Foto: ROAR HAGEN

Kommentar

Blåklypa Grand Prix

Aldri har så få trengt å gjøre så lite for å overkjøre så mange.

En velstående gruppe til høyre for Torypartiets midtsjikt avgjør hvem som blir Storbritannias neste statsminister.

Startskuddet har gått for Blåklypa Grand Prix.

Så når Boris Johnsons første valgløfte i kampen for å bli britenes nye regjeringssjef handler om å heve taket for toppskatt og gi landets rikeste en samlet skattelette tilsvarende 100 milliarder kroner, er det et dårlig skjult frieri til de partimedlemmer som i siste instans skal velge De konservatives neste leder.

Mer om de håndfaste mørkeblå og hvem dette er etter hvert.

les også

Krevende valg

Ikke uventet har samtlige ni øvrige kandidater, som i likhet med tidligere utenriksminister Boris Johnson (54) ønsker å bli ny Tory-leder og dermed statsminister, gått kraftig ut mot partifellen.

To av hans sterkeste utfordrere, strategen Michael Gove (51) og tidligere brexitminister Dominic Raab (45), kritiserer begge forslaget om å «gi de allerede rike enda et skattekutt».

Raab mener sågar at hans gamle statsrådskollega Johnson, dersom han blir valgt, vil forsterke inntrykket av De konservative som «de privilegertes parti» og at han «bare er i politikken for å hjelpe de velstående.»

Fra før har toryene slitt med merkelappen «the nasty party», det ufyselige partiet, som et uttrykk for en isblå økonomisk konservatisme uten blikk for fattige, minoriteter eller andre svake grupper. Det er ironisk, men også talende, at hun som ble kjent for sitt ønske om å ta et omdømmeoppgjør med denne politiske slagsiden allerede i 2002, selv måtte gi tapt. Det var Theresa May.

les også

Theresa May gikk av: Thexit

Andrea Leadsom (56), inntil nylig partiets parlamentariske leder i Westminster, sier at Boris Johnsons valgløfte er en sedvanlig overdrivelse fra den kanten. Fordi toryene ikke har majoritet alene, og kan heller ikke regne med å få flertall for et så kostbart forslag som kun vil komme de aller rikeste til gode.

Boris Johnson påsto under brexit-kampanjen at Storbritannia sendte 3,5 milliarder kroner til Brussel hver uke, penger som heller skulle gått til det nasjonale helsevesenet. Dette sto skrevet med krigstyper på en dobbeltdekker av en buss som EU-motstanderne kjørte rundt i, og som ble et hovedargument i neibevegelsens valgkamp.

Men det var ikke sant, og Johnson ble stevnet for retten for å ha løyet og med hensikt å ha ført det britiske folk bak lyset.

Denne saken ble henlagt så sent som på fredag.

les også

Slik vil de stoppe Boris Johnson

Det er hevet over tvil at Boris Johnson – den eneste britiske politiker som folk flest er på fornavn med – er favoritt til å overta den blå ledertrøyen etter Theresa May. Selv om han var en katastrofe som utenriksminister og historiens bakspeil viser at den egentlige suksessen som borgermester i Londons heller ikke var all verden, er han uhyre populær blant menige medlemmer i Tory-partiet.

Og det er de som bestemmer.

Ved uravstemning i uke 30, sist i juli, skal partiets kontingentytere velge mellom to kandidater. Dersom Boris fortsatt er med til avgjørende runde, og ikke er blitt stemt ut av de 313 Tory-parlamentarikerne som gjennom fire utslagsrunder til da har bedømt de ti håpefulle lederemnene, kommer han etter alt å dømme til å vinne. Første avstemning finner sted i parlamentet i dag.

Den endelige juryen er folket. Hans folk.

les også

Faller Boris i ryggen

Brorparten av disse er hvite, godt voksne menn på en øvre del av inntekts- og formuesskalaen, bosatt i øyrikets søndre halvdel, altså England. På en ideologisk skala fra en til ti, der ti er ytre høyre og en er ytre venstre, oppgir denne gruppen av Tory-velgere å befinne seg på 7,6. Det er noe til høyre for De konservatives hovedkurs, og ganske langt til høyre for befolkningen under ett.

Politikkprofessor Tim Bale ved Queen Mary-universitetet i London har på oppdrag fra BBC analysert medlemsmassen i Det konservative partiet. Den skiller seg ut fra andre partier. Blant annet fordi den er relativt liten. Eksakt hvor liten den er i 2019, er imidlertid ukjent for offentligheten. For også slik skiller toryene seg ut. I motsetning til samtlige andre politiske partier i Storbritannia, nekter De konservative å oppgi antallet betalende medlemmer.

les også

B for belastning

Sist de løftet på sløret, i mars 2018, hevdet de at tallet var 124 000. Det var i overkant høyere enn estimatet på 100 000, som er på nivå med Liberaldemokratene, litt mindre enn det skotske nasjonalistpartiet SNP, men dramatisk lavere enn de offisielle tallene fra tidlig 1950-tall, da drøyt tre millioner briter var skrevne Tory-medlemmer.

Ifølge Daily Telegraph skal ytterligere 36 000 ha meldt seg inn i løpet av de siste par uker i forbindelse med ledervalget.

Så hva vet man ellers om de ca. hundre tusen konservative sjeler som skal velge statsminister for resten av landets 66 millioner innbyggere?

les også

Storm i vinglass: Boris i prosecco-krangel

Ifølge professor Bale er fire av ti partimedlemmer over 66 år. Snittalderen er 57, som er høyere enn gjennomsnittet i andre partier. Snittinntekten er også betydelig høyere, og mens partimedlemmer i øvrige politiske leire i hovedsak tilhører middelklassen, utgjør hele 87 prosent av Tory-medlemmene det øvre sosiale lag. 97 prosent er etnisk hvite.

Kun på ett felt skårer De konservative lavere enn snittet for andre partier: Det er kvinnelig deltagelse. Hele syv av ti Tory-medlemmer er menn.

At denne konservative herreklubben skulle kunne velge en kvinne som landets statsminister, er ikke overveiende sannsynlig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder