TAKTSKIFTE: – Mennesker som finner glede i å se barn bli misbrukt vekker – for å si det forsiktig – liten sympati. Likevel er det grunn til å være mer enn skeptisk til politiets taktskifte i kampen mot organisert kriminalitet. Ikke alle midler helliges av målet, skriver VGs sjefredaktør i denne kommentaren. Foto: Krister Sørbø

Kommentar

Til barnets verste

I det godes tjeneste ofrer politiet tydeligvis både prinsipper og barns rettigheter, skriver VGs sjefredaktør Gard Steiro.

  • Gard Steiro

GARD STEIRO: Ansvarlig redaktør og administrerende direktør i VG. Foto: Frode Hansen VG

Følg pengene. Det var oppdraget VGs journalister fikk for et år siden. Da hadde de allerede avslørt nordmenn som laster ned overgrepsbilder av barn. Journalistene hadde også oppsøkt den andre enden av næringskjeden – lutfattige foreldre som selger sine sønner og døtre i nettets mørkeste kjeller. Nå skulle de jakte på bakmennene. Profitørene. De usynlige skikkelsene som casher inn hver gang dokumentasjon av barnevoldtekter blir delt.

Forventningene var i utgangspunktet lave. Sjansen for at et par norske journalister skulle lokalisere roten i et internasjonalt pedofilt nettverk var latterlig liten. I beste fall ville de finne en forlatt server på en øystat i lovløst farvann. Bakmennene ville de neppe komme i nærheten av. Sannsynligvis ville VGs forsøk ende med en erkjennelse om at kampen mot grenseoverskridende nettkriminalitet i realiteten er tapt.

Les saken: I nesten et år delte politiet overgrepsbilder av barn

Ikke i våre villeste fantasier hadde vi sett for oss at reisen skulle ende i armene til australsk politi, at de som er satt til å beskytte barna og bekjempe kriminalitet, delte overgrepsbilder.

Ryggmargsrefleksen er å applaudere australsk politis kreative metodebruk. Den gigantiske aksjonen kan føre til at hundrevis av overgripere verden over havner i fengsel. Og mennesker som finner glede i å se barn bli misbrukt vekker – for å si det forsiktig – liten sympati. Politiet kan også med rette si at deres innsats har forhindret fremtidige overgrep.

Likevel er det grunn til å være mer enn skeptisk til politiets taktskifte i kampen mot organisert kriminalitet. Ikke alle midler helliges av målet.

Det mest åpenbare ankepunktet er at politiet begår nye overgrep i jakten på overgripere. For å fremstå troverdige i rollen som eiere av nettstedet «Childs Play», delte etterforskerne overgrepsbilder av barn. De brøt loven de skal håndheve.

Er det så farlig? Bildene var jo allerede delt i diverse forum? Svaret er ja. Det er dypt problematisk å bruke mindreårige som agn på nettet. Politiet har ingen rett til å påføre barna mer skade. Metoden vil etter all sannsynlighet føre til ytterligere spredning av overgrepsbildene og dermed nye lovbrudd mot ofre som allerede har lidd mer enn nok.

Med jevne mellomrom rapporteres det om gigantiske, koordinerte aksjoner mot overgripere. Politi i flere land pågriper i hopetall på bakgrunn av langvarig etterretning eller datainnsamling. Sjokkeffekten gir store medieoppslag. Og politiet får alltid ros for sine resultater.

Spørsmålet er hvor mange overgrep etterforskerne velger å overse mens de samler bevis. Australsk politi spilte pedofile i måned etter måned. I den perioden ble sannsynligvis flere barn utsatt for grov kriminalitet som skader dem for livet – uten at etterforskerne grep inn eller varslet myndighetene der overgrepene fant sted. VG kan dokumentere at dette også gjelder minst ett barn i Norge.

Er det viktigere å samle bevis og bygge en gigantisk sak enn å forhindre overgrep? Var det nødvendig å drifte nettstedet i nesten ett år før politiet skrudde av strømmen?

Det er all mulig grunn til å tro at politiet brøt FNs barnekonvensjon da de tok over nettstedet. Muligens ubevisst, eller så ga de bare blaffen.

Barna som misbrukes utsettes ikke bare for ett overgrep. De utsettes for gjentatte lovbrudd hver gang dokumentasjonen deles på nettet. Historien viser at det nesten er umulig å stoppe spredningen. Voldtektene får evig, digitalt liv.

Denne kriminaliteten kan ikke bekjempes lokalt, internasjonalt politisamarbeid er nødvendig. Det byr på noen etiske og prinsipielle problemer.

Etterforskerne har tilsynelatende drevet utstrakt bruk av provokasjon for samle bevis. Det er en kontroversiell metode som her i landet har ført til at straffesaker har strandet.

Ja, det kan føres argumenter for å gi politiet utvidede fullmakter. Men enn så lenge har de ikke anledning til å provosere frem lovbrudd. Da kan ikke svaret være å flytte ansvaret for internasjonale operasjoner til land med et mer avslappet forhold til straffeprosess.

Det vil bli svært interessant å se hva norsk påtalemyndighet gjør om de får oversendt bunker av bevis mot nordmenn samlet inn på etisk kontroversielt vis i Australia.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder