Foto: Roar Hagen.

Hareides stolte tap

MENINGER

GARDERMOEN (VG) Knut Arild Hareide sto opp for det han tror på. Han visste at han kunne tape. Likevel tok han kampen i åpent lende.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 03.11.18 12:43

I mange lange år har KrF-leder Knut Arild Hareide levd i skvisen mellom skarpe fløyer i sitt eget parti. KrF har vært splittet mellom høyre og venstre, selv om det ikke nødvendigvis har sett slik ut på overflaten. I praksis har partiet vært lammet, ute av stand til å finne en tydelig profil eller stemme. KrFs politikk har vært preget av ukontroversielle enkeltsaker. Partiet har virret fra side til side.

Gjennom disse årene har partileder Hareide virket stadig mer uglad og tynget. Under stortingsvalgkampen i fjor høst fremsto han nærmest som en skygge av seg selv. Uinspirert og grå.

Kontrasten til denne høsten har vært slående. Etter at han utfordret sitt eget parti, og tok et overraskende tydelig standpunkt, har vi sett en helt annen Knut Arild Hareide. Energisk, kampvillig, og klar. Lettet over å slippe den evige balanseringen mellom ulike fløyer, lykkelig over å si det han mente.

Hareides drøm

Slik jeg leser Hareide, har han lenge ment at KrF måtte inn i regjering, men ikke vært bastant i forhold til hvilket regjeringsalternativ som ville være det beste for partiet. Men da han først landet på Ap og Sp, tror jeg han ble overrasket over hvordan han selv ble stadig mer overbevist av sine egne argumenter.

Hareides drøm var å skape et annet KrF. Et moderne fremtidsrettet parti, et landsdekkende kristendemokratisk parti, noe lignende det vi ser andre steder i Europa. Mange av de nye medlemmene som har strømmet til partiet de siste ukene, har blitt begeistret av den samme drømmen.

Det er lenge siden KrF var et landsdekkende parti. I dag er syv av KrFs åtte stortingsrepresentanter fra sør – og vestlandet. Etter valget om å gå til blå side, står KrF i fare for å bli et regionsparti, med enda større tyngde sør og vest i Norge.

Smalere og mer konservativt

Det blir det KrF vi kjenner, det tradisjonelle KrF, som slår an blant eldre og konservative velgere på Vestlandet. Det blir enda mer av det KrF som Hareide ønsket å gå vekk fra. Det blir smalere, mer konservativt og mer bedehuspreget enn det ville blitt med Hareides venstresving. Et KrF Hareide og hans støttespillere har ment at ikke har noen fremtid, men som snarere vil synke jevnt og trutt under sperregrensen.

Alle har visst at KrF skulle ta et valg denne høsten. Mange vil mene at Hareide burde forberedt prosessen bedre. At partiet burde fått mer tid. Eller at valget burde vært tatt tidligere, før stortingsvalget i fjor høst. Men den gangen var partiet bundet av samarbeidsavtalen med Høyre, Frp og Venstre.

Hareides vurdering har antagelig vært at sjokkterapi har vært den eneste muligheten for å vinne frem med sitt syn. Han har lagt sitt veivalg ut til avstemning, og invitert hele partiet til en åpen og demokratisk prosess. Hareide har vært modig, han har satset sin egen politiske fremtid.

Hareide ferdig

Den avtroppende KrF-lederen bedyrer at han ikke angrer. Han virker stolt over at han har presset partiet til å ta et valg, fordi han har sett at det å ikke velge, har vært det verste alternativet. Han er skuffet og lei seg for at han tapte, men klar til å ta konsekvensene. Hareide trekker seg som partileder etter nederlaget, og han ønsker ikke å bli statsråd i en regjering med Frp. I virkeligheten er han ferdig som politiker.

KrFs veivalg innebærer at norsk politikk blir mer todelt. KrF bekrefter med dette sin tilhørighet til høyresiden, og er ikke lenger et parti som kan gå begge veier. Både Venstre og Senterpartiet har allerede valgt hver sin side. Sentrum er dødt.

Sentrumspartiene har ofte spilt en modererende rolle. Norsk politikk er preget av enighet om de store spørsmålene. Vi har tradisjon for brede forlik, enten det handler om skatt, forsvar, pensjon eller asylpolitikk.

Mer polarisert?

Både Høyre og Ap nærmer seg sentrum fra hver sin kant – og møtes tidvis i midten. Det er mindre avstand mellom de to politiske hovedmotstanderne i Norge enn i mange andre land. Noe av årsaken til dette er at de begge har vært avhengige av å søke støtte hos ett eller flere sentrumspartier. Spørsmålet er om denne brede enigheten nå står i fare. Om også norsk politikk blir mer polarisert.

For Ap er resultatet fra KrFs landsmøte nedslående. Etter det katastrofale valgnederlaget i fjor høst øynet en skadeskutt Jonas Gahr Støre en mulighet til å bli statsminister likevel. Kanskje hans siste sjanse. Gjør Ap et dårlig kommunevalg neste år, kan hans posisjon som partileder stå i fare. Ap trives dårlig i opposisjon. Folk i partiet begynner å murre dersom de er for lenge uten makt.

Vondt i KrF

Det beste Ap kan håpe på, er at KrF vil lide samme skjebne i Erna Solbergs regjering som Venstre foreløpig har gjort. I dag ligger Venstre under sperregrensen. Med den massive motstanden mot Frp både blant KrFs velgere og tillitsvalgte, er det lett å tenke seg at KrF også kan havne under sperregrensen ved neste stortingsvalg. I så fall er det vanskelig å se for seg at Høyre og Frp alene skal kunne beholde regjeringsmakten. Det kan gi gode muligheter for det rødgrønne alternativet i 2021.

Mange har hatt det vondt i KrF de siste ukene. Men det var antagelig ingen vei utenom. Partiet kunne ikke leve stort lenger med den dype splittelsen som har ligget rett under overflaten.

Hareide tapte kampen om KrFs fremtid. Med løftet hode og rak rygg.

Her kan du lese mer om