Terror er handling, ikke hendelse

Når terror omtales som noe vi må venne oss til, som noe som nærmest er en naturlig del av å leve sammen i en storby, så slutter vi å forstå terrorismen og fratar oss selv muligheten til å bekjempe den.

EINAR ØVERENGET, filosof, Høyskolen Innlandet

På sin første pressekonferanse i etterkant av terrorhandlingen i Manchester Arena mandag kveld omtalte Politisjef i Manchester Ian Hopkins handlingen som en «terrorist incident», altså som en terrorist-hendelse. Han kunne ha benyttet begrepet «act of terror» eller «terrorist attack», det vil si terrorhandling eller terroristangrep, men valgte i stedet å beskrive det som en hendelse. Hvorfor dette ordvalget?

Hvorfor henge seg opp i ordvalg, vil enkelte kanskje si, særlig i etterkant av en så alvorlig handling - eller var det en hendelse. Nettopp. Ord er ikke uskyldige. Ord beskriver ikke kun virkeligheten, de er med på å skape virkelighet, og når terror går fra å være handling til å bli hendelse, så endrer den karakter.

Et snøskred er en hendelse. Liv går tapt, men ingen kan egentlig klandres - uten den som selv eventuelt utløste det. Et tordenvær er en hendelse, mennesker blir skadet og drept, men ingen kan holdes ansvarlig for det. En tsunami er en hendelse som kan volde enorm skade, men ingen er skyld i det.

Er terrorisme i ferd med å bli det samme? Noe som kanskje er utløst av dem som rammes av den, men som ingen egentlig kan klandres for, holdes ansvarlig for eller være skyld i? Og er det strengt tatt noe vi kun må regne med, litt på samme måte som tordenvær, snøskred og tsunamier?

Les også: En kollektiv voldpsykose

I etterkant av forrige terrorhandling i London uttalte byens borgermester Sadiq Aman Khan følgende: «Terror er en del av pakken av å leve i storbyen, dette må vi bare venne oss til.» Litt på samme måte som mennesker som ferdes på fjellet må venne seg til faren med snøskred?

Jeg er uenig. De ordene vi etter hvert benytter for å omtale terrorisme, som en hendelse, som noe vi må venne oss til, som noe som nærmest er en naturlig del av å leve sammen i en storby, gjør at vi slutter å forstå terrorismen og dermed også fratar oss selv muligheten til å bekjempe den.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Anders Romarheim, forsker ved Institutt for forsvarsstudier, definerer terror på følgende måte: Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematiske bruk av vold og ødeleggelse - eller trusler om dette - mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.

Med utgangspunkt i denne definisjonen kan vi tydeliggjøre forskjellige trekk som kjennetegner en terrorhandling.

For det første, det er en valgt handling. Det er ikke noe som måtte skje gitt omstendigheten, slik tilfelle er med naturkatastrofer. Terror er en handling, ikke en hendelse, og de som valgte å utføre denne handlingen kunne ha valgt å ikke utføre den. Med andre ord, de er ansvarlige for handlingen og kan ikke gjemme seg bak andre forhold som de mener utløste handlingen.

Det var ikke karikaturene i Charlie Hebdo som var årsaken til drapene, heller ikke tegnerne, det var drapsmennene som var de ansvarlige. Drapene er ikke en naturlig del av fellesskapet som vi bare må venne oss til. Volden er valgt, og de som står ansvarlige for den er de som valgte den - og dermed er det ingen nødvendighet som knytter seg til den. Det er ikke slik at det måtte skje, og dermed er det heller ikke noe vi bare må venne oss til.

Les videre: Keep calm and carry on

For det andre, den volden som utøves –uansett hvor brutal og ondsinnet den er – er ikke ondskap for ondskapens egen skyld. Den er et middel som er valgt for å nå et bestemt mål. Dette understreker igjen at det er valg og handlinger som er årsak til terror, og det blir enda tydeligere om vi også ser at Romarheims definisjon tydeliggjør at de direkte ofrene for volden er ikke de endelige målene for volden. De er kun et middel. Og det er kanskje noe av det mest avskyelige ved terrorhandlingen: Den bryter fundamentalt med et viktig etisk prinsipp: Du skal ikke bruke andre mennesker som et rent middel, men også anerkjenne dem som et mål i seg selv.

I en terroraksjon er ikke drapet på uskyldige forbipasserende en uheldig, men kanskje uunngåelig konsekvens – slik som tilfelle er med angrep på militære mål i en krig. I en terrorhandling er det angrepet på uskyldige forbipasserende som er selve målet. Ikke fordi de har oppført seg på en bestemt måte, eller er de individene de er. Nei. Enkeltmenneskene er uinteressante som individer – terroristen er ikke interessert den enkeltes handlinger eller historie – han straffer ingen ved sine handlinger. Ofrene er simpelthen overflødige som individer, de betraktes kun som representanter for en gruppe.

For det tredje, og som et tillegg til Romarheims definisjon: de som utøver volden betrakter seg selv også som midler. Filosofen Hannah Arendt påpeker imidlertid at terroristen har det samme syn på seg selv. Hun fremhever at en terroraksjon strengt tatt ikke kjenner noen forskjell på bøddel og offer - de går gjerne samme skjebne i møte. Terroristen tror like fast på sin egen overflødighet som offerets. Det er ikke minst tydelig ved selvmordsaksjoner.

Men selv om terroristen på den måten ikke betrakter seg selv som ansvarlige for sine handlinger, betyr ikke det at de ikke er ansvarlige for handlingene.

Vi må bekjempe den forståelsen av terrorhandlinger: De er ikke hendelser som nødvendigvis måtte inntreffe, det er valgte handlinger - og det gjelder selv om de som står bak og planlegger terroren forsøker å forkle volden som noe annet.

Vi skal være forsiktige med å omtale terroren som hendelser snarere enn handlinger. Det er å gå terrorismens ærend.