Tragisk debatt om trans

Er transpersoner virkelig tjent med en autoritær og pseudovitenskapelig ideologi?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

FRODE SAUGESTAD, litteraturviter og forfatter

Den tyske filosofen Josef Pieper skriver i essayet «Abuse of Language, Abuse of Power» om hvordan språk kan (mis)brukes slik at det opphører å være et verktøy for kommunikasjon og gjensidig forståelse, og blir et instrument for å kontrollere mennesker og manipulere de til å oppføre seg på en bestemt måte for å oppnå politisk innflytelse og makt.

Et godt eksempel på dette er når påstander som «transkvinner er kvinner» blir til mantra og aktivistene krever at du ikke stiller spørsmål ved slike utsagn. Du må bare pent stille deg i rekken, bøye hodet og holde munn. Våger du stille spørsmål som «hva er en kvinne?» kan du være trygg på at du raskt stemples som «transfob».

Det er ingen motsetning mellom det å ha omsorg for andre og forholde seg til fakta og vitenskap. Jeg anerkjenner personer med kjønnsinkongruens og jeg ønsker og krever at de skal ha samme muligheter til et trygt og godt liv som meg og alle andre. Verken mer eller mindre.

Jeg er rimelig sikker på at folk flest også er sympatisk innstilt overfor denne lille gruppen. Samtidig tror jeg ingen mennesker liker å føle seg lurt og ført bak lyset. Og akkurat det opplever jeg at det er mange som gjør nå.

En vanlig måte å forvirre folk på er å bevisst blande de engelske begrepene «sex» og «gender». «Sex» er det vi på norsk forstår som «kjønn», altså kvinne og mann. «Gender» er det vi på norsk forstår som «kjønnsroller» eller «kjønnsstereotypi». Kjønnsidentitet forklares med en sammenblanding av disse to begrepene, og introduserer i tillegg et konsept om at kjønn er en subjektiv oppfattelse. Kjønn er altså det objektive og vitenskapelige, det vi kan observere. Kjønnsidentitet er det subjektive, personlige, det vi selv føler oss som, og uttrykkes gjennom kjønnsstereotypiske kjønnsuttrykk. Hvilket kjønn vi er avgjøres ganske enkelt på bakgrunn av hvilken type kjønnsceller vi har potensiale til å produsere. Det er enten store (egg) eller små (sæd). Det finnes ingen tredje mulighet ved navn «segg»!

Det er derfor sterkt beklagelig når misbruk av språk bevisst brukes i en pseudovitenskapelig fremstilling av fakta. Hvem er det vi vanlige mennesker skal kunne stole på når leger og eksperter hevder at det er flere kjønn, når det de beskriver ikke er kjønn, men kjønnsidentitet? Er en slik forståelse av kjønn representativ for den norske legestanden eller er det bare Ketil Slagstads egne meninger når han skriver dette på hjemmesidene til Tidsskrift Den Norske Legeforening?

Og tror virkelig lege og redaktør for det samme tidsskriftet, Are Brean, at «i dag kan kvinner bli fedre» eller er også dette bare språklige finurligheter? Heldigvis er disse påstandene temmelig enkle å tilbakevise.

Jeg liker tanken om å stå opp for og skape verdighet for sårbare grupper som personer med kjønnsinkongruens, men ser ikke Slagstad og Brean at de gjør seg til nyttige idioter for en bevegelse og en ideologi som etter min forstand ikke kan beskrives som noe annet enn kvinnefiendtlig når de jobber mot å undergrave kvinners kjønnsbaserte rettigheter?

Ung.no er det offentliges informasjonskanal for ungdom, og drevet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for å gi «kvalitetssikret informasjon til ungdom». Hvordan er det da mulig å gi unge tilbakemeldinger som at man kan være «født i feil kropp» og «kjønn blir tildelt ved fødsel»? Eller at det finnes sju kjønn?

Det offentlige har appropriert språk- og virkelighetsforståelsen til sin samarbeidsparter FRI, som jobber for «mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet». At en slik interesseorganisasjon er premissleverandør for offentlig informasjon for unge er sterkt problematisk, ikke minst når vi vet at slik kunnskap ikke er forankret i vitenskap og fakta. Kunnskapsminister Guri Melby må gjerne svare!

Etter at regjeringen innførte lov om juridisk kjønn i 2016, kan alle som identifisere seg med den andre kjønnet endre juridisk kjønn hos folkeregisteret. Merk at det bare er mulig å endre fra kvinne til mann eller motsatt, det finnes altså ikke et tredje, fjerde eller femte alternativ. Det er helt åpenbart at loven ikke er godt nok utredet, fordi vi nå ser mange interessekonflikter komme til overflaten.

Dette blir veldig klart når loven klart strider mot kvinners kjønnsbaserte rettigheter, rettigheter som blant annet er nedfelt i Kvinnekonvensjonen. Å kjempe for å bevare kvinners kjønnsbaserte rettigheter har etter hvert blitt en utfordrende kamp, og debatten bærer mer og mer preg av å foregå i skyttergraver, og det viser seg dessverre å være langt vanskeligere og mer ubehagelig for kvinner å ta kampen for seg og sine.

Luca Dalen Espseth fra FRI stemplet nylig en meningsmotstander som «transfob» bare for å hun hadde signert en erklæring om kvinners kjønnsbasert rettigheter fra kvinneorganisasjonen WHRC. Aktivistene gir seg ikke med det. Are Bøe Pedersen, stipendiat ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen skrev sågar på Twitter at «problemet her er åpenbart at de ikke er redde nok for mobben».

Er dette å bidra til en opplyst debatt? Jeg er helt sikker på slikt skader kampen for personer med kjønnsinkongruens, og gjør at folk flest tar avstand fra saken.

Et annet interessant perspektiv er hvordan mange av aktivistene representerer de rød-grønne partiene på venstresiden. Skjønner de ikke den selvmotsigende absurditeten av å bruke vitenskapelige fakta i klimakampen for å hevde at global oppvarming er menneskeskapt, samtidig som de kaster biologi og basal medisinsk vitenskap på båten når de forfekter at kjønn ikke er binært, at det finnes mange kjønn, eller at det er mulig å endre kjønn?

De kommer også med vitenskapen i hånd når de argumenterer og advarer mot alternativ medisinsk behandling eller vaksinemotstand. Hvis vi selektivt velger når og på hvilke områder vi skal forholde oss til vitenskap, er vi inne på et farlig (blind)spor. Den ideologiske kampen må vinnes og da skyr ikke aktivistene noen midler i kampen om «sannheten». Dessverre er det kvinnene som også her må betale prisen og må bøye av og akseptere urettferdighetene.

Språket gir oss muligheter til å ha en meningsfull dialog med hverandre, under en forutsetning at det ikke bevisst misbrukes for å forvirre, forlede eller true hverandre. Bare slik kan vi få en fruktbar offentlig debatt i tiden fremover – og akkurat det er det vi behøver nå.