Sprengkraften i forsvarskampen

Noen sprer regjeringens hemmelige notater om forsvaret. Vi kan være på vei tilbake til kald krig med spionasje, svik og en forsvarsdebatt som gradvis blir eksplosiv igjen.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Mens Høyre-landsmøtet i april diskuterte forsvaret, mottok flere av deltagerne en e-post med et oppsiktsvekkende innhold: Utkast til regjeringens hemmelige planer for forsvaret. De såkalte R-notatene skal aldri tas ut fra kontorene. Bare høyst betrodde medarbeidere får se slike notater. Det er straffbart å lekke fra dem.

Avsenderen var hoyrevenn@hoyre.no. Det er en falsk adresse som skjuler den egentlige avsenderen. Saken er etterforsket, uten at det er kjent hvem som står bak.

Les mer her: Presser Erna Solberg for forsvarspenger

I regjeringsapparatet er de vekselvis sinte og usikre. De oppfatter det som et angrep på selve demokratiet når anonyme avsendere blander seg inn i politiske prosesser ved å lekke regjeringens hemmelige forsvarsnotater. Og de føler at tilliten innad i statsapparatet, der informasjonen sirkulerer mellom betrodde medarbeidere, er truet. Hvis de ikke lenger kan stole på hverandre, hvordan skal da en regjering få gjøre jobben sin?

UNDER PRESS: Høyre-politikere vil ha mer forsvarspenger fra Erna

Frustrert

Hvordan kom R-notatene på avveie? En spekulasjon går ut på at det ikke er en lekkasje, men et innbrudd; at fremmede makter har hacket seg inn i den norske regjeringens datasystemer. Det tror jeg er helt usannsynlig i denne saken. Etter alt å dømme er det en person i stats – eller regjeringsapparatet som har lekket dokumentene. Vedkommende kan enten ha spredt dem selv, eller overlatt dokumentene til andre som har sendt dem videre. Det kan være en person som er frustrert over ikke å få gjennomslag for sitt syn, som ser seg selv som varsler og som vil advare offentligheten om hva som foregår. I så fall har vi en vanlig lekkasjesak, som alltid vil uroe myndighetene, men som ikke er en trussel mot demokratiet eller statens suverenitet.

Les også: Slik blir det nye Forsvaret – hvis forsvarssjefen får bestemme

Brått har forsvarspolitikk blitt viktig igjen. Ikke siden den kalde krigen mellom Sovjetunionen og Vesten har vi opplevd slik temperatur i forsvarsdebatten som denne våren. Eller opplevd aksjoner og lekkasjer som dem som nå har blitt kjent.

Dette faller sammen med internasjonale utviklingstrekk. Russland viser klør, Midtøsten står i brann, fremmedkrigere reiser ut av Norge og kommer tilbake til hjemlandet sitt med farlig bagasje. Verden oppleves som et farligere sted enn for bare noen år siden. Vi kan ikke lenger ta freden for gitt i vårt nabolag.

Nato-Jens: Fullt mulig å gi Forsvaret mer

Formende voksenår

Egentlig har vi bare hatt en kort periode med virkelig fred. Likevel er det svært mange nordmenn som aldri har opplevd annet. Alle de som er født rundt 1980 og senere, har hatt sine ungdomsår og formende voksenår uten trusler fra den kalde krigen, og uten et aggressivt Russland over grensen. På samme tid har langt færre unge menn måttet avtjene verneplikt. Forsvaret har for mange blitt noe fjernt, noe som ikke angår dem. Krig har vært et tema for de spesielt interesserte – også i politikken. Det har vært mer populært å snakke om eldreomsorg og velferd enn om kampfly og elitesoldater.

HELE PLANEN: Her kan du selv lese hele Langtidsplanen

Men det har snudd. Med de nye truslene, har de politikerne som er opptatt av forsvaret, fått det enklere. Nå er det mulig å argumentere for mer penger. Forsvarsvennene har fått flere som lytter til deres bekymringer. Både i Høyre og i Frp vant kravet om mer penger til forsvaret frem denne våren.

Det er alltid vanskelig, særlig i forsvarspolitikken, å skille mellom hva som er overdrivelser og hva som er realiteter. Hva som er distriktspolitikk, noen offiserers kamp for egne interesser og posisjoner, og hva som er ekte bekymring for den samlede norske forsvarsevnen. Det er ikke lett – kanskje ikke engang for dem som står midt i kampen – å skille mellom hva som er nødvendig og hva som er unødig sløsing.

Respektere eller overkjøre?

Kjernespørsmålene er enkle: Har vi det forsvaret vi trenger? Er det avskrekkende nok? Har regjeringens forslag til langtidsplan den rette balansen mellom evnen til å forsvare oss selv, og evnen til å gjøre vår del i NATO? Kan vi svare dersom russerne krenker våre grenser, til havs, i lufta eller på land?

Jeg vet ikke om noen seriøse observatører som tror at russerne vil invadere Norge og lage full krig. Men det kan oppstå situasjoner der våre interesser er utsatt, og der Russland vil vurdere om de skal respektere oss eller overkjøre oss. Episoder der det kan bli splid innad i Nato om hvorvidt det vi ser som et angrep på norske interesser, er alvorlig nok til at alliansen må handle. Er vi skodd til å kunne svare da? Er vi skodd slik at russerne ser at de har mer å tape enn det de kan vinne dersom de skubber seg innpå oss?

Regjering uten kontroll?

Dette er kjernen i bekymringen blant dem som mener at hæren ikke får det den skal ha i regjeringens langtidsplan. De vil ha flere soldater på bakken, fordi de mener hæren er slanket langt mer enn det som er forsvarlig. Regjeringen vil ha en ny utredning om hæren, i stedet for gå inn i realitetene nå.

Mye tyder på at noen på innsiden har blitt så provosert at de har valgt anonymitet og lekkasjer fremfor å kjempe i åpent lende. Det er alvorlig for regjeringen dersom den mister kontrollen med viktige interne dokumenter, og ikke kan stole på sine mest betrodde folk. Særlig i spørsmål som handler om forsvar av landet vårt.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder