Avsløringen som forundrer idrettsverdenen

I et samfunn hvor «jeg»-fokuset er større enn noen gang, klarer toppidretten gjennom landslagsmodellen å stå for en «vi»-kultur, og det er vi stolte av.

TORE ØVREBØ, toppidrettssjef, Olympiatoppen

Det gikk fint for Norge og norsk olympisk vinteridrett i PyeongChang.  Hyllesten verden over ble kanskje litt i overkant. Noen av verdens fremste TV-kanaler, magasiner og aviser avslørte i tur og orden noen av «hemmelighetene» bak Norges suksess i vinteridrett. Forklaringene sprikte fra at vi spiller kort sammen, spiser kake, at vi er venner, at vi lar barna leke i oppveksten, og noen mente til og med at de gode resultatene skyldes at vi spiser torsk og brunost. Mer og mindre relevant, selvfølgelig, men hemmeligheten over alle hemmeligheter ble aldri avslørt, nemlig landslagsmodellen.

Hvordan kan så ett eneste, tilsynelatende gørrkjedelig, ord være alfa og omega for norsk toppidrett?

I Olympiatoppens daglige virke i norsk toppidrett, er landslagsmodellen kanskje det viktigste og mest komplekse begrepet vi har. Landslagsmodellen er grunnfjellet, selve kjernen i utviklingsarbeidet, og den er sterkt forankret i norsk toppidretts verdigrunnlag. Den som forenkler landslagsmodellen til bare et spørsmål om markedsstrukturer, penger og kontrakter, bommer på blinken.

«Hvis jeg har misbrukt min mulighet, håper jeg at en av lagkameratene mine lykkes!». Dette har vært Aksel Lund Svindals postulat i mange år. Han er frontfigur for en prestasjonskultur hvor man trener best i verden, hvor man deler erfaringer og lærer av hverandre, hvor man unner hverandre suksess, og hvor verdigrunnlaget er selve fundamentet for kulturen i laget. Her er «vi» viktigere enn «jeg», og når du hjelper meg, så hjelper jeg deg. Resultatene i dette laget gjennom 25 år taler for seg.

I et samfunn hvor «jeg»-fokuset er større enn noen gang, klarer toppidretten gjennom landslagsmodellen å stå for en «vi»-kultur, og det er vi stolte av. Ingen blir gode alene, og det er tilfredsstillende i et toppidrettsperspektiv å erfare at utøverne ser verdien av å skape utvikling sammen med andre, både fra egen og andre idretter. Når alle putter erfaring, kunnskap og kompetanse inn i fellesskapet, blir summen hver enkelt kan hente ut, meget stor.

Å jobbe med relasjoner i landslagene er en av Olympiatoppens prioriterte oppgaver i landslagsmodellen. Gode relasjoner gir godt klima for utvikling og prestasjoner. Under OL skrev CNN: «As the Winter Olympics come to an end, cross-country skier Klæbo said Team Norway had built strong relationships among the athletes who went to Pyeongchang. ’It's quite cool to be a part of it because everyone inspires everyone,’ he said. ’Back at the hotel we are friends hanging around and just trying to compete with each other and having fun.’»

Fellesskap er altså et nøkkelord, både som verdi, faglig og relasjonelt. TIME skrev: «Norway’s philosophy has paid off. The Norwegian Olympians play cards and charades before their competitions. - We think it’s a good way building the team up, if you have fun with each other, says (Ragnhild) Mowinckel.» I evalueringen etter OL og Paralympics svarte 99 prosent av OL-utøverne og 97 prosent av Paralympics-utøverne at samholdet I troppen var godt.

Landslagsmodellen skal preges av miljøer hvor det er bra for utøverne å høre til, like mye som den skal være det beste stedet for utvikling, læring og trening. Landslagsmodellen har kun livets rett om landslaget er det beste stedet for utvikling, samtidig som det er rom for individuelle tilpasninger. Her snakker vi om de beste trenerne, og tilgjengelighet til de mest kompetente fagpersonene innenfor helse, ernæring, idrettspsykologi, treningsfag, mediehåndtering, skitesting, skipreparering osv. Vi snakker om forskning, verdiarbeid, kontrollrutiner og strukturer som ivaretar utøvernes behov.

Det er i dette bildet Olympiatoppens rolle kommer tydelig frem. Vi er bygget for å utfordre landslagene i landslagsmodellen, og skal bidra til å utvikle landslagene i tråd med vårt mandat, med hovedfokus på daglig treningskvalitet, relasjoner i landslagene og kvalitet i konkurransegjennomføringen.  Glid-, struktur- og festeprosjektene Ski 2014 og Ski 2018 i regi av Olympiatoppen er eksempel på hvordan faglig utvikling på tvers av grener, kommer mange til gode.

Penger. Som toppidrettssjef må jeg si at det er et nederlag den dagen diskusjoner om toppidrett har mer fokus på hva du kan tjene, enn hva du kan prestere. I media og blant eksterne aktører blir landslagsmodellen oftest knyttet til spørsmål om penger og markedsrettigheter. I det ovenstående går det fram at landslagsmodellen er så mye mer. Men penger er også et element, for landslagene er avhengige av markedsmidler for å ha det beste sportslige tilbudet for verdens fremste utøvere.

De gode modellene sørger for at landslagene har midler til satsing, og gir samtidig utøverne anledning til å inngå personlige avtaler, åpenbare vinn-vinn-strukturer. Virkeligheten er jo at landslagenes markedspenger i all hovedsak går til sportslig utvikling og drift av landslagene, til beste for utøverne. Markedsmidler går altså ikke til å styrke bunnlinjer eller å skape pengebinger for forbundene, de går direkte til utøversatsing, og et opplegg som gir utøverne mulighet for å bli best i verden. Sannheten er nok dessverre også at de fleste landslagenes satsing går med underskudd.

Som utøver kan du altså få i pose og sekk. Du får din andel av forbundets markedsinntekter gjennom trenere, helseteam, støttefunksjoner, samlinger, reiser og ofte stipender. I tillegg har du normalt muligheten til å inngå private sponsoravtaler, som gir mulighet til personlig økonomisk uttelling. Det er balansepunktet mellom fellesskapets behov og individuelle muligheter  som er så avgjørende, ved at det genereres midler til et godt sportslig fellesopplegg, samtidig som utøverne opplever at de personlig får en anstendig del av den økonomiske kaken. Toppidretten, slik den er organisert og finansiert i dag, med landslagsmodellen som grunnmur, hadde vært død om alle rettigheter hadde blitt flyttet til utøverne. Da hadde vi fått noen få rike utøvere og fattige forbund.

Vi må ikke glemme at de idrettskonkurransene vi identifiserer oss mest med, og helst vil vinne medaljer i, utgår fra den organiserte idretten. Det er altså den internasjonale forlengelsen av Skiforbundet eller Skiskytterforbundet, FIS OG IBU, som arrangerer VM på ski, VM i alpint og VM i skiskyting, og alle verdenscupene. Det er de internasjonale særforbundene som gjennom IOC har ansvaret for konkurransene i OL. Den som tenker seg et liv som toppidrettsutøver uten forbundstilknytning, vil kunne få et sparsomt konkurransetilbud. Noen rene kommersielle konkurranser finnes, men de største og mest prestisjetunge ligger hovedsakelig i regi av idrettens organisasjoner. I dette perspektivet har landslagsmodellen en viktig funksjon.

Til syvende og sist handler også landslagsmodellen om verdier, og da snakker jeg ikke om økonomiske, men verdier som definerer hvordan vi er som utøvere, landslag, ledere og idrettsnasjon. Olympiatoppens filosofi er «Sammen om de store prestasjonene», og vi ser at utøverne ønsker å være en del av dette «SAMMEN». Dette unike fellesskapet i norsk toppidrett, fikk også New York Times med seg i PyeongChang: «In an era in which every world-class athlete seems fixated on personal brand-building and competing for the most Facebook likes and Twitter followers, the Norwegians embrace an altogether different approach to success. It is a contrarian mix of humility, egalitarianism and basic respect…»

I norsk idrett tror vi på at vi blir en bedre idrettsnasjon når vi har felles verdier, og jobber sammen gjennom landslagsmodellen.