DE GAMLE ER ELDST: – Kygo og Katy Perry er ikke vår tids Elton John eller Madonna. De er gårsdagens reklamemenn og advokater, skriver Ole-Martin Ihle. Foto: VG/AFP

Debatt

Musikken var bedre før – og jeg kan bevise det

Som de fleste på min alder synes jeg musikken var bedre før. Jeg trodde først det bare var en naturlig konsekvens av det å bli 40. Men nei. Jeg har funnet bevis for påstanden.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

OLE-MARTIN IHLE, skribent og musiker

Et tiår er forbi, og som seg hør og bør, skal de musikalske høydepunktene oppsummeres og rangeres, lange lister med tiårets beste låter og album. Jeg trodde aldri jeg skulle bli en som klager over at popmusikken ikke er hva den engang var – altså interessant, nyskapende og viktig – men aldri har disse listene vært tristere lesing enn nå.

For de som vokste opp engang mellom 60- og 90-tallet er det iallfall umulig å scrolle gjennom listene uten å føle en dyp medlidenhet med dagens unge.

Ole-Martin Ihle Foto: Frode Hansen

På de ti øverste plassene på Rolling Stone sin topp 100-liste over 2010-tallets beste låter, finner man ting som «Hotline Bling» av Drake, «I Like It» av Cardi B, Bad Bunny og J Balvin, «Follow Your Arrow» av Kacey Musgraves, «Thank you, Next» av Ariana Grande, og «All Too Well» av Taylor Swift. At dette skal være noe av det aller beste tiåret har å by på, er en tragedie, og det blir bare mer tragisk jo lenger ned på lista man kommer.

Som hitmusikk å regne, er det ikke dårlige låter. Om noe, så er dagens popmusikk mer underholdende enn noensinne. De har sterke «hooks», som man sier i bransjen, og sjelden bare ett, slik låter hadde før i tiden. I dag er det hooks overalt. Intrumentalhooks, pre-refrenghooks, og refrenghalehooks. En populær variant av det siste, er den såkalte «millennial whoop» – et barneregle-aktig, nonverbalt hook, bestående av et repertert intervall (gjerne en moll-ters), som hoies på slutten av refrenget for å inspirere til allsang, «æh-åh-æh-åh», sånn som i «California Gurls» med Katy Perry og Snoop Dog. Hvis ikke det setter seg på hjernen så vet ikke jeg. 

Moderne popmusikk er superfengende. Men alt låter også ganske likt.

les også

Konsertanmeldelse Cardi B: Cardihagen

Selv om moderne popproduksjoner ofte er oppfinnsomme (det skal de ha!), er variasjonen i lydbildet desto mindre. Alt har det samme komprimerte, massive soundet, der ting som dynamikk og romfølelse er ofret til fordel for lydstyrke, for å kunne trenge gjennom små radio- og laptophøytalere.

Luft i musikken finnes heller ikke lenger. Før hendte det at vokalisten tok seg en liten pause mellom frasene, og ga kompet litt rom til å puste. Nå virker det derimot som om man er redd for at lytteren skal kjede seg når det ikke synges, så vokalen haster av gårde fra takt til takt, pakket inn i tykke lag med autotune (som gjør sure toner rene) og lakkert med melodyne (som gjør upresise toner presise), for å skjule alle spor av menneskelige tilkortkommenheter.

Av samme grunner er gitarsoloene for lengst forlatt, og levende instrumenter forkastet. De er ikke like presise som MIDI, og har en tendens til å søle til lydbildet. Når de en sjelden gang brukes, låter de ikke lenger spilt, men like programmert som resten. I det hele tatt: Alt låter like rent, tight, stort og profesjonelt. 

Den musikalske variasjonen er også mindre enn før. Du trenger ikke engang ta mitt ord for det. Ifølge data fra analysefirmaet EchoNest, som har sammenliknet millioner av låter etter ulike parametere, har popmusikken aldri vært mer homogen enn den er nå. Og ingen steder er dette tydeligere enn i det harmoniske.

les også

Taylor Swift: – Dette er det verste som kunne skjedd

Moderne poplåter har sjelden mer enn fire akkorder. Nå skal man ikke dømme en låt på antall akkorder – hadde det ikke vært for at det var de samme akkordene: C – G – a-moll – F. Det er for så vidt en gammel og velbrukt akkordrekke. Det er akkordene til alt fra «Let It Be» til «Don’t Stop Believing». Men de har aldri vært flittigere brukt enn de siste ti årene. På en (riktignok ufullstendig) Wikipedia-liste med hitlåter laget over denne akkordprogresjonen, finnes det til sammen 20 fra 70- og 80-tallet, 32 fra 90-tallet, 74 fra 00-tallet, og 124 fra 2010 til 2019. Det er mange!

Og da har de ikke engang telt med alle låtene som bruker de samme kordene, bare stokket i en annen rekkefølge (den mer sensitive, feminine varianten er a-moll – F – C – G, som i «Love the Way You Lie» med Rihanna og Eminem).

Dette er delvis en konsekvens av den gamle studiomodellens død. Tidligere spilte artister inn musikken sin i store studioer, og hvis de ikke var et band, ble de bistått av profesjonelle, ofte skolerte, musikere og produsenter, som Toto og Quincy Jones.

I dag lages derimot musikken på datamaskiner, av folk som ikke alltid kan så mye mer enn nettopp C – G – a-moll – F.

les også

Ed Sheeran tar pause

Selv om poplåter er enklere enn før, skal det flere til for å lage dem. De hundre største låtene fra 2018 hadde i snitt 5,3 låtskrivere per låt (jeg har ikke funnet tall fra 2019). De tretti største hadde 6,7, mens de ti mest streamede låtene hadde hele 9,1.

Til sammenlikning hadde bare sju låter i 1989 mer enn tre låtskrivere.

Selv artister som fremstår som tradisjonelle singer/songwritere, som Adele og Ed Sheeran, eller et «ensomt geni» som Kanye West, skriver ofte med andre. Det skulle hele ni låtskrivere til for å lage Kanyes «Runaway». Like mange med Sheerans «Galway Girl». Det indre bilde man har av en artist som fomler seg fram på en kassegitar eller et piano, med et breddfullt askebeger framfor seg, finner stadig sjeldnere sted i virkeligheten.

les også

Plateanmeldelse: Kanye West – «Jesus Is King»: Jesus, Kanye

Kollektiv låtskriving er selvfølgelig ikke noe nytt. Men der låtskriverteam tradisjonelt besto av to personer (Lennon/McCartney, Andersson/Ulvaeus, Leiber/Stoller), er det i dag stadig vanligere med over 10. «Uptown Funk» hadde 11. To av de største hitene til Drake er kreditert med henholdsvis 15 og 21. «I Like It» med Cardi B, Bad Bunny og J Balvin (nummer ni på Rolling Stones liste over tiårets beste låter) har 15, og Travis Scotts «Sicko Mode» (feat. Drake), utrolige 30!

Det var sånn sett en viss lettelse å finne ut at de ti mest streamede låtene i fjor bare har 4,7 låtskrivere, men også her skjuler gjennomsnittet ekstremene. Det tok ti mann å lage Ariana Grandes «7. Rings». Men bare én for å lage «Bohemian Rhapsody». Hva har skjedd?

På den ene siden speiler dette en positiv utvikling i musikkbransjen, der produsenter og musikere som er med å forme låter i studio endelig blir kreditert. På den annen, handler det om en profesjonalisering av låtskriverprosessen som får Motowns samlebåndsproduksjon til å framstå som førindustriell.

les også

Konsertanmeldelse: Alan Walker, Oslo Spektrum: Fra masken til ilden

Spesialiseringen er imponerende. Ofte har man en egen mann som lager beats, noen som jobber med akkorder, en såkalt «top-liner» som lager melodi og «hooks», og kanskje en egen pre-refreng-ekspert. Så er det bare å slenge på en «millennial whoop», få noen til å skrive en tekst – gjerne noe om å være sterk og uavhengig – og hvis Astrid S har et besyv med i laget, får hun en kreditering hun også («change a word, get a third» som det heter i bransjen). Hvis hun fortsatt ikke er fornøyd med resultatet, kan hun nå sende låta til Spotifys nye samarbeidspartner, SoundBetter, der profesjonelle amerikanske produsenter, låtskrivere og studiomusikere kan brushe den opp, skrive om melodien, lage nye hooks, legge på strykere, nye akkorder, eller ny vokal, hvis den trenger det. 

Låtskriver-camper er også vanlige, der låtskrivere og produsenter jobber i roterende grupper (fire sessions per dag), og skriver så mange låter de greier i løpet av en helg (fra 07.00 til 24.00 er ikke uvanlig, forteller de som har vært med på det), slik at artistene skal få nok å velge i når de skal spille inn album. En kollega av meg som besøkte et studio i LA der Rihanna holdt på med nytt album, fortalte at det satt fem ulike låtskriverteam rundt om i lokalene, og jobbet på spreng for å klemme ut den neste Rihanna-hiten.

Det finnes selvfølgelig lyspunkter. Norsk musikk er foreløpig ikke like gjennomprofesjonalisert (men ting skjer!). Det finnes dessuten nok av kreative og dyktige artister der ute som lager musikken sin selv. Problemet er at det blir stadig færre av dem på hitlistene. Her har det kreative spillerommet innskrenket.

les også

Kurt Cobains uvaskede strikkejakke solgt for tre millioner kroner

I all hovedsak er dette en direkte konsekvens av digitaliseringen av musikkbransjen. Platesalgets død har gjort hits viktigere enn noen gang, konkurransen hardere, og risikoviljen desto mindre. Radioformateringen er også strengere, og har du en låt som skiller seg for mye ut, er sjansene for å få den på, liten. Det tryggeste er å lage hits som minner om andre hits. Spotifys algoritmer favoriserer også likhet. Låtanbefalingene (som kommer under spilleliste dine) genereres av EchoNest, som blant annet sorterer dem ut fra musikalsk avstand. Dermed skvises «rare» og personlige låter ut, og hitlistene homogeniseres. 

Sånn sett er det heller ikke rart at selv indieband ser seg nødt til å søke profesjonell låtskriverhjelp. Et Nirvana i dag ville egentlig vært utenkelig. De ville enten blitt forvist til undergrunnen for evig og alltid, eller kjørt gjennom en kvern av låtskrivere og produsenter, der det som hadde kommet ut i andre enden ville vært ugjenkjennelig. Kanskje hadde de ikke engang fått en sjanse. Dagens musikkbransje selekterer for helt andre egenskaper og mennesketyper enn tidligere.

Kygo og Katy Perry er ikke vår tids Elton John eller Madonna. De er gårsdagens reklamemenn og advokater.

les også

Drake er tiårets mest populære på Spotify

Hvis du vil ha et innblikk i hvordan moderne popstjerner tenker og jobber, så se Ed Sheerans «Songwriter» på YouTube. Her prøver han og et team av låtskrivere å komme opp med den neste hiten. Det bemerkelsesverdige er at de utelukkende virker opptatt av å finne på catchy melodier og tekst-fraser. Noen annen tanke bak, som et budskap, eller en idé, finnes ikke.

Sheeran har ikke noe han vil si. Han vil bare lage en hit. Og dette forsøker han ikke engang å legge skjul på.

Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men jeg tar meg selv i å savne rockens naive idealisme: den gang artistene trodde at det de lagde betydde noe, utover det å få en hit. Da antikommersialisme kunne sende deg til toppen av hitlistene, da selv de største artistene lot som om de ikke var i show-business, og sto i en motvillig, og noen ganger komisk, spagat mellom integritet og suksess. Det gjorde også artistene som omfavnet suksessen mer interessante.

I dag oppfører imidlertid alle seg som om de er med i en talentkonkurranse, og er fullstendig ublu når det gjelder kommersielle ambisjoner.

les også

Skandalerapperen Tekashi 6ix9ine dømt til to års fengsel

Hvordan havnet vi her? Elefanten i rommet er selvfølgelig hiphop.

Forankret i afroamerikansk gatekultur, har integritet i hiphop alltid handlet mer om gatetroverdighet enn om det kunstneriske. Og på gata er helten den som lykkes i sin hustle. Han som sitter igjen med mest cash. Det høyeste målet har derfor bestandig vært å få en hit. Om det er én eller ti låtskrivere som står bak spiller ingen rolle. Så lenge den selger. Og med sin enorme kommersielle appetitt, har hiphop slukt musikkbransjen, og formet den i sitt bilde. Det er herfra både produksjonsmetodene og filosofien bak dagens popmusikk kommer.

Når populærmusikkens historie engang skal skrives, bør derfor afroamerikansk kultur få rollen som både den livgivende og den dødbringende kraften.

Bluesen var skaperen. Hiphop ble ødeleggeren.

les også

Tenn et lys for Bjørn Eidsvåg

Det vi sitter igjen med er en popmusikk som låter som om den er skrevet av Westerdals-studenter.

Markedstestet musikk, som trykker på alle de rette knappene, men som likevel verken overrasker eller engasjerer.

Dette er den store tragedien. Ikke at popmusikken har forfalt musikalsk, men at den betyr så mye mindre enn før. Jeg tror i hvert fall ikke unge lyttere tilskriver den halvparten så mye mening som tidligere generasjoner. Og hvem kan klandre dem? Når det er en komité som står bak en låt, er det vanskelig å bry seg. Det føles både mindre personlig, og mindre imponerende. Når avsender er en brøk, devalueres musikken. Den henter sin verdi fra hvor fengende den er, men lite annet. Når den i tillegg er gratis og tilgjengelig over alt, verdsettes den også deretter. Borte er tiden da man lyttet til et nytt album i andakt, da radioen kunne gi deg en eureka-opplevelse, og band betydde mer enn fotballag.

Stakkars ungdommen!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder