IBSENPRISEN: Kronikk: Knausgårds hvitvasking
Karl Ove Knausgårds fortjenestefulle forsvar av ytringsfriheten sklir over i hvitvasking av Peter Handkes rolle på Balkan, skriver Aage Borchgrevink, forfatter
og seniorrådgiver.
Aage Borchgrevink, forfatter og seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité.
I VG 25. september tar forfatter Karl Ove Knausgård for seg en uttalelse av William Nygaard, styreleder i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN. I forbindelse med debatten rundt forfatteren Peter Handkes Ibsenpris, sa Nygaard i Dagbladet: «Etter min mening er Handkes uttalelser langt utenfor ytringsfrihetens grenser.» Nygaard beklaget senere utsagnet, og Knausgård fortjener ros for sitt forsvar av ytringsfriheten.
Knausgård, som også er Handkes forlegger, hevder videre at «alle som har lest det minste lille av Peter Handkes litteratur, vet at han ikke er fascist, tvert imot, hans litteratur er human, humanistisk, antifascistisk og anti-totalitær.» Avslutningsvis siterer Knausgård den tyske journalisten Thomas Steinfeld, som oppsummerte norsk kritikk av Handke med å si: «Hva er det for slags land der det er så enkelt å forenes i hat og forakt?»
Den norske Helsingforskomité har kritisert Ibsenprisjuryen for å ikke diskutere de politiske implikasjonene av tildelingen. Men at vi savner ytringer fra juryen, betyr ikke at vi er imot at Peter Handke skal ytre seg. Sammen med Norsk Pen arrangerte vi et møte om Ibsenprisen som Knausgård avfeier slik: «Det var ingen debatt, det var en domstol.»
Han kunne kanskje også ha nevnt at juryen og kulturdepartementet ble bedt om å innlede på møtet, men avslo?
Ikke om skjønnlitteratur
Denne debatten dreier seg for øvrig ikke om det skjønnlitterære forfatterskapet til Peter Handke, slik forfatter Jon Fosse antyder («Mener (Nygaard) at Paa gjengrodde Stier er en dårlig roman fordi Hamsun var landssviker? Hva er det disse moralistene mener egentlig?») i et VG-intervju. Selv om forfatteren Øyvind Berg i Vinduet argumenterer for at det er spor av Slobodan Miloševic-regimets politiske myter i Handkes dramatikk, gjør ikke det litteraturen hans mindre aktuell. Tvert imot. Knut Hamsun opptreden under krigen bidro for eksempel til nye lesninger av hans forfatterskap som kastet lys over både litteraturen og grobunnen for norsk fascisme.
Litteratur handler ikke bare om det vakre, det gode og det sanne, men også om hat, mørke og aggresjon. Derfor er litteratur viktig – og beskyttet av ytringsfriheten. Selv har jeg med stor interesse lest Handkes jugoslaviske essayistikk, fulgt hans offentlige opptredener og hyppig diskutert med hans støttespillere. Jeg forstår hvorfor Knausgård er fascinert av Handke, men ikke hvordan han kan kalle essayistikken «humanistisk» og «anti-totalitær».
Det som etter mitt syn leder Handke til å bli en (ufrivillig) støttespiller for krigsforbrytere i det tidligere Jugoslavia er at han (med Knausgårds ord) «går imot ... selve ideen om at noe helt ensidig sant skulle finnes». Handke tviler på ordene og deres evne til å beskrive virkeligheten. Dette språksynet kan i ytterste konsekvens brukes til å kaste tvil over en hver hendelse, inklusive grove forbrytelser.
Dehumaniserende
I En vinterlig reise, en reportasje fra Serbia som utkom i 1996, angrep Handke journalistikken om Srebrenica for å være «ingenting annet enn salget av nakne, vellystige, markedsdrevne fakta». Journalistikkens kapitalistiske vesen gjør at man ikke kan stole på den. I neste essay, kalt Sommerlig vedlegg til en vinterlig reise, angriper han dokumentasjonsarbeidet til en amerikansk journalist som beskrev massakrene på muslimer i den bosniske småbyen Visegrad. Handke kritiserer bruken av «formelen ’vitner sa, overlevende sa’,» og trekker massakrene i tvil. Handkes vitsing om massedrap i Višegrad fremstår for øvrig verken som human eller språkkritisk, men som dehumanisering av de muslimske ofrene.
Det er vitnemålet som sjanger Handke forkaster i Višegrad, noe som ikke bare innebærer en kriminalisering av journalistikk, men også av rettsforhandlinger, som jo nettopp er basert på vitneførsel. Neste steg for Handke er logisk nok å erklære Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Det tidligere Jugoslavia (ICTY) for å være en «falsk domstol» i et essay fra 2004. Rettstablået i Haag «bidrar ikke en tøddel til å finne sannheten og ... håner ideen om rettferdighet».
Handkes jugoslaviske essays begynner som et angrep på medias språk, og ender opp med å underkjenne domstolenes bevisførsel. Dermed står han fritt til å forkaste ICTYs versjon av Srebrenica som folkemord, et planlagt politisk prosjekt «begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan», for å sitere Folkemordkonvensjonen. «Det var hevn, ikke folkemord», sa Handke til Dagens Næringsliv 20. september.
Selv etter å ha avfeid vitnemål og rettslig bevisførsel, uttaler Handke seg om hva som foregikk i Bosnia. Han ser nemlig ikke vekk fra alle vitnemål, men gjengir trofast de serbiske krigsherrenes versjoner: Det var utenlandske krefter (dvs USA og Tyskland) som utløste krigen. Miloševic` forsøkte å holde Jugoslavia samlet. Det var ingen massakrer i Visegrad. Ok, det var massakrer i Srebrenica, men det var hevn, ikke folkemord. ICTY er en «illegitim» domstol.
Er revisjonisme «nyansering»?
Handkes språkfilosofiske mistenksomhet er ganske selektiv. «Jeg kjenner ikke sannheten», sa han i Miloševic`’s begravelse, men han vet altså at Srebrenica var «hevn, ikke folkemord, slik krigsforbryterdomstolen påstår».
Gjennom årene har ICTY gransket Bosniakrigen i detalj; folkemordet i Srebrenica er et av de best dokumenterte begivenhetene i historien. Handke plasserer seg i revisjonistenes rekker og får ros av Knausgård for «nyansering».
Revisjonisme går inn i den politiske debatten i Bosnia i dag, og brukes til å opprettholde gårsdagens konfliktbilder – som fremdeles er grunnlaget for politisk makt i deler av det dysfunksjonelle landet. Både våre serbiske og bosniske kolleger understreker at Ibsenprisen har en politisk betydning, at den vanskeliggjør forsoning. Dette burde juryen ha tenkt over på forhånd eller i det minste anerkjent i etterkant, men juryleder Per Boye Hansen har nøyd seg med å si at kritikken av Handke er «demonisering».
At Handkes uttalelser er innenfor rammene av ytringsfriheten er det ikke tvil om. Enkelte land (som Sveits) har straffebestemmelser mot benektelse av folkemord, men disse paragrafene brukes sjelden. Likevel er de en påminnelse om at revisjonisme ofte henger sammen med nye overgrep: Der holocaust benektes, vil synagoger fort brenne. Politiske myter var helt vesentlig for konfliktentrepenørene som satte Jugoslavia i brann, og er virksomme den dag i dag – det er derfor vi benyttet oss av ytringsfriheten til å kritisere Ibsenprisen.
Den rene tekst
At forfattere som Knausgård og Jon Fosse synes dette er absurd, pinlig, provinsielt, beror vel mest på at de ikke forholder seg til konteksten av massakrer og propaganda. Det er den rene tekst det dreier seg om, en verden av bare bøker der store menn tenker dypt og får priser.
Knausgård trekker for eksempel frem teksten Handke fremsa ved Slobodan Miloševics båre som eksempel på hans spørrende holdning, men virker lite interessert i konteksten av politisk fesjå Handke opptrådde i.
