Hanne A. Trangerud.

Hanne A. Trangerud.

Debatt

Religionens plass i demokratiet

De amerikanske grunnlovsfedrene tok forhåndsregler og reiste en vegg mellom stat og religion. Det bør også norske myndigheter gjøre.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

HANNE AMANDA TRANGERUD, Phd.stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo

Kombinasjonen av religion og demokrati kan synes utfordrende. I dag vil vi kanskje peke på andre verdensdeler for å problematisere dette, men også Europas egen historie viser hvordan sammenblandingen av religiøs og sekulær makt kan få alvorlige konsekvenser, særlig for minoriteter.

Demokrati betyr at flertallet bestemmer spillereglene. Dersom det ikke også innføres ordninger som beskytter minoritetene, er veien til undertrykking kort. Det gjelder også for majoritetsreligioner.

I en studie av 128 demokratiske land fant Jonathan Fox (2007) at kun USA har et reelt skille mellom kirke og stat. Den amerikanske grunnlovens far, James Madison, var selv en kristen mann. Likevel så han på statlig støtte til kristendommen som «et farlig maktmisbruk». I The Bill of Rights, som ble lagt til grunnloven i 1789, var skillet mellom kirke og stat det første forholdet han tok tak i: Staten skulle ikke lage lover som (1) fremmet en religion eller (2) hindret noen i å utøve sin religion (1st Amendment).

De amerikanske grunnlovsfedrene laget en tredelt statsordning med ulike kontrollmekanismer for å forebygge maktmisbruk og undertrykkelse av grupper og individer. Ifølge Madison var mangfold den viktigste beskyttelsen av borgerrettigheter og religionsfrihet; et samfunn bestående av mange grupper og interesser ville redusere sannsynligheten for undertrykkelse av individer eller minoriteter fra en majoritet.

Tross et mangfold av trossamfunn og etnisiteter, var USA på den tid dominert av protestantisk kultur. Med tiden gjorde økt innvandring samfunnet mer flerkulturelt. Forhold som på tidlig 1800-tall hadde virket naturlig – som bønn og bibellesning på skolen eller politiske lederes deltakelse i offentlig bønn og kristne seremonier – ble i lys av samtiden mer problematisk. I likhet med borgerrettigheter, ble også religiøse saker prøvd mot grunnloven i rettsapparatet. Dette førte til flere store endringer.

Men det tok tid. Først på 1960-tallet erklærte USAs høyesterett at bønn- og bibellesning i offentlig skole var grunnlovsstridig. En slik praksis kan synes som et åpenbart brudd på skillet mellom stat og kirke. Men kulturelle tradisjoner sitter gjerne dypt og kan være vanskelige å gi slipp på, selv om prinsippene i seg selv er gode.

Å nedfelle prinsipper er alltid første skritt, enten de er gode eller dårlige. Andre skritt blir å bringe praksis i samsvar med teorien. Gode prinsipper har liten verdi hvis de ikke følges opp i praksis. Dårlige prinsipper er harmløse så fremt de ikke følges opp i praksis, men man har ingen garanti for hvor lenge det vil vare. Derfor la de amerikanske grunnlovsfedrene vekt på å være føre var, selv om de ikke klarte å rette opp alle feil i egen samtid.

Norges utgangspunkt er annerledes. I grunnloven fra 1814 var kirken viet sammen med staten, noe som satte sitt preg på hele samfunnet. I likhet med USA har sammensetningen i det norske samfunnet endret seg siden 1800-tallet. Men i motsetning til USA, har Norge ingen grunnlov som bevarer individets religiøse rettigheter på tilsvarende vis.

Da luthersk kristendom i 2012 ble «avskaffet» som Norges offisielle religion, ble Norge en sekulær stat. Likevel har den tidligere statskirken en dominerende plass i forhold til andre tros- og livssynsgrupper, og lovverket påbyr helligholdelse av søndag og andre helligdager – med trussel om bøter. Du er med andre ord kriminell hvis du ikke overholder visse religiøse prinsipper fra majoritetsreligionen.

For ikke å bli misforstått: Den lutherske kirke gir mange gode og viktige bidrag til samfunnet. Men dette bør ikke overskygge behovet for rettslige prinsipper som sikrer lik behandling og frihet for alle borgere. I USA står religiøse menigheter og grupper for mye viktig samfunns- og veldedighetsarbeid. Og det religiøse livet har blomstret i århundrer. Et prinsipielt, lovfestet skille mellom kirke og stat behøver altså ikke legge noe hinder for religionsutøvelsen eller medmenneskelige tiltak.

Demokrati betyr at flertallet bestemmer. Hvordan ville kristne eller andre tradisjonalister reagere hvis «Islamsk Folkeparti» eller «Hinduistisk Folkeparti» en dag kom til makta og fikk vedtatt lovendringer som ivaretok andre religiøse interesser enn de vi ser i dag?

Stortinget avviste nylig regjeringens plan om søndagsåpne butikker. De typiske argumentene i nåtidas debatt viser til rekreasjon, familieliv og hygge. Men det forandrer ikke det faktum at loven det handler om, er religiøs og fremmer interessene til én bestemt religiøs gruppe. I et sekulært, flerkulturelt samfunn er den både upassende og urettferdig – også fordi den rammer tilfeldig. Har du butikk i et turistområde, kan du holde åpent; ligger den et annet sted, må du stenge. Turisme er en svært vilkårlig faktor i å avgjøre noens levebrød og levemåte.

De amerikanske grunnlovsfedrene tok forhåndsregler og reiste en vegg mellom stat og religion. Det bør også norske myndigheter gjøre. La gå at noen vil hygge seg; lovverket bør derimot forebygge undertrykkelse av individer og minoriteter

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder