Vi trenger en ny ytringsfrihetskommisjon!

Det er på tide med en grundig gjennomtenkning av ytringsfrihetens stilling i det moderne Norge.

TRYGVE SVENSSON, leder i Tankesmien Agenda.

Ytringer og ytringers status har vært gjennomgående temaer for politikere og kommentatorer i året som gikk – og ikke minst i kommentarfeltene. Såkalt «debatt om debatten» er naturlig i et vitalt demokrati. Men for mye debatt om debatten skygger for selve sakene, det vi faktisk må finne ut av som skal føre til handling. Det er dessuten blitt et faktum at viktige stemmer i dag skremmes til taushet, og at folk vi trenger å høre kvier seg for å delta fordi klimaet er så hardt.

Derfor er det på tide at et bredt utvalg av kloke hoder får i oppdrag å gjennomtenke ytringsfrihetens vilkår fremover.

Det er ikke rart at ytringers vilkår og status har vært heftig debattert i 2018. Vi har sett en statsråd gå av på grunn av en Facebook-post. Erna Solberg er blitt kalt landssviker på grunn av et internasjonalt samarbeid om migrasjon (som ikke rokker ved vår selvbestemmelse på noen sentrale punkter).

Dessuten har vi fått vår første «safe-space»-sak i norsk akademia. Den endte med at NTNU helt riktig måtte beklage ovenfor førsteamanuensis Øyvind Eikrem. Ekrem ble kalt inn på teppet for å ha kommet med analyser som ligger godt innenfor både akademisk frihet og generell ytringsfrihet.

Ytringsfrihet har vært et gjennomgående tema i norsk politisk kultur fra grunnlovsfedrene på Eidsvoll og frem til i dag. I forbindelse med revurderingen av grunnloven leverte den regjeringsutnevnte ytringsfrihetskommisjonen det som da ble kalt «en grunnleggende gjennomtenkning av ytringsfrihetens stilling i vårt samfunn.» Ledet av professor Francis Sejersted jobbet kommisjonen fra 1996 til 1999, og leverte en av de mest omtalte utredninger i nyere tid: NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted» — Forslag til ny Grunnlov § 100. Det er en god og grundig tekst som alle som er interessert i denne problematikken kan ha nytte av å lese.

Den fikk også et helt konkret resultat i endringen av Grunnlovens paragraf 100. Den nye paragrafen fremhevet tre idealer: «Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse». Den var, som kommisjonene skrev, tungt inspirert av den store tyske filosofen Jürgen Habermas: «de forutsetter tvangsfri kommunikasjon.» Paragrafen er også tydelig på hvem som har ansvaret: Det «paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og opplyst offentlig Samtale». Det er faktisk et offentlig ansvar å sørge for dette.

I Sejerstads NOU fikk offentligheten en grundig gjennomtenkning. Det er bare et problem. Fem år senere fant en college-student i Massachusetts opp Facebook. Åtte år etter kommisjonens rapport solgte Apple sin første iPhone. 17 år senere brukte russiske etterretningsoperatører amerikanske kommentarfelt til å være med å vippe valget i favør Donald Trump. Poenget er enkelt: Siden forrige ytringsfrihetskommisjon har verden endret seg voldsomt. Vår virkelighet er en helt grunnleggende annerledes enn den NOU 1999: 27 jobbet ut i fra. 

Offentligheten er i dag mer fragmentert og polarisert. Den beveger seg hurtigere og er mer flytende. Det er en grunnleggende innsikt i mediehistorien at fremveksten av et nytt medium forandrer hvordan både politikk og samfunn virker. Telegrafen bandt sammen landet på måter det aldri hadde vært før. Avisen var byggesteiner for folkebevegelsene. TV-apparatet samlet oss rundt store felles øyeblikk. Kombinasjonen internett og sosiale medier som alle har i lommen til enhver tid har gjort alle disse tingene - og tusen andre endringer. NOU 1999 er teoretisk helt strålende, men samtidig er det er som om noen skulle levert en betenkning om europeisk offentlighet i 1430, like før Gutenberg fant opp trykkpressen.

Det finnes nok av kloke folk som kan spille en viktig rolle i et slikt arbeid. Jurister som for eksempel Anine Kierulf og Jon Wessel-Aas er selvsagte. Dessuten bør en slik arbeidsgruppe inkludere folk med bredere praktisk og vitenskapelig erfaring; statsvitere, teknologer, historikere og mennesker som former norsk skole og utdanning. Representanter for arbeidslivets organisasjoner (ytringsfriheten er nemlig mer truet i arbeidslivet enn mange andre steder) og dessuten folk fra media og mennesker som har stått i mange skarpe debatter selv de siste årene, fra et bredt politisk spekter. Det kan være folk som Kjetil Rolness, Bjørgulv Braanen, Kristin Clemet, Wegard Harsvik, og helt sikkert en lang rekke andre. Poenget må være bredde og legitimitet.

Det er ikke sikkert kommisjonens mandat trenger å være det samme som sist. Grunnlovens paragraf 100 står seg nok godt. Spørsmålet er snarere hva det ligger i at det «paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og opplyst offentlig Samtale».

Som 2018 har vist oss, er det på høy tid at vi en gang til gjennomfører en grundig analyse av ytringsfriheten i det norske samfunnet.