DRAMATISK: – Solberg og Jensen «vinner» mesterskap i utgiftsvekst. Etter siste års utgiftsvekst tar nå de offentlige utgiftene for første gang på 20 år over «halve kaken», målt som andel av samlet verdiskaping i Norge, skriver kronikkforfatteren. Foto: Eskil Wie Furunes VG

En litt trist dag for Norge

Fokuset på «arbeid for alle» var en paradegren i Norge. Slik er det ikke lenger.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

SVEIN HARALD ØYGARD, samfunnsøkonom

Onsdag sist uke var en trist merkedag i norsk økonomisk historie. Ja, faktisk et historisk tidsskille. Da la Statistisk sentralbyrå fram sin nyeste undersøkelse av arbeidsmarkedet. Den viste at andelen av befolkningen i arbeid, for første gang i moderne tid, nå er lavere i Norge enn i noe annet land i Nord-Europa.

Svein Harald Øygard. Foto: Ingolfur Juliusson NTB scanpix

Siste tre måneder gikk andelen sysselsatte i aldersgruppen 15-74 år i Norge ytterligere ned, til 66,8 prosent. Med det står nær 1/3 av befolkningen i denne aldersgruppen utenfor arbeidslivet.

Sverige, Danmark, Island, Tyskland og Storbritannia, med alle sine problemer og utfordringer, slår Norge. I alle de andre landene har andelen i arbeid økt siden 2000, endog svært sterkt i Tyskland, Sverige og på Island. I Norge faller den.

Fokuset på «arbeid for alle» var en paradegren i Norge. Men, ikke lengre.

Utviklingen bekymrer meg og opptar meg. Jeg diskuterer den med venner og kjente. Mange mulige forklaringer dukker opp. Automatisering, innvandring, aldringen av befolkningen og oljebremsen nevnes oftest.

Ja, det blir flere eldre, og det drar i gjennomsnitt sysselsettingsandelen ned. Men, det blir også flere yrkesaktive kvinner. I Sverige automatiseres det også. Alderssammensetningen der er som i Norge. De har langt flere innvandrere. De har hatt årtier med høyere arbeidsledighet. Mange måtte til Norge for å få jobb. Likevel moser de oss i en gren hvor vi skulle vært best. Det er verre enn å tape i langrenn. I hvert fall er konsekvensene større.

I sju av ni aldersgrupper har andelen sysselsatte i Norge falt fra år 2000 til i dag. I Sverige har den steget i åtte av ni. Faktisk er det bare i en aldersgruppe vi i Norge har økt, og hvor vi «slår» Sverige. Det er blant de eldre. All ære til de. Så, her er ikke svaret på hvorfor vi ligger lavest i Nord-Europa.

Den gruppen etter kjønn og alder hvor andelen faller mest i Norge er i gruppen menn 30-34 år. Her er fallet på 6,3 prosent fra 2000 til 2016, hvorav 4,2 prosent siden 2013. I Sverige har det vært en økning.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

I Norge har vi hatt oljeinntektene. Vi har bygd opp et pensjonsfond til å dekke opp vår pensjon i dag og i framtiden. De siste fire år har det imidlertid vært en dramatisk økning av bruken av penger fra pensjonsfondet til å dekke inn statlig utgiftsvekst og skattelettelser. Den statlige utgiftsveksten siste 30 år har i gjennomsnitt vært noe høyere under Ap-regjeringer enn under de borgerlige. Men Solberg og Jensen overgår begge og «vinner» mesterskapet i utgiftsvekst. Etter siste års utgiftsvekst tar nå de offentlige utgifter for første gang på 20 år over «halve kaken», målt som andel av samlet verdiskapning i Norge (BNP).

Men, oljepengene brukes langt på vei til å betale for utenforskap i dag, ikke til framtidige pensjoner og ikke til omstilling og nyutvikling. Siden 2009 er utgiftene til sosiale stønader og trygd opp 35 milliarder. Utgiftene til høyere utdanning er opp én milliard (begge korrigert for inflasjon og vekst som i BNP).

Grovt sett utgjør det økte utenforskapet i Norge 120 000 personer. Ikke da så rart at utgiftene til overføringer er opp 3,3 prosent i Norge som andel av BNP, og ned 0,3 prosent i Sverige siden 2013. Men, det var da ikke slik pensjonsfondet/oljefondet skulle brukes.

Vi får være romslige nok til å si at alle partier har noen ideer som kan bedre situasjonen, og at alle har noen som faktisk kan gjøre situasjonen verre. Det hadde vært fint om valgkampen kunne fokusere på hvor ille situasjonen er og hva som nå bør gjøres.

Les også: Én av fem lever på penger fra NAV

I 1992 lanserte «Sysselsettingskommisjonen» ledet av LO-leder Yngve Hågensen og Arbeiderpartiregjeringen det som ble kalt «arbeidslinjen». Årene deretter steg sysselsettingsandelen sju prosentpoeng fram mot 1998. Den var bare høyere enn det i boom-årene rett før finanskrisen. Arbeidslinjen fokuserte på norsk konkurranseevne, kompetanseutvikling og aktivering. Den stilte også krav til den enkelte og en del ordninger ble strammet inn.

Uansett hvem som vinner valget bør og må «arbeid til alle» igjen bli jobb nummer én. Og, ja, det krever at noe ofres.

Jeg var sentralbanksjef på Island etter finanskrisen i landet i 2008. Da gikk alle de tre største bankene konkurs. Halvparten av bedriftene hadde negativ egenkapital. Arbeidsledigheten steg til ti prosent. Inflasjonen og boliglånsrenten var nær 20 prosent. Og, hvelvet i sentralbanken var nær tomt. Men, vi trøstet oss med at «helt galt kan det ikke gå» i det landet i verden hvor den største andelen av befolkningen er i arbeid eller aktivt søker arbeid. Alle islandske ungdommer forventes å ta sommerjobb. Får de ikke det, så mobiliserer lokalsamfunnet for å skaffe de arbeid. Alle har rett og nær en plikt. I Norge er det blitt nær et ideal at en ikke skal ha jobb ved siden av skole eller studie. Bankdirektører, som mistet jobben under bankkrisen, startet turistbedrifter og var med å skape tidenes eksportvekst på Island. På Island er 92,3 prosent i arbeid iblant menn 30-34 år, mot i Norge 84,1 prosent. Så ganske riktig, den høye andelen i arbeidsstyrken brakte landet på fote igjen.

I Norge holdt regjeringen budsjettkonferanse onsdag forrige uke. Budskapet var at «nå går alt så mye bedre».

Samme dag tok vi altså sisteplassen i Nord-Europa i økonomiens viktigste idrettsgren.

---

(Kronikkforfatteren var statssekretær i finansdepartementet for Ap i årene 1990-94.)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder