Politisk nøytralitet betyr ikke taushet om lidelse

Nei, Leger Uten Grensers rolle har ikke endret seg.

KYRRE LIND, programsjef, Leger Uten Grenser

SEBASTIAN STEIN, feltkoordinator, Leger Uten Grenser

Forrige fredag kunngjorde Leger Uten Grenser at vi ikke lenger vil ta i mot penger fra EU og norske myndigheter. Vi gjør dette i protest mot en politikk som forårsaker omfattende menneskelig lidelse og død. Leger Uten Grenser kunne ikke fortsette å ta imot penger med den ene hånden, for så å behandle ofrene for denne politikken med den andre.

Avgjørelsen har ført til reaksjoner fra folk i Norge og resten av Europa. De fleste lurer på om dette utspillet markerer et brudd med vår rolle som en politisk nøytral hjelpeorganisasjon; et svært godt og prinsipielt viktig spørsmål.

Svaret på dette er nei. Vår rolle har ikke endret seg.

Taushet dreper

Da Leger Uten Grenser mottok Nobels fredspris i 1999 sa daværende president James Orbinski dette i takketalen:

«Vi arbeider ikke i et vakuum og vi snakker ikke ut i løse luften, men ut fra et klart siktemål om å hjelpe, fremkalle forandringer eller avdekke urettferdigheten ved en feilslått politikk (…) Taushet har lenge vært forvekslet med nøytralitet og er blitt presentert som en forutsetning for humanitært arbeid. Helt siden Leger Uten Grenser ble stiftet har organisasjonen gått mot dette prinsippet. Vi er ikke sikre på at ord alltid kan redde liv, men vi vet med sikkerhet at taushet dreper.»

Vi kaller dette témoignage, som er fransk for å bære vitne. Dette mandatet om å bære vitne er årsaken til at en håndfull franske leger startet Leger Uten Grenser i 1971. Her er noen få eksempler opp gjennom historien:

Slå alarm

• Vi slo alarm i 2014 under ebolaepidemien i Vest-Afrika for å få verdens regjeringer til å mobilisere helsepersonell og utstyr.

• Vi kritiserte FN i 2013 under konflikten i Den sentralafrikanske republikk for å få de til å trappe opp sin nødhjelpsinnsats.

• Vi protesterer når legemiddelfirmaer krever blodpris for livsviktige medisiner slik at medisinene skal bli billige nok for folk i fattige land.

• Vi protesterte i 1999 da russiske militærstyrker bombet vilkårlig i Tsjetsjenias hovedstad Groznyj for at bombingen skulle opphøre.

• I 1994 gikk vi så langt som å be om en internasjonal militær intervensjon for å stanse folkemordet i Rwanda.

• Hvert år roper vi ut om ti glemte kriser slik at myndigheter, organisasjoner, medier og folk flest skal gjøre sitt for å løse eller avhjelpe krisene.

Det som har endret seg, er at vi nå er nødt til å protestere mot europeisk politikk på samme måte som vi alltid har gjort i andre deler av verden.

For nå protesterer vi mot Europas håndtering av mennesker som søker beskyttelse. Over 10.000 mennesker har druknet til nå i Middelhavet fordi det ikke finnes lovlige og trygge veier å søke asyl til Europa. Over 100.000 mennesker slipper ikke ut av Azaz-distriktet i Syria, fordi Tyrkia har stengt sine grenser som en direkte konsekvens av at flyktninger ikke slipper inn i Europa. Grensevakter og menneskesmuglere bruker vold mot menn, kvinner og barn på flukt fra grusomme krigshandlinger.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Avtalen setter presedens

Vi har også bedt kenyanske myndigheter om å omgjøre sin politiske beslutning om å stenge verdens største flyktningeleir, Dadaab, og sende alle flyktninger tilbake til Somalia. En beslutning som kenyanske myndigheter forøvrig rettferdiggjorde på bakgrunn av EU-Tyrkia avtalen. En avtale som nå europeiske myndigheter vil kopiere med 16 andre land, deriblant Eritrea, Afghanistan og Somalia.

Resultatet av å bruke Tyrkia-avtalen som mal for andre land-avtaler vil være å gjøre det i økende grad umulig å søke asyl.

Det er selvsagt opp til enhver nasjonalstat å bestemme hvem som skal få innvilget asyl ut fra gjeldende, internasjonale forpliktelser. Men folk må få søke asyl uten å måtte bli møtt med tåregass, gummikuler, drukningsdøden, eller bli fanget i en krigssone mot en tyrkisk grense.

Dette er en rett som er nedfelt i internasjonale konvensjoner og basert på et medmenneskelig prinsipp: du skal kunne søke beskyttelse om du frykter for ditt liv.

Dette er ikke å drive politikk. Det handler om å hindre mest mulig lidelse og død til våre pasienter og medmennesker. Det er faktisk det vi baserer oss på, prinsippet om humanitet: at alle mennesker er like mye verdt.

Private givere = uavhengig hjelp

En liten andel av de som er på flukt i verden i dag søker trygghet i Europa. Disse menneskene lider. Mange dør på veien til å søke trygghet. Og mange av dem gjør det som en direkte konsekvens av politikken som europeiske land fører.

Vi håper at europeiske ledere, deriblant de norske, tenker seg om én gang til og arbeider for å forhindre menneskelig lidelse, ikke forverre den.

Vi håper mange nordmenn vil fortsette å støtte oss, også nå når vi roper ut om konsekvenser av politikk i Europa. Fordi vi, ved hjelp av våre fantastiske private støttespillere, i tiår har kunnet gi medisinsk nødhjelp helt uavhengig av myndigheters prioriteringer, uten å ta side i konflikter og alltid prioritere de som trenger hjelpen mest.

Dette er våre prinsipper og de har ikke forandret seg.