SPRØYTER: Norge er på verdenstoppen med 2-300 overdosedødsfall årlig. I dag arrangeres Verdens overdosedag. – Vi må arbeide oss ut av vrangforestillingen om at stoffmisbrukere er mennesker uten ansvar og vilje, skriver kronikkforfatteren.
SPRØYTER: Norge er på verdenstoppen med 2-300 overdosedødsfall årlig. I dag arrangeres Verdens overdosedag. – Vi må arbeide oss ut av vrangforestillingen om at stoffmisbrukere er mennesker uten ansvar og vilje, skriver kronikkforfatteren. Foto:Helge Mikalsen,VG

Velferdsstatens svarte hull

MENINGER

Har vi et sort hull i Velferdsstatens univers? Ja. Der bor narkofolket. Hvor mange er de? Ingen vet. Vi vil ikke ha dem på netthinnen eller i datamaskinen. De er et ikke-folk som vi forviser til natt og tåke.

debatt
Publisert:

PER FUGELLI, professor i sosialmedisin

Grove kartlegginger tyder på at vi har 10-14.000 sprøytenarkomane. Sykdommen er farlig. Dødeligheten er 15 ganger så høy som i befolkningen ellers. Norge er på verdenstoppen med 2-300 overdosedødsfall årlig. Lidelsen kan måles i tonn. Sykdommen er en familiesykdom. Hver dag og natt rammes kan hende 100 000 mennesker av skjelvene fra narkomaniens episenter.

Ved enhver annen sykdom med lignende utbredelse og dødsrisiko, ville Velferdsstaten vår stilt opp med et mektig behandlingsapparat, helsetjenesten for stoffmisbrukerne er grovt mangelfull. Andre pasienter med tilsvarende tonnasje av lidelse ville vi omringet med omsorg og medfølelse.

De narkomane møter blikk med frykt og forakt og blir, som de spedalske i 3. mosebok (13:46): Hele den tid han lider av sykdommen, skal han være uren; uren er han, han skal bo for seg selv, hans bolig skal vær utenfor leiren.

LES: Heroinavhengige Stephane mistet sin første kjæreste i overdose

Forklaringer

Hva kommer det av at vi merker de narkomane med utålelig og trykker på delete? Vi viser dem bort fra gatene, bevisstheten og samvittigheten. Hvorfor er de ikke til å leve med?

Fordi de skremmer oss med svakhet. Det moderne overmennesket dyrker styrke. Vi bygger vår skjøre trygghet på innbilt kontroll. De narkomane bære bud, synlig og rått, om at mennesket, også du en gang, kan miste kontroll.

De narkomane provoserer oss også ved ikke «å eie vilje». Vi blir moralsk harme over mennesker som går til grunne, viljeløse. De er amøber, uten ryggrad - tror vi. Det skaper forakt.

En ytterligere «plage» ved de narkomane er at de er nakne. De har sluttet å pynte seg. De er mennesket i rå tilstand. Det skremmer oss, som liker å gjemme vår natur bak glansbilder og masker.

LES: Per Fugelli – Mishandling av pasienter

Jaget vekk

Som sykdom faller stoffmisbruk i verdi, fordi mange pasienter ikke kan helbredes. Vi liker quick fix. Å flytte mennesker halvveis opp av grøften, får ikke første prioritet.

Glem aldri at mennesket er et dyr, formante Freud. Kanskje har vi et dyrisk instinkt som forviser stoffmisbrukerne fra samfunnet? Vi ser det i dyreriket, dyr med avvik, sykdom og svakhet blir jaget ut av flokken.

Det sinne vi ofte møter stoffmisbrukerne med, kan også komme av skyldfølelse. Stoffmisbruk er et stykke på vei en følge av det samfunn vi har skapt med vekt på konkurranseøkonomi og sortering i vinnere og tapere. Den gulltrøyen vi presser menneskene inn i blir for noen så utålelig at de velger å legge selve livet i narkose.

Hvorfor denne plagsomme selvransakelsen på vegne av «det gode borgerskap»? Fordi det er disse stygge egenskapen ved oss selv, vi må forandre hvis vi skal få en mer menneskelig narkotikapolitikk i fremtiden.

Hva kan vi gjøre?

Vi må skape et rausere og ærligere samfunn. Vi lever i Tilfeldighetenes rike. De narkomane er ikke «aliens». Forskjellen mellom «dem» og «oss» er ørliten. Den kan måles i nano. Den forliste kroppen, den jagede sjelen med tiggerkoppen kunne vært deg, kan bli barnebarnet ditt.

I et ærligere samfunn hvor vi innrømmer egen svakhet og faresone, vil de narkomane bli mer som oss, og dermed inkludert i vårt samhold.

Vi må også arbeide oss ut av vrangforestillingen om at stoffmisbrukerne er mennesker uten ansvar og vilje. Flertallet av stoffmisbrukerne har vilje i tonnevis, de har bare, helt fra livmoren, hatt så mye å bruke den opp på: omsorgssvikt, psykisk sykdom ofte kombinert med rus hos mor og far, fattigdom, seksuelle overgrep, vold, stemplet ikke god nok i skolen. Mange stoffmisbrukere fortjener respekt for alt de mestrer og tåler.

Et sort hull

En ny narkotikapolitikk bør være fornøyd med nok, ikke forvente alt. Et bedre liv, mer mening, mer trygghet, mer tilhørighet, ikke nødvendigvis stoff-frihet bør være målet. Inspirasjonen kan komme fra Bertold Brechts dikt Herberget hvor en mann samler inn penger til de husløse i New York en vinternatt, ikke for å forandre verden:

Men noen får plass på herberget. Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt. Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.

Alt som kommer inn i et sort hull, blir mast i stykker. Her er intet lys. Derfor kan vi ikke ha et sort hull i Velferdsstaten. Omsorgen for stoffmisbrukerne er solidaritetens sanne prøve. Svikter vi her, kan det svarte hull ekspandere. I anfall er vi alle hjemløse i verden. Jo da, vi har tak og gulv og vegg, men vi bor i Det tomme rom: samlivet går i stykker, selvbildet sprekker, banken kommer, gud stikker av, vi kommer i nedgang og kan bli foraktelige og grusomme.

Da lengter vi etter noen som møter det fortapte blikk, kommer nær og vil oss vel. Enten trøbbelet er kreftceller, heroin eller hjerneslag, trenger vi en folkesjel som er oppdratt til omsorg ikke utstøting, forståelse ikke dom.

Her kan du lese mer om