FERDIG: - Sist uke annonserte Charlie Hebdos sjefredaktør, Laurent «Riss» Sourisseau, at han ikke lenger kom til å tegne karikaturer av den muslimske profeten Muhammed. Det var klart at Charlie Hebdo også hadde gjort seg ferdig med Muhammed-satire, skriver den amerikanske journalisten Michael Moynihan. Bildet er fra solidaritetsmarsjen i Paris i januar, etter angrepet på satiremagasinet der 12 mennesker døde. Foto:Charles Platiau,Reuters

Debatt

Charlie Hebdo vifter med det hvite flagget

Nå har også Charlie Hebdo sluttet med Muhammed-satire. Den muslimske profeten kommer ikke lenger til å bli krenket. Det bekrefter klisjeen: Terroristene vant.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Michael Moynihan, amerikansk journalist
I etterdønningene av 11. september-angrepene på New York og Washington fulgte en periode med krigshissende språkbruk, den ene klisjeen ble til fortere enn den andre; hvis vi ikke fortsetter med daglige gjøremål eller forandrer livsstilen vår som følge av terrorangrepene, har terroristene vunnet.

Men la oss erkjenne at slaget om ytringsfrihet har terroristene faktisk vunnet. Og la oss også erkjenne det faktum at det var psykopatisk vold, ikke en følelse av solidaritet med og omtanke for ressurssvak ungdom i og utenfor Paris, som bisto dem i seieren.

Vil ikke tegne

Sist uke, i et intervju med den tyske ukeavisen Stern, tok Charlie Hebdos sjefredaktør, Laurent «Riss» Sourisseau, frem det hvite flagget som var tilsølt blodet fra tolv massakrerte kolleger og venner, mens han annonserte at han ikke lenger kom til å tegne karikaturer av den muslimske profeten Muhammed. Det var klart at Charlie Hebdo også hadde gjort seg ferdig med Muhammed-satire. Dette kom bare noen måneder etter at karikaturtegner Renald «Luz» Luzier erklærte at han ikke lenger interesserte seg for Muhammed-satire, og sluttet i Charlie Hebdo.

Michael Moynihan Foto: ,

Redaktøren av danske Jyllands-Posten var mer åpen om hvorfor han også var ferdig. Avisen som sparket i gang Karikaturkrisen i 2005 vil ikke publisere noe fra Charlie Hebdo, utelukket redaktøren tvert, for redaksjonen frykter en gjentagelse av Paris-massakren.

La oss være krystallklare: dette er en helt forståelig kapitulasjon, men en skuffende en som er tilslørt med eufemismer. Selv om islam befant seg langt nede på listen over mål for Charlie Hebdos satireangrep, sa Sourisseau til Stern at han vil avverge at folk tenker at bladet hans er «besatt av islam». Det var på tide å gå videre, sa han, fordi «vi har gjort vår jobb, og vi har forsvart retten til å tegne karikaturer.».
Nå har de utilslørte angrepene på islamisme - aldri på muslimer - som ble tegnet av den myrdede magasinredaktøren Stéphane Charbonnier, blitt erstattet med oppbrukt kritikk av de tidligere karikaturene. «Feilene man kan laste islam for, finnes også i andre religioner.», sa Sourisseau til Stern. Jeg mistenker at han vet at dette ikke er helt sant, spesielt ikke i Den islamske stats samtid. Tross alt ble ikke Charlie Hebdos lokaler bombet og beskutt av krakilske katolikker, og hverken Riss eller Luz har nevnt noe om å slutte og karikere Jesus. Men dette er linjen vi alle må holde seg innenfor nå - selv venstresiden og franske sekulære humanister - for å beskytte oss mot anklager om intoleranse.

LES OGSÅ: Amal Aden: Ytringsfriheten er under press

Kneblet

Den nådeløse kampanjen mot Charlie Hebdo fra dem som beskylder magasinet for «rasisme» eller «sparke nedover», har fått konsekvenser. For straks rasismebeskyldningen er luftet henger de seg fast i huden til den beskyldte som napalm. Og ingen er immune - selv ikke myrdede karikaturtegnere - fordi falske rasismebeskyldninger ikke er straffbare. Hvis Hebdo-redaksjonen forventet uforbeholden solidaritet etter at kollegene deres ble skutt ned med maskingevær (samtidig som redaksjonen planla å delta på et antirasistisk arrangement), ble de sikkert skuffet da ikke-frankofile skribenter som aldri hadde hørt om Charlie Hebdo, leverte tirader med fordømmelser mot magasinets rasistiske intensjoner. De mest spottende eksemplene sammenlignet redaksjonsmedlemmer med koloniherrer som voldtok og nazister som deltok i Holocaust.

Magasinets kritikk av fundamentalisme ble altså kneblet av både islamistiske terrorister og ryggesløse medlemmer av den vulgære og fordummende «Jeg er ikke Charlie»-brigaden som uttrykte null interesse for mordernes ideologi, men med en påfallende interesse for tankegodset hos Charlie Hebdos redaktørkollegier.
Og nå når Charlie Hebdo har oppgitt Muhammed, som følge av trusler om mer vold, er vi ikke lenger Charlie. Faktisk er det litt overraskende at Sourisseaus erklæring fikk så deprimerende lite medieomtale. I en verden av hashtag-aktivisme ble «Je Suis Charlie»-profilbildene på Facebook byttet ut med regnbueflagg før seks måneder hadde passert, vi har beveget oss videre til å jamre oss over blakke grekere og en høylytt milliardær som later som han er presidentkandidat.

LES OGSÅ: Ytringsfrihet uten «men»

Terroristene vant

Forsiden av den første utgaven av Charlie Hebdo etter massakren forestilte en muslim (muligens profeten Muhammed, muligens en vanlig muslim som het Muhammed) som holdt et skilt med «Tout est pardonné» - alt er tilgitt. Det var vakkert og rørende, og inneholdt en erklæring fra overlevende redaksjonsmedlemmer om at de nektet å la seg kue av volden. Men mange aviser nektet da - og nekter fremdeles - å trykke dem. Som Riss nevnte til Stern: «Det forventes av oss at vi anvender ytringsfriheten på måter som ingen andre våger.».

Med andre ord var «Je Suis Charlie» en meningsløs og kampanjepreget solidaritet fra mediesfæren. Derfor kan man heller ikke bebreide Riss og Luz og de andre overlevende i Charlie Hebdo for beslutningen om å tone ned harselasen mot dem som gjør seg mest fortjent til det. Men vi burde ergre oss over pressefolk som trakk på skuldrene av terroristenes veto, mens de hevdet at de ikke kunne publisere satiriske karikaturer av hensyn til religion. For dem var «Je Suis Charlie» bare en identitetsmarkering på sosiale medier.

Ikke lenge etter drapene antydet tidligere Charlie Hebdo-redaktør Philippe Val at magasinet kom til å forandre seg, at det kom til å kvitte seg med brodden som følge av angrepene. Uttalelsen vakte raseri hos hans tidligere kollega: «Terroristene vant ikke.», insisterte Luz, på tross av hans ferske beslutning om å slutte og karikere Muhammed.

Jeg skulle ønske det var sant, men nå når de tidligere redaksjonsmedlemmene i Charlie Hebdo er døde, når den nåværende redaksjonen avstår fra å karikere Muhammed og den danske avisen som begynte det hele også trekker seg, så ser det ut til at Luz i høyeste grad tar feil.

Jeg skal blåse liv i klisjeen en siste gang: Terroristene vant.

(Forkortet versjon av en tekst publisert i Politico Europe. Oversatt av Sian O'Hara)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder