EIDSVOLLSMENN: Fra venstre, Arnoldus Koren, Theis Lundegaard og Peder Anker. Foto: EIDSVOLL 1814

Kommentar

KRONIKK: Myte om «jødeparagrafen» for fall

Mobiliserte virkelig agderbonden Theis Lundegaard eidsvollsforsamlingen til å vedta «jødeparagrafen» med utropet «Staae op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet»? En nyoppdaget kilde rokker ved denne smått mytologiske fortellingen.

Av Frode Ulvund, Førsteamanuensis i historie, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen

Kildene etter diskusjonene i riksforsamlingen er fragmentarisk og mye er basert på etterlatte dagbøker og brev skrevet på Eidsvoll. Det gir store tolkningsrom, og danner grobunn for tradering og mytologisering. Framstillingen av Theis Lundegaard sin avslutning av diskusjonen om jødene ble formidlet av sorenskriver Thomas Bryn i et brev han skrev 22. april 1814. I følge ham skal bonden fra Vest-Agder ha reist seg og ropt «Staae op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet». Som ved et elektrisk støt skal alle ha reist seg, ifølge Bryn. Henrik Wergeland har også bidratt til traderingen av denne historien ved å ta den med i sin konstitusjonshistorie. Eidsvollsmannen Jacob Aall kommenterte i etterkant av Wergelands utgivelse at han ikke kunne huske denne episoden og at han tvilte på at Lundegaard kunne ha hatt en slik innflytelse. Aall skrev i sine Erindringer at heller ingen andre dalevende eidsvollsmenn som han hadde snakket med kunne huske episoden.

FORFATTER: Historiker Frode Ulvund ved Universitetet i Bergen. Foto: SPARTACUS FORLAG

I framstillinger om hvordan utestengelsen av jøder i Grunnloven kom til har fortellingen om Lundegaard nærmest vært obligatorisk. Ofte blir den framstilt som en realitet, andre har åpnet for spørsmål rundt historiens troverdighet, men likevel gitt den en sentral plass. Et eksempel er seinest Karsten Alnæs i VG søndag 4. mai.

Min bok Fridomens grenser 1814-1851. Handhevinga av den norske «jødeparagrafen» presenterer en kilde fra forhandlingene på Eidsvoll som ikke synes å ha vært brukt i tidligere framstillinger. Sorenskriveren i Hardanger og Voss, Arnoldus Koren, skrev flittig brev, blant annet til sin kone. Disse ble trykket og utgitt i 1882. Blant Korens etterlatte brev og papirer arkivert på Riksarkivet, finnes en kommentert versjon av grunnsetningene som ikke ble trykket. Kommentaren er udatert, men ligger sammen med et brev datert 18. april, og synes også å være skrevet under eller rett i etterkant av framleggelsen av grunnsetningene den 16. april. Her viser Koren til sin aktive motstand mot å ekskludere jøder, men at han ikke nådde fram med sin argumentasjon.

Koren har i sin kommentar en annen versjon enn Thomas Bryn om hvordan diskusjonen ble avsluttet. Ifølge Koren var det ikke var agderbonden Lundegaard, men derimot Peder Anker som i egenskap av president hadde bedt folk reise seg. Peder Anker var en av landets ledende menn, godsherre på Bogstad og fra november 1814 norsk statsminister i Stockholm. Motivet hans skal ha vært å få en oversikt over stemningen i riksforsamlingen etter debatten: «Præsidenten begiærede at alle de som vare (imod) Jødernes Indtrængen og frie Religion i Landet, ville reise sig op med oprakte Hænder, for at Overvægten kunne sees, saa sad jeg mig vemodig ned, og ikke stemmede imod dem.»

NYOPPDAGET KILDE: Blant Korens etterlatte brev og papirer arkivert på Riksarkivet, finnes en kommentert versjon av grunnsetningene som ikke er blitt trykket før. Foto: Faksimile, Riksarkivet

Denne håndsopprekningen må ha vist et klart flertall for utestengelse, for Koren konstaterer at «Grundsætningen blev saaledes uden egentlig Stemmesamling, antaget, saaledes som fremsad.»

Thomas Bryn nevnte ikke Koren som deltager i debatten om jøders utestengelse, og deltagelsen hans blir heller ikke nevnt i andre samtidige kilder. Det underbygger hvor fragmentarisk vår kjennskap til selve diskusjonene faktisk er, og illustrerer tolkingsrommet som er etterlatt for ettertiden. Koren ble av enkelte på Eidsvoll karakterisert som «gjøgler» og «narr», blant annet av Jacob Aall. Han var derfor kanskje ikke blant dem det ble lyttet mest til og som derfor i mindre grad har blitt referert i andres dagbøker og brev.

Kanskje hadde også både Bryn og Koren rett. Det hadde ikke vært unaturlig om presidenten bad folk om å vise sitt syn på utestengelsen etter en lengre debatt gjennom stående håndsopprekning. Kan hende har Lundegaard blitt utålmodig og forsøkt å få fortgang i «avstemningen» ved å rope ut seg slik han er blitt framstilt?

Koren sin versjon er langt mindre dramatisk enn de tradisjonelle framstillingene av Lundegaards lidenskapelige utbrudd og den umiddelbare effekten den skal ha hatt. Historien om Lundegaard har på mange måter vært beleilig for ettertiden ved å forklare forbudet mot jøder som et tilfeldig arbeidsuhell. Uavhengig av hva Theis Lundegaard sa eller ikke sa, viser Håkon Harkets bok Paragrafen og min egen at agderbonden uansett var en statist som ikke kan ha påvirket utfallet av bestemmelsen.

Les mer: Karsten Alnæs skriver i VG om de dramatiske hendelsene i 1814

Se alle 1814-sakene på VGs spesialside!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder