Tegning: Randi Matland

Leder

Ut av hatet steg håpet

ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL

I dag er det ett år siden. Hele nasjonen ble angrepet 22.juli i fjor. Den tyngste byrden bærer de som ble direkte rammet. Etterlatte og overlevende. Mennesker som så og opplevde ting denne dagen som vil prege dem videre i livet. Mange av dem trenger fortsatt tid, før de igjen har en mer normal hverdag. Den tiden må de få, både av omgivelsene sine, og av storsamfunnet.

Etter terroranslaget har Norge stått sammen. Rosetogene og allsangen overrasket en hel verden. Våre politiske ledere svarte på angrepet med samhold, ikke splid. Det var helt nødvendig den første tiden. Norske politikere fortjener ros for måten de håndterte 22.juli på. Deres reaksjon forteller mye om en politisk kultur vi skal være takknemlige for. Gradvis har politikerne vendt tilbake til hverdagens politiske strid. Det skal vi også være glade for.

Vi har gitt hverandre styrke ved å stå samlet, ved å synge sammen, og ved å gå gjennom gatene med roser i hendene.

Fellesskap og sang har til alle tider hjulpet mennesker som har det vanskelig. Men roser og sang kan aldri være det eneste svaret i møte med ondskapen. Sinne har også en plass. Vi er mange som er rasende på gjerningsmannen. Noen av dem som har blitt hardest rammet, har offentlig gitt uttrykk for at de hater Anders Behring Breivik. Det kan vi forstå. Ingen har rett til å legge føringer på hva Breiviks ofre skal føle eller si. De har alle rett til sine historier, og til sine følelser.

Både de, og vi andre, må være trygge på at samfunnet klarer å håndtere et angrep bedre neste gang. Statsminister Jens Stoltenberg sa for et år siden at vi aldri må møte terroren med naivitet. Det er et viktig utsagn. I den vanskelige balansegangen mellom sikkerhet og åpenhet, må våre politikere utvise klokskap. Vi må strekke oss langt for å bevare det åpne samfunnet vi har. Det er unikt i verden. Vi må ikke gå på akkord med våre grunnleggende prinsipper og verdier.

Rettssaken mot Anders Behring Breivik er et godt eksempel på at vi har holdt fast på de verdiene samfunnet vårt bygger på. Rettsprosessen har fulgt rettsstatens lover og prinsipper. Det er slik vi møter massedrapsmenn i vårt samfunn. De skal dømmes etter lovene vi har, på samme måte som andre forbrytere.

Breiviks terrormål var nøye uttenkt; statsapparatet og Utøya. Likevel rammet terroren blindt: Byråkrater som tilfeldigvis var på jobb, og forbipasserende, mistet livet i Oslo. På Utøya rammet kulene blindt, i den forstand at Breivik skjøt alle han så, uavhengig av hudfarge eller religiøs tilhørighet.

Paradoksalt nok bandt Anders Behring Breivik oss tettere sammen gjennom sine handlinger. Vi så mødre fra Somalia, brødre med røtter i Pakistan, foreldre fra Groruddalen og Hamar - alle i dyp sorg fordi Breivik stjal en av deres aller nærmeste. I mye større grad enn før 22.juli så vi hverandre som medborgere, som nordmenn med ulik bakgrunn, men med en ting felles; sorgen over 77 tapte menneskeliv.

Vi er ikke fremme. Vi er ikke et samfunn fritt for konflikter, et samfunn uten fordommer eller uten hat. Det blir vi aldri. Ingen samfunn er det. Men vi har fått økt vår årvåkenhet. Flere føler nå ansvar for å si fra, dersom noen sier eller skriver ting som krenker andre mennesker. Skillet går ikke mellom muslimer og kristne, eller mellom nordmenn med innvandrerbakgrunn og andre nordmenn. Det går mellom terroristene og alle oss andre, uansett hvilken religion vi tilhører, eller hvor våre forfedre kommer fra. Dette er vår dyrekjøpte erfaring etter 22.juli i fjor. Det er kanskje den viktigste lærdommen vi tar med oss videre. I den ligger håpet om at hatet aldri skal vinne frem.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder