TVANG: Det er uforståelig at det ikke finnes en samlet oversikt over tvangsbruk i norsk psykiatri hos noen av våre sentrale myndigheter, skriver VGs politiske redaktør Hanne Skartveit.
TVANG: Det er uforståelig at det ikke finnes en samlet oversikt over tvangsbruk i norsk psykiatri hos noen av våre sentrale myndigheter, skriver VGs politiske redaktør Hanne Skartveit. Foto: Erlend Daae VG

Vergeløse og rettsløse

MENINGER

Når psykiatriske pasienter er som sykest, er de ute av stand til å ta vare på seg selv. Derfor er det desto viktigere at noen passer på dem.

kommentar
Publisert:

Vi har et svært strengt lovverk for tvangsbruk i psykiatrien. Slik må det være. Å bli bundet fast i belter, ute av stand til å bevege seg fritt, er noe av det mest invaderende og inngripende staten kan utsette et menneske for

Av og til er det nødvendig. Pasienter som utgjør en fare for seg selv eller andre, må bringes under kontroll. Hvis ikke noe annet hjelper, kan belter være en siste løsning. Det er slik det er ment, og det er slik loven er.

Det stilles strenge krav, både til vilkårene for at pasientene kan legges i belter, og til dokumentasjonen i etterkant. VGs avsløring viser at disse strenge reglene ikke etterleves. Tvert om foregår det mye ulovlig tvangsbruk ved norske psykiatriske institusjoner. Vår gjennomgang viser flere hundre tilfeller av ulovlig beltelegging, manglende dokumentasjon og mangelfulle begrunnelser.

Dette er særlig alvorlig fordi psykiatriske pasienter ikke alltid er i stand til selv å gi et godt bilde av det som har skjedd. Sykdommen kan gjøre at de ser virkeligheten annerledes enn det den er. Vissheten om at det kan være slik, vil også kunne føre til at de ikke alltid blir trodd.

Det er uforståelig at det ikke finnes en samlet oversikt over tvangsbruk i norsk psykiatri hos noen av våre sentrale myndigheter. Samtidig er det ikke helt overraskende. Mye av det som skjer i psykiatrien, går under radaren. Pasientene og deres pårørende deltar i liten grad i offentlig debatt. Folk flest tenker at det ikke angår dem. Psykiatrien er et felt uten mange sterke talspersoner. Dessverre.

Det er store forskjeller i tvangsbruk mellom ulike institusjoner. På alle arbeidsplasser utvikler det seg holdninger og rutiner, måter å gjøre ting på, vaner og uvaner. De går i arv, gjennom år. Etter hvert tas mye for gitt, uten at noen stiller spørsmål ved de vedtatte sannhetene. Eller ved lovligheten av det de gjør hver dag. Det de alltid har gjort.

I de store forskjellene mellom institusjonene ligger også håpet. Det jobber mange ildsjeler i norsk psykiatri. De har noen av landets tøffeste arbeidsdager. Nå må de få muligheten til å ta tak i det som ikke fungerer, og lære av de beste. Slik at psykiatriske pasienter får den rettssikkerheten de har krav på. Og den beskyttelsen de trenger.

Her kan du lese mer om