New York (VG) Magnus Carlsen og Sergej Karjakin i det tiende partiet i VM i sjakk. Foto: Ole Kristian Strøm VG

Kommentar

På med sjakken!

Sjakk er ulidelig kjedelig. Er det rart vi sitter som klistret til skjermen, i time etter time?

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Sjakk er sært, det. Ikke bare spillet, men også spillerne, for ikke å glemme kommentatorene! Den ene pussigere enn den andre – med talefeil, colabriller, monotone stemmer i ugreie tonelag, og med en dypt inderlig tilnærming til det som foregår der på brettet som, om man skal være ærlig, grenser mot avvik.

Faguttrykkene florerer, og det fastslås, uten noen form for utdypning, at nå spilles det «spansk på Arkhangelsk-måten», som om det var noe normale mennesker burde ta for gitt. Nei, det er ikke normalt.

Les også: Carlsen med ny selvtillit

Men det er jo nettopp dette – det uironiske, det nerdete, det ufikse og rare – som er så vidunderlig med sjakk som TV-fenomen. Sjakk på TV er som å se en live-utgave av «Der som ingen kunne tru at nokon kunne bu», med innlagt tvekamp mellom stabeisene oppi lia der. Eller som en versjon av «Hurtigruta – minutt for minutt», der skipet kjemper en ubønnhørlig kamp mot klokken («rekker den Stokmarknes i tide?!»).

Hjemme hos oss har sendingene fra sjakk-VM i New York skapt et fjernsynssamhold som man må tilbake til tiden pre-Netflix og alle mann med hver sin padde for å finne maken til. Det begynte litt forsiktig – med en far som nærmest i skjul skled ned i kjellerstuen for å se partiene, men så, når det begynte å dra seg til for alvor, ble sofaen fylt opp, helt til randen.

(Og plutselig var det spillepause, og vi visste ikke helt visste hva vi skulle ta oss til.)

I kveld er det (muligens) slutt. Vår egen Magnus, denne dypt fascinerende og komplekse karen, skal forhåpentligvis feie brettet med den innesluttede og lute ukrainer-russeren Sergej Karjakin, som stammer og sjarmerer oss, spesielt når han ikke vinner. Og i studio skal disse herlige typene – Hammer, Grønn, Agdestein og Bae – keitet og behersket forklare oss hvorfor det å flytte tårnet ett hakk, fra H8 til G8, er et trekk for evighetens sjakkmanualer.

Sjakkekspertene: De nye folkeheltene

Jeg forstår like lite av sjakk som jeg gjør av teoretisk astrofysikk eller finsk grammatikk, men rett som det er, som i en åpenbaring, går det opp for meg hvor virtuost dette urgamle brettspillet faktisk er. Da Magnus Carlsen, så å si helt umerkelig, satte opp en gaffel (!) på E5 som truet både tårn og konge i det (altfor) korte og dramatiske partiet på lørdag, ropte, nærmest brølte, jeg ut i rommet, som et annet naut strippet for all verdighet: «Dette er helt genialt!»

Spesielt kult er det jo ikke, og man burde kanskje ikke offentliggjøre slike leie detaljer fra det private rom, men jeg lar meg altså rive med, og uttaler meg om ting jeg har ingen forutsetninger for, og gir attpåtil råd til spillerne av typen «hei, Magnus, spill løperen opp til C4!». Nei, bra er det ikke.

Og nå, om noen timer, er det virkelig alvor, og vi håper og tror og heier på at Magnus Carlsen er fullt skjerpet og i geni-modus når han gyver løs på Karjakin med sine (visstnok) fordelaktige hvite brikker. Og når de er ferdige – forutsatt at det ikke blir remis og omspill eller (gisp!) armageddon – kommer vi til å savne dem alle – Magnus, de underlige ekspertene, manageren til Karjakin, og ikke minst alle disse gubbene som samler seg rundt sjakkbrettene ute på venterommet i New York, med kamerat Arne Danielsen som en av de mest taleføre.

Man blir jo helt matt av mindre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder