KRIG MOT SKADDE: – Vi har havnet i en fortvilet situasjon. Angrep på sykehus og klinikker foregår i økende grad. Vi har sett det gjentatte ganger i Jemen og i Syria, skriver Morten Rostrup. Her fra Libya i 2011.
KRIG MOT SKADDE: – Vi har havnet i en fortvilet situasjon. Angrep på sykehus og klinikker foregår i økende grad. Vi har sett det gjentatte ganger i Jemen og i Syria, skriver Morten Rostrup. Her fra Libya i 2011. Foto: Leger uten grenser ,

Å hindre legehjelp er blitt et våpen

MENINGER

Jeg hadde håpet at angrepene mot sykehus fra Gaddafis styrker var uttrykk for handlingene til en desperat og kanskje utilregnelig diktator. Men jeg ser nå klarere enn noen gang at nye våpen er tatt i bruk i en mer og mer brutal form for krigføring.

debatt
Publisert:

MORTEN ROSTRUP, Leger uten grenser

Det var begynnelsen på den arabiske våren. Vi arbeidet på et sykehus i byen Zintan i Libya bare noen km fra frontlinjen der opprørere kjempet mot Gaddafis styrker. Det var slutten av mai 2011.

Jeg husker godt den ettermiddagen da sykehuset ble angrepet. Vi kunne høre hvinene fra flere raketter som slo ned bare 100 meter fra hvor vi var. Vi søkte tilflukt i røntgenavdelingen som vi regnet som den sikreste delen av sykehuset. Angrepene fortsatt i tre dager. Vi måtte ta den vanskelige og tunge avgjørelsen å evakuere legeteamet, forlate våre pasienter og lokale medarbeidere.

Les også: – En krig mot krigens regler

Brukt som våpen

Jeg hadde tidligere arbeidet i flere krigssoner og så langt regnet sykehuset som et av de sikreste stedene man kunne være i en krig. Men jeg skulle ta feil.

Allerede i mars samme år hadde Gaddafis styrker angrepet ambulanser. De hadde skutt og drept personer som bar pasienter på bårer inn til akuttrommene.

Blodbanker ble ødelagt. Folk turte ikke å være på sykehusene, men søkte tilhold i provisoriske klinikker i private leiligheter. Jeg snakket med leger på telefon mens de ble angrepet. Legene var redde for å bli tatt med pasienter under behandling. Det å hindre folk legehjelp ble åpenbart brukt som et våpen i krigen.

Da jeg senere kom til Syria, gjentok det samme seg. En gruppe leger jeg traff ett år senere fortalte at de var livredde når de behandlet pasienter som hadde blitt skadet av krigshandlingene. Behandlingen foregikk på kjøkkengulv, i kjellere, i provisoriske skjulte klinikker. Legene arbeidet med livet som innsats.

Logikken til noen av de stridende partene var enkel: Behandler du min fiende – er du min fiende. Du kan tortureres og drepes. Det var verre å bli tatt med en pasient enn med et våpen. Vår kontaktperson fortalte meg at hvis jeg ble tatt av syriske sikkerhetsstyrker, skulle jeg si at jeg var journalist eller ingeniør, absolutt ikke lege.

Økende omfang

Vi har nå havnet i en fortvilet situasjon. Angrep på sykehus og klinikker foregår i økende grad. Vi har sett det gjentatte ganger i Jemen og i Syria. Det er dokumentert flere tilfeller av dobbelt angrep. Først drepes eller skades sivile, så angriper man i neste omgang helsearbeidere eller sykehus som prøver å ta hånd om de skadde.

Det er helt åpenbart at slike angrep er en del av en militær strategi. Det er handlinger med overlegg. Det å hindre folk adgang til sykehus bidrar til usikkerhet og fortvilelse, utvisker håp og er en faktor som fører folk til å flykte. De som ikke blir drept umiddelbart, garanteres en langsommere og mer smertefull død.

Når man i tillegg er vitne til beleiringer av områder, der sult brukes som våpen, er man på vei til det totale opphør av folkeretten. Det er ingen tvil om at det foregår massive krigsforbrytelser nærmest daglig under kamphandlingene i Syria. Det som er forstemmende er at å utføre disse forbrytelsene ikke får konsekvenser. Respekten for folkeretten er borte. Partene klandrer hverandre.

Ingen konsekvenser

Selv når en av partene innrømmer at de stod bak et angrep, slik amerikanerne innrømmet i det fatale angrepet på Leger Uten Grensers sykehus i Kunduz i Afghanistan der 42 mennesker ble drept, og selv da ser vi ingen åpenbare konsekvenser.

USA kom med en intern rapport Leger Uten Grenser fortsatt ikke har fått innsyn i. På en pressekonferanse hevdet amerikanerne at de hadde avdekket flere menneskelige feil, og man kan ut fra de opplysningene som foreligger, konkludere med at det her må dreie seg om grov uaktsomhet, noe som også kan være en krigsforbrytelse.

I dette tilfelle hadde vi sjansen til å statuere et eksempel. Norge kunne støtte nedsettelse av en uavhengig fact-finding kommisjon slik man har mulighet for ifølge Geneve-konvensjonen. På denne måten ville det vi ønsker å kalle en sivilisert del av verden, gå i bresjen og kjempe for folkeretten; vise at selv en stormakt som USA ikke skulle bli overlatt til kun å granske seg selv når en mulig krigsforbrytelse er begått. Men dette skjedde ikke. Våre utenrikspolitikere som gjentatte ganger ble spurt om å støtte en uavhengig granskning, hadde «full tillit til den amerikanske interne etterforskningen».

VG MENER: Tragedien i Kunduz

Pålegg om uavhengig granskning

Men når overlot vi til mulige forbrytere å etterforske sitt eget lovbrudd? Ser ikke våre politikere at folkeretten er i ferd med å rakne? At vi nå nærmest stilltiende godtar at mennesker i desperate situasjoner også blir frarøvet det eneste håpet de har hvis de blir syke eller skadet?

Utenriksminister Børge Brende har nylig fordømt sykehusbombingen i Bistandsaktuelt og sist i et innlegg i Aftenposten. Det er bra. Mer interessant er hans ønske om etterforsking og eventuell straff mot de som begår forbrytelsene. Det blir viktig å se hva som konkret vil bli gjort. Hva med å presse fram et pålegg om uavhengige granskninger slik det ble iverksatt under gassangrepet i Syria? Avdekke de som er ansvarlige? Det kunne være et første konkrete steg for sikkerhetsrådet utover det å kun fordømme angrep, - fordømmelser som hittil ikke har stoppet noen av dem.

Jeg hadde håpet at angrepene mot sykehus og leger i Libya var uttrykk for handlingene til en desperat og kanskje utilregnelig diktator, men jeg ser nå klarere enn noen gang at nye våpen er tatt i bruk i en mer og mer brutal form for krigføring.

Morten Rostrup er en av deltakerne i en debatt om dette temaet på Nobels Fredssenter i dag.

Her kan du lese mer om