny justisminister eller næringsminister.

Slik skjedde Frp-exiten: Trodde ikke på brudd

Samtidig er det betydelig misnøye i distriktene med Oslo-dominansen. Super-ordfører og etter hvert også partiets omtrent eneste ordfører, Alfred Bjørlo, nevnes ofte som en motvekt. En annen gjenganger på klagestatistikken er at Venstres statsråder er for anonyme eller har feil departement. En spådom er likevel sikker: Uansett hvem som kommer ut på Slottsplassen som ny Venstre-statsråd så blir noen misfornøyd. 

Da er det tross alt enklere i KrF. Den største utfordringen er å tilfredsstille de røde. En utfordring for Ropstad er at noen av de mest aktuelle navnene, som Line Henriette Holten, Hans Olav Syversen og Ida Lindtveit Røse fortsatt regnes som «blå». Nestleder Ingelin Noresjø fra Nordland kan også være et godt navn.

Ingenting hadde vel signalisert fredspipe mer enn Knut Arild Hareide, men det kan fort bli litt mye. Både for ham selv og regjeringen.