Ingen vår i Cuba
Den gamle garde har utpekt en leder som de stoler på vil forvalte den revolusjonære arven.
Miguel Díaz-Canel, som fyller 58 år i dag, blir Cubas neste president etter Raúl Castro (86). Han var ikke født under revolusjonen i 1959. Díaz-Canels utnevnelse markerer et generasjonsskifte. At de gamle revolusjonslederne trer til side, betyr ingen ny politisk kurs.
Dette er i høyeste grad en styrt overgang. I det kommunistiske Cuba handler det mest om kontinuitet. Díaz-Canel har gått gradene i kommunistpartiet, fra ungdomsavdelingen til lokale og regionale verv, inntil han ble utnevnt til visepresident i 2012. Han er et produkt av partiet, formet til å overta lederskapet og forsvare revolusjonen.
-Cuba vil alltid være Cuba. Ingen kan forandre på det. Cuba kommer ikke til å forandre seg med en ny administrasjon eller en ny president, sier Elián Gonzáles (24) til CNN.
Jeg husker svært godt Elián Gonzáles fordi han spilte en ufrivillig hovedrolle i en episode av historien om 60 års fiendskap mellom Cuba og USA. Og i dette tilfelle tror jeg han har rett, i hvert fall på kort sikt.
I 2000 ble den seks år gamle Elián en kasteball i et flere måneder langt og svært følelsesladet politisk drama i Miami. Hans mor hadde forlatt fra Cuba på et skrøpelig fartøy. Hun omkom under flukten, men Elián ble reddet utenfor Floridas kyst. Slektninger i det store eksil-kubanske miljø i Miami tok av seg av gutten, og nektet å sende ham tilbake til faren i Cuba.
Tusener i Miamis Lille Havana, gaten utenfor det lille huset der gutten bodde var avstengt av store politistyrker, og sammen med flere hundre andre journalister sto jeg utenfor og ventet på en avgjørelse i saken.
– Pappa, jeg vil ikke tilbake til Cuba, sa lille Elián i et videoopptak som ble vist på alle riksdekkende TV-kanaler.
Til slutt avgjorde en føderal domstol i USA at Elián skulle gjenforenes med sin far og sendes tilbake til hjemlandet, til voldsomme protester i Miami. Flere år senere er den unge mannen Elián blitt en glødende forsvarer av kommuniststaten. Noen mener han er en fremtidig leder.
I det sterkt antikommunistiske eksilmiljøet i Florida, særlig blant de eldre, var protestene like sterke 14 år senere da president Barack Obama normaliserte forbindelsene til Cuba. De samme kreftene jublet da Donald Trump ble valgt til president og gjeninnførte restriksjoner på reise og handel med Cuba.
Fidel Castro styrte Cuba med hard hånd inntil sykdom tvang ham til å gå av i 2008 og overlate ledelsen til sin yngre bror Raul. Han ble president, partileder og forsvarssjef. Nå overlater 86-åringen presidentembetet til Díaz-Canel, men beholder posisjonen som leder for kommunistpartiet. En annen representant for den gamle garde, Ramiro Valdes (85), er visepresident. De gamle vil passe på at «den unge presidenten» ikke går for langt i iveren etter å reformere Cuba. Det er ingen stor fare. Díaz-Canel har selv erklært at han tror på kontinuitet.
Det er ventet at Díaz-Canel vil fortsette med de forsiktige økonomiske reformer som Raul Castro innledet. Cuba trenger utenlandske investeringer og færre reguleringer som hindrer sysselsetting og vekst. Landet forsøker å myke opp den kommunistiske planøkonomien, men privat sektor er fortsatt underlagt streng kontroll. Når det gjelder politiske reformer, har Cuba en lengre vei å gå.
Human Rights Watch (HRW) skriver en årsrapport at kubanske myndigheter fortsetter å undertrykke og straffe dissens og offentlig kritikk. Menneskerettighetsaktivister og uavhengige journalister varetektsfengsles eller trakasseres. Noen blir satt i husarrest, andre soner lengre straffer som politiske fanger. Svartelistede personer kan straffes med reise- eller yrkesforbud.
Myndighetene har full kontroll over landets medier og begrenser adgangen til internett. Kommunistpartiet er det eneste tillatte. Til tross for at Cuba verken anerkjenner internasjonale eller lokale menneskerettighetsgruppers arbeid, er de medlem av FNs menneskerettighetsråd i perioden 2017-19.
Det er snart gått 60 år siden den kubanske revolusjonen. Denne uken markerer Cuba årsdagen for det totalt mislykkede amerikanske forsøket på å styrte Fidel Castros kommunistiske regimet i 1961, da 1500 væpnede eksilcubanere støttet av CIA ble satt i land i Grisebukta i Cuba.
Med årene er de aldrende kubanske revolusjonære blitt svært konservative. De blir mest opptatt av å bevare og forsvare det de har oppnådd, inkludert egen makt. Innenfor dette rigide systemet blir Díaz-Canels utfordring å imøtekomme yngre kubaneres forventninger om et bedre liv. Da vil det handle om å forandre for å bevare. Det er ikke et revolusjonært, men konservativt prinsipp.
