BLINDSPOR: – For sosialister er ikke Che noe eksempel til etterfølgelse, skriver Roar Nerdal.
BLINDSPOR: – For sosialister er ikke Che noe eksempel til etterfølgelse, skriver Roar Nerdal. Foto: David Mercado Reuters

La din vilje Che

MENINGER

Nei, ingen må ødelegge myten om St. Ernesto.

debatt
Publisert:

ROAR NERDAL, frilansjournalist bosatt i Salvador, Brasil
– Jeg skulle gjerne vært revolusjonær, men har ikke tid.

Det sa en kamerat over noen øl i favelaen Garcia i Salvador da vi diskuterte politikk for 15 år siden. Den andre politiske leksjonen jeg fikk den kvelden var da min gode venn Marcio forklarte at «her stemmer vi på ordfører Lys, guvernør Bolig og president Mat.» Slik er situasjonen for mange av Latin-Amerikas fattige. De er opptatt av å skaffe nok inntekter slik at de kan ha et lite ris- og bønnelager for dårlige tider. Ideologi er underordnet. De stemmer på dem som kan gi et visst håp om forbedret velstand.

Få har hørt om Che Guevara, og enda færre har lyst på å lage revolusjon. Å demonstrere i gatene er forbeholdt den tradisjonelle middelklassen, de med ganske sikker inntekt og utdannelse utover videregående skole. Det er de som overlater barna til barnepiken og setter hushjelpa til å koke middag mens de går ut for å demonstrere mot sosial urett eller da de fylte gatene for å fjerne venstresidens president Dilma Rousseff i Brasil.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Majoriteten av folket har ikke tid og råd til revolusjon og sosial uro. En busstreik gjør at man ikke kommer seg på jobb, og dermed får man ikke lønn. Ris- og bønnelagrene er heller ikke store nok til at de er interessert i langvarige konflikter. En av de største mytene i Europa er at de tidligere presidentene Lula da Silva i Brasil og Hugo Chavez i Venezuela ble løftet fram av de fattige. Jo, da. Uten mange av de fattiges stemmer hadde de aldri blitt presidenter. Men den relativt største oppslutningen hadde de blant de rike unntatt den rikeste én-prosenten.

Ideologi er en luksus som bare de kondisjonerte kan bruke særlig tid på.
Latin-Amerika er den regionen i verden med størst sosial ulikhet og som historisk har opplevd mange brutale militærstyrer. Om jeg hadde vært 15-20 år yngre, hadde jeg kanskje slått følge med Che Guevara for å fjerne en korrupt president på Cuba.
50-årenes Latin-Amerika er ikke dagens Latin-Amerika. Det jeg kritiserte Che for i min kronikk «Martyr og morder» var det som skjedde i ettertid av revolusjonen. Sporadiske henrettelser, fengsling av opposisjonelle og homoseksuelle, sensur og diktatur er i hvert fall ikke min form for verken sosialisme eller kommunisme. Heller ikke det å legge ut på revolusjonseventyr verken i Afrika eller Bolivia.

Men masterstudent i internasjonal politisk økonomi, Luis Espinoza, mener tydeligvis det var nødvendig i et innlegg kalt «La dem snakke om El Che». Der benytter han også anledning til å mistenkeliggjøre minemotiver for å skrive kritisk om Che. Etter 20 års erfaring i Latin-Amerika og med så dårlig betalt som frilansjournalist at man ikke har råd til å reise til Norge, tror jeg at har lært litt, og lærer stadig mer. Også at det er veldig få herfra som har råd og/eller får sjansen til å studere på så høyt nivå som Espinoza.

Espinozas forsvar for Che er ganske vanlig blant de få som har fått sjansen til høyere utdannelse og befinner seg på venstresiden blant de jeg har møtt i Latin-Amerika. Om jeg ser noen med Che-skjorte, så er det fra denne privilegerte klassen eventuelt en turist fra Vest-Europa.

Che var en mislykket revolusjonær etter at han forlot Cuba og jetset-livet han førte der og i internasjonale fora. De som fulgte ham, både i Kongo og Bolivia, fikk en altfor tidlig og helt bortkastet død. Che oppfattet marxismen-leninismen som en religiøs fundamentalist. Og det var først etter sin død han ble popikon og martyr.

For sosialister er ikke Che noe eksempel til etterfølgelse. Den eneste plassen han virkelig har bidratt til forandring er der han ble skutt og lemlestet. I La Higueira i Bolivia blomstrer turismen. Som en av pleierne som stelte Che der nylig uttalte til Guardian: «Han så ut som Jesus. Folk ber fortsatt til St. Ernesto. De sier han fortsatt utfører mirakler.»

Sosialistiske helgener kødder man fortsatt ikke med.

Her kan du lese mer om