Sanna Sarromaa: – Det norske språket er en vits

Jeg har ikke vært borti et land der mennesker skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge. Det er Språkrådets skyld.

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Jeg vikarierte nylig som norsklærer på en videregående skole. Det slo meg da jeg rettet stiler og elevbesvarelser: Alle disse formene, alle disse sidestilte og tillatte formene, gjør slett ikke elevene til bedre skribenter. At for eksempel både «barna» og «barnene», «atferd» og «adferd», «hverken» og «verken» er lov på bokmål, og for eksempel «ålmen» og «allmenn» på nynorsk, gjør ikke skrivingen lettere – og heller ikke penere! – for elevene. De blir tvert imot bare mer og mer forvirret. Språket blir inkonsekvent og rotete. Stygt, faktisk.

Det er heller ikke bare elevene som er forvirret. Også de fremste fagpersonene, norsklærerne, må hele tiden sjekke hva som er tillatt. Selv norsklektorer slår stadig vekk opp i ordbøkene sine og sjekker om formen eleven bruker er leksikalisert. Veldig ofte er det snakk om en talespråklighet eller en feilskriving – men som likevel er tillatt, trolig bare fordi mange nok har gjort den samme feilen mange nok ganger. Så mye er tillatt i norsk «rettskriving» at ikke engang norsklærere har oversikten! Visste du at du for eksempel kunne skrive «åssen» og «viss» (i betydningen «hvis») på bokmål? Jeg gjorde ikke det før en elev brukte begge disse formene – skjønt og skjødesløst blandet i et ellers moderat bokmål. Si hva dere vil, men jeg kan knapt tenke meg noe mer gruoppvekkende stygt enn de to ordene – for ikke å nevne «gaid», «iallfall» og «sia», som visst også er helt lovlige former på bokmål.

Jeg kommer fra et land med en sterk, og ikke minst entydig, skriftlig norm. Talespråket får selvsagt leve sitt eget liv, slik som talespråket skal, men skriftspråket er normert. Det er klart og tydelig, og tillater ingen alternativer. Det finnes ikke to, tre, fire former av ett ord. Faktisk kan jeg ikke komme på et eneste finsk ord som har to skrivemåter. Har ikke de fleste utlendinger et slikt skriftspråk? Det er vel bare i Norge man har funnet ut at skriftspråket skal være mest mulig likt talespråket – eller i Norges tilfelle: talespråkene?

Jeg mener det er feil strategi. Man tror at folket skriver bedre ved at det meste sidestilles og tillates. I virkeligheten skjer det motsatte. Forvirringen slår stilen 1-0. De færreste har oversikt over hva som er radikalt, konservativt og moderat – og blander alt sammen, slik at språket framstår som en lapskaus.

Dette er Språkrådets skyld. Mest mulig skal være tillatt dersom folk sier det, og skriftspråket skal ligge mest mulig opp til talemålet. Rådet sier selv at de skal styrke det norske språket og språkmangfoldet i landet. Det er så lite presist at det kan tolkes dit hen man selv vil – og det er jo nettopp det Språkrådet gjør. Språkrådet mangler et språkpolitisk syn og en linje – og virker verken å ha vilje eller evne til en skikkelig språkrøkt i samfunnet. Rådet pusler med enkeltord og tillater dem etter hvert som bruken øker. Det er ikke lenge til «de» er tillatt i objekt. Det er jo ingen under 20 år som bruker «dem».

Språkrådet preges av unnfallenhet. Skriver mange nok folk ting feil, blir formen leksikalisert. Slik skjedde det jo med «en kompliment». Det var ikke mange nordmenn utover Per Egil Hegge som visste at en kompliment – i betydningen rosende omtale – var et hankjønnsord, så i 2015 klinte Språkrådet til og tillot «et kompliment». Det samme skjedde med «enda» som tidsadverb. Når de færreste nordmenn kan skillet mellom tids- og gradsadverb (de fleste vet jo ikke engang hva et adverb er), er det enklest for Språkrådet å viske ut hele forskjellen. Nå mangler det bare at «ennå» kan brukes som gradsadverb, slik at nordmenn kan skrive enda (!) styggere.

Med Språkrådets politikk er «lenger» og «lengre» og «og» og «å» snart likestilte former, fordi så mange nordmenn ikke kan bruke dem grammatisk riktig. Det krever jo nettopp ferdigheter i grammatikk – og de står ikke høyt i kurs her på berget.

Meanwhile – som Språkrådet sikkert snart tillater å skrive – et annet sted: Det franske akademi kjører en annen linje. De siterer selveste grunnleggeren, kardinal Richelieu (ja, han som døde i 1642): «Akademiets viktigste oppgave er å arbeide med mest mulig besluttsomhet for å kunne tilby visse sikre regler om språket.» Fokuset skal være på «det franske språkets renhet, eleganse og evne til å diskutere kunst og vitenskap.» Akademiets 40 medlemmer, som kalles for «udødelige», les immortels, overvåker bruken av det franske språket i samfunnet. Deres kallenavn kommer fra at medlemskap i akademiet er livslangt. De udødelige har en medianalder på nærmere 70 år.

Det franske akademi har – for all del – delvis et noe tvilsomt rykte som en proteksjonistisk beskytter av «bon usage», god språkbruk, men det kan være greit å huske at normativitet faktisk hører til sosial interaksjon. Et språklig fellesskap forutsetter kommunikasjon basert på felles regler. Der Det franske akademi strammer inn, slipper Språkrådet løs.

Geirr Wiggen, professor i nordiske språk, som ledet bokmålsseksjonen i Språkrådet på 90-tallet, har skrevet at «uten valgfrihet i rettskrivinga ville bare de få som har et rettskrivingssamsvarende talemål, ha følelsesmessig nærhet og kort vei til skriftspråket». Han mener at valgfriheten gir alle elevene denne «fordelen». Wiggen, som er professor i fagdidaktikk og dermed har utdannet norsklærere, mener at valgfriheten «ikke minst er pedagogisk grunngitt».

Som utlending og utdannet språklærer er jeg helt uenig med Wiggen. Hans pedagogiske argument framstår som fullstendig svada. Det er ingenting som tyder på at nordmenn skriver bedre enn nasjoner som har større avstand mellom talespråk(-ene) og skriftspråket. Snarere tvert imot.

Den finsken, fransken og norsken jeg skriver er langt ifra talemåten jeg bruker til følelsesmessig nærhet, men jeg skriver klart og godt, fordi jeg har sterke og tydelige skriftnormer i ryggmargen. De er tillærte, men det er språkene alltid. Det er absolutt ingenting som tyder på at kort vei til skriftspråket garanterer godt språk. Det er ingenting som tyder på at det engang hjelper. Når man ser norske aviser og elevbesvarelser, kan man heller konkludere med at det motsatte skjer. Jeg har ikke vært borti et land der mennesker skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge.

Det nordmenn trenger er ikke liksom-pedagogisk grunngitte sideformer og valgfrihet mellom disse, men et sterkt og entydig skriftspråk – rensket for dialekter og talespråkligheter.

Det er først da folk kan lære å skrive godt.