Kommentar

«Halvbroren» - en koffert med applaus

«Halvbroren» er Norges «Ulysses»; romanen «alle» har et forhold til, 341.000 av oss har i bokhylla, men ikke fullt så mange har lest.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

En murstein som på 651. og siste side etterlater leseren med frysninger langs ryggraden når Det Hele oppsummeres i en eneste replikk. Seks ord - og alt begynner forfra ¿

Lars Saabye Christensens «Halvbroren» er en sann syklus. Et kretsløp av mennesker som går i ring, historien som gjentas i et repeterende skjebnefellesskap. Den som forsøker å bryte ut innhentes av seg selv.

Hamsun-skikkelsen Arnold Nilsen, den sjarmerende sjarlatan fra det høye nord - «klovn og kremmer», som han kalles - bærer ikke sitt økenavn «Hjulet» uten symbolmettet grunn. Hans bagasje gjennom livet er en koffert med applaus.

Den kan være tung å bære. Det hjelper å ha en gul 1948 Buick Roadmaster Convertible.

Hvis seertallene fra premierehelgen holder seg, vil omtrent en fjerdedel av nasjonen i kveld slå leir foran fjernsynet for å følge de videre begivenheter med utgangspunkt i Saabyes univers på Fagerborg i etterkrigstidens Oslo.

Det betyr at publikum utgjør langt flere enn oppsitterne rundt Stensparken og Jessenløkken, hvor tildragelsene finner sted.

«Jeg har sett Akropolis, for jeg har aldri vært der», skriver Hans Børli. For mange er dette en essensiell opplevelse av Saabyes forfatterskap: Han tar oss med til en tid og en bydel som de færreste av leserskaren kan ha førstehånds kjennskap til, men som vi likevel lever oss inn i.

Fortsatt sitter «Beatles» i kroppen som noe jeg innbiller meg å ha vært med på selv. Enda jeg aldri kan hevde annet enn at det var først det året John Lennon døde jeg virkelig oppdaget storheten i musikken som ga romanen navn.

Slik er disse snurrige og gjerne melankolske fortellingene fra Frogner og tilliggende områder også portretter av en by, og en dannelsesreise med tidsmaskin.

Lars Saabye Christensens tekster er billedrike, og han komponerer situasjoner som fremkaller scener i leserens hode. Det er ingen tilfeldighet at så mange av hans historier er blitt dramatisert, ofte med ham selv som manusforfatter. Men det er ikke like selvfølgelig at alt er like overførbart til film.

Det smått ironiske med nettopp «Halvbroren», hvor fortellerstemmen er en prisbelønt filmforfatter, er vel heller at formen (og omfanget) bryter såpass med Saabyes egen «tradisjon» at romanen er den minst opplagte som dramatisk forelegg for TV-mediet.

Å dramatisere en finurlig konstruert litterær familiekrønike som denne, er en krevende øvelse, grensende til rent overmot. Det er fristende å ty til den hamsunske tese om «ravgalt indtil kunst» for å beskrive både den hybris prosjektet fordrer, men også fallhøyden man pådrar seg.

Veien fra perm til skjerm er gjerne brolagt med så mange velmente intensjoner, at fortellingen kan drukne i visuell overtydelighet. Foruten et helt nytt manuskript som ivaretar selve fabelen, må en dramatisering våge å gi seeren pusterom.

Regissørens oppgave blir deretter å strippe det hele ytterlige ned, og samtidig finne et uttrykk hvor estetikk, innhold og fremdrift gir den billedlagte dramatikken sitt eget liv.

I min opplevelse av Saabyes roman som TV-serie, er det nettopp den lykkelige symbiosen av et egenmektig manus (Mette Marit Bølstad) og Per-Olav Sørensens forstandige regi som gjør at «Halvbroren» både er et kjært gjensyn med folk vi kjenner, men også et duggfriskt drama hvor man av og til griper seg i å lure på hvordan dette skal ende.

Et selvstendig verk, simpelthen, som byr oss det beste fra to verdener: litteratur og TV-drama, for tiden en sjanger hakket kvassere enn dagens spillefilmformat.

Sørensens håndplukkede lag av skuespillere oppfyller den siste dimensjonen. Nå preges heller ikke dette teamet av noviser, akkurat; den danske filmdiva Ghita Nørby (Ellen Jebsen) i særstilling, må vite.

Men regissører som har vært rundt om i Norge og satt opp teater har et fortrinn; de kjenner til de mange kapasiteter som gjør fine ting på landets region- og landsdelsteatre; skuespillere som ikke figurerer i det hovedstadsfokuserte blitzregnet, og som dermed fremstår som nye bekjentskaper for det store publikum.

La dyktige Marianne Nielsen (Boletta), være nevnt - mangeårig ansatt ved Den nationale Scene i Bergen, Trøndelag Teaters Ola G. Furuseth (Peder) og selvfølgelig 16-årige Oskar Sandven Lundevold fra Horten, nå bosatt i Tønsberg.

Han er et funn i rollen som den unge Barnum, og samspillet med AF1-stjernen Vibeke Bugge (Vivian) og Henrik Holm (Peder) inngir en ung sanselighet som både vitner om talent, men også om god personinstruksjon og åpenbart bra mellommenneskelig kjemi.

Og så skal dere legge merke til sirkusdirektøren, Mundus; en liten, men viktig rolle eksemplarisk ivaretatt av en av nestorene ved Den nationale Scene, Sverre Røssummoen (61), som også legemliggjør «Halvbrorens» credo:

«Det er ikke det du ser som er viktig, men det du tror du ser.»

Illusjonen er fullkommen.
En koffert med applaus herved avlevert.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder