Ordene var hans våpen

Liu Xiaobo viet sitt liv til ikke-voldelig kamp for menneskerettigheter i Kina. Ordene var hans eneste våpen, og han brukte dem godt.

Da Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris 10. desember 2010, sto hans stol i Oslo rådhus tom. Fredsprisvinneren satt fengslet i Kina. Først kort tid før sin død ble han overført fra fengsel til sykehus. Nå står plassen tom etter Kinas mest betydningsfulle menneskerettighetsforkjemper. Han ble 61 år.

I 30 år har kinesiske myndigheter forsøkt å bringe ham til taushet ved å overvåking, trakassering og fengsling. Det lyktes de aldri med. Hans modige eksempel vil bli stående. Selv om han ble avskåret kontakt med omverdenen, ble han et symbol for kineseres frihetstrang.

Bakgrunn: Liu Xiaobo er død

Allerede før Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris, var han Kinas mest kjente dissident. Fredsprisen styrket hans posisjon, ikke minst internasjonalt. Derfor valgte Kina å straffe Norge med å bryte diplomatiske bånd, som et tydelig signal til omverdenen.

Liu lot aldri hat «råtne tanke og samvittighet», slik han selv uttrykte det. Liu var en frittalende akademiker og litteraturkritiker som, i likhet med mange i hans generasjon, opplevde blodbadet på Tiananmen-plassen i Beijing i 1989 som et vendepunkt i livet. Liu ble dissident. Han ble arrestert seks dager etter, og sendt i forvaring i 21 måneder for å ha støttet studentdemonstrasjonene. I 1996 ble han sendt i arbeidsleir i tre år for å ha talt politiske fangers sak.

Les også: Fordømmer kinesiske myndigheter

Han undertegnet i 2008 et opprop, Charter 08, som han selv hadde vært med på å skrive som, symbolsk nok, ble offentliggjort på 60-årsdagen for FNs menneskerettighetserklæring. At Charter 08 tok til orde for ytringsfrihet og uavhengige domstoler, ble for mye for Kinas enerådende kommunistparti. Han ble i 2008 dømt til 11 års fengsel med påstand om at han «oppfordret til undergraving av statens makt».

Liu ble prøveløslatt av medisinske grunner i slutten av juni. Men han fikk aldri friheten tilbake, eller muligheten til å snakke fritt. Han ble bevoktet til det siste, som om han skulle være en farlig kriminell.

EUs utenrikssjef Federica Mogherini ba Kina slippe den kreftsyke fredsprisvinneren fri, slik at han kunne motta medisinsk behandling i Kina eller i utlandet. I Norge kritiserte opposisjonen regjeringen for unnfallenhet fordi de ikke sluttet seg til oppfordringen. Men heller ikke andre stats- og regjeringssjefer kommenterte Lius situasjon. Alle kjenner, og frykter, Kinas reaksjon på kritikk.

Les også: Et fyrverkeri for menneskerettigheter

Liu visste hva han risikerte. Men enn noen fikk han merke at dette regimet ikke tåler kritiske røster. Hans «forbrytelse» var å forsvare menneskerettighetene. Men som Thorbjørn Jagland sa under pristildelingen i 2010: Liu har brukt sine sivile rettigheter. Han har ikke gjort noe galt. Han må derfor bli løslatt!

Men Liu ble aldri fri. Han er den første fredsprisvinner som dør i myndighetenes forvaring siden den tyske pasifisten Carl von Ossietzky døde i nazistenes fangenskap i 1938.

Den norske Nobelkomiteen fastslo i 2010 at det er en nær sammenheng mellom menneskerettigheter og fred. Det var en god og velbegrunnet pris i 2010, og den står seg godt i dag. Dessverre er ikke situasjonen for menneskerettighetene blitt bedre. På mange områder har undertrykkelsen blitt intensivert de siste årene. En normalisering av forholdet til Kina må ikke innebære en stilltiende aksept av at menneskerettigheter brytes.

Les også kommentaren: Hans kamp er like viktig i dag

Da Jagland talte under pristildelingen 10. desember, siterte han Liu Xiaobo:

– Storheten i ikke-voldelig motstand er at selv når mennesker står overfor et mektig tyranni og påføres lidelse, svarer offeret hat med kjærlighet, fordommer med toleranse, arroganse med ydmykhet og vold med rasjonell tanke.

Med en slik holdning ble Liu Xiaobo uovervinnelig.