FØDER FOR ANDRE: Indiske surrogatmødre bor gjerne på mødrehjem mens de venter på å føde vestlige barn mot betaling. Bildet er tatt i Anand i India i 2009.
FØDER FOR ANDRE: Indiske surrogatmødre bor gjerne på mødrehjem mens de venter på å føde vestlige barn mot betaling. Bildet er tatt i Anand i India i 2009. Foto: ANNA CUNNINGHAM / AFP

Surrogati: Slumbarn og millionærene

MENINGER

Så lenge norske barn satt fast i India, viste Norge handlekraft. Men noen barn er brune, og da er de ikke Norges ansvar samme hvor mye deres tragedie skyldes nordmenns valg.

debatt
Publisert:

MALA WANG-NAVEEN, forfatter og kommunikasjonsrådgiver

Denne uken rettet VG søkelyset mot et tema vi har blitt godt kjent med de siste årene, surrogati og konsekvensene det kan ha for mennesker på den andre siden av kloden.

Sentralt står en grundig dokumentert historie om den indiske surrogaten Mona som døde da hun bar på tvillinger for et norsk par.

Som forfatter var jeg for noen år siden vitne til hvordan norske par reiste til India og lykkelige vendte hjem med nyfødte babyer. Jeg snakket med disse parene, jeg snakket med de indiske klinikkene og jeg snakket med surrogatene. Mellom to permer dokumenterte jeg hvordan lovverk manglet, hvordan kommentatorer omdøpte surrogati til fostershopping, hvordan politikere tvilte og hvordan et massivt internasjonalt press til slutt fikk India til å bygge opp en lov som stoppet strømmen av barnløse til Indias klinikker.

Jeg bestemte meg for å besøke avdøde Monas familie, og selv for en med indisk bakgrunn gjorde det inntrykk å komme til Mumbai-slummen Malad, et sted der kloakkstanken ligger som en sky over elver av søppel. Taxisjåføren som var hindu kjørte meg motvillig inn i det muslimske nabolaget der enkemannen Naeem bodde, og låste bildøren etter meg da jeg gikk ut av bilen. Det skulle bli et tankevekkende møte. Den sønderknuste og sengeliggende enkemannen kunne fortelle meg at det var nøden som tvang Mona til å bli surrogatmor. Vi visste begge at han ikke hadde lenge igjen. Og selv om jeg ville, klarte jeg ikke å spørre: «Hvordan vil det gå med barna når du ikke er her mer?»

Det svaret fikk vi i VG på lørdag. Naeem er død, to av barna er på barnehjem. En eldre mormor som knapt tjener nok til seg selv, tar seg av de to andre. Den ene er en liten jente som var fire måneder gammel da moren ble surrogatmor.

I 2013 gjorde en advokat et fåfengt og useriøst forsøk på å skaffe Naeem erstatning fra den norske stat. Fra politikerhold fikk Naeem en mager støtte fra Senterpartiets Kjersti Toppe som også mente at han som etterlatt hadde krav på erstatning. Kravet ble avslått. I etterpåklokskapens lys kan man lure: Kanskje kravet burde ha vært fremsatt på vegne av barna? Kanskje dobbeltmoralen hadde vært tydeligere da? For hvor mange ganger har ikke norske myndigheter hjulpet de norske barna som ble født i India, av indiske surrogater, med bidrag fra indiske eggdonorer, uten at mor og far hadde papirene i orden?

Det er lett å avfeie at millionærlandet Norge har noe ansvar overfor fire slumbarn. Det er ikke som om de har fått en dødsdom i Kongo, heller. Men selv om vi ikke har noe juridisk erstatningsansvar er det fristende å stille et spørsmål ved om vi har et moralsk erstatningsansvar. I Norge nevnes ofte barns sterke rettigheter som en viktig norsk verdi. Vi setter barnet høyt, anser det for å være et individ som trenger vår kollektive beskyttelse, og lar det ha egne rettigheter overfor foreldrene sine. Kan man tenke seg at det finnes tilfeller der indiske barn som er blitt påført livslang smerte og sorg som følge av direkte eller indirekte valg begått av nordmenn, også omfattes av våre norske verdier? Jeg håper og tror det, men skulle ønske jeg hadde sluppet å starte en innsamlingskasjon der beløpet per nå tilsier at kun to av Monas barn får 12 års skolegang.

Den prisbelønte journalisten John Pilger skriver i boken Hidden Agendas (1999) om «the unpeople» – umenneskene – massene av fattige og undertrykte som den vestlige verden lett gjør til sine offer. Journalister plikter å gjøre denne menneskegruppen til hovedpersoner i fortellingene sine. Pilger ser det ellers som journalistikkens oppgave å si så mye av sannheten som mulig, og i Monas tilfelle er sannheten at fortellingen hennes er ikke ferdig. Den urettferdigheten som rammet henne, vil fortsette å ramme hennes barn om Norge ikke innser at det i visse tilfeller påligger staten et ansvar for borgernes valg. Dette er et slikt tilfelle.

«Jeg hadde ikke håpet, men jeg hadde en kone. Etter at hun døde, er jeg fullstendig knust. Hun gjorde alt for meg, nå har jeg ingenting. Nå har jeg ikke noe jeg kan gi barna mine.» Dette var det siste Naeem sa til undertegnede. Jeg skulle ønske jeg kunne ha fortalt ham at noen vil gjøre noe.

Mala Wang-Naveen har skrevet boken Den Globale Baby om surrogati i India og har startet innsamlingsaksjonen Mona’s Children.

Her kan du lese mer om