BALKAN-SPIRIT: – Hver gang jeg føler at jeg er blitt for norsk, ser jeg på Zlatan-intervjuer for å få min balkanske spirit litt tilbake, skriver Sylo Taraku. Foto: Spada / LaPresse

Debatt

Nordmenn er ikke så frie som de tror

Harald Eias serie viser at nordmenn er de frieste menneskene i verden. Men hvorfor tør ikke nordmenn å slippe seg løs og snakke rett fra levra?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

SYLO TARAKU, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda

Som innvandrer har jeg etter hvert innsett at det tar tid å bli klok på nordmenn. En trøst er at heller ikke etniske nordmenn selv er så sikre på hvordan de skal definere seg selv og sin kultur. Hva er typiske norske verdier er et stadig tilbakevendende tema. Vafler og brunost, sa tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland (H). Nå føler jeg meg patriotisk hver gang jeg spiser vafler og brunost. Harald Eia borer litt dypere enn som så i sin nye NRK-serie «Sånn er Norge». Der formidler han forskning på en sedvanlig pedagogisk og morsom måte.

Den enkleste måten å kjenne seg selv på er å sammenligne seg med andre. Det som kjennetegner nordmenn er den personlige uavhengigheten, sier Eia. I mange østlige kulturer fungerer familie og slekt som både NAV-kontor og politi-beskyttelse. Heller ikke i «frihetens fyrtårn», USA, er man ikke så fri som man tror. Mindre stat betyr ikke nødvendigvis mer frihet. Mye stat kan bety tyranni. Bare spør folk i Albania som husker hvordan det var i «sosialismens fyrtårn.» I Norge har man en ganske stor, men en snill stat.

Velferdsstaten, NAV og fagforeningene gjør ansatte mindre avhengige av sjefen, voksne barn mindre avhengige av sine foreldre og kvinner mindre avhengige av sine ektemenn. Man er også mindre avhengige av forpliktende vennskap. Venner har man til å hygge seg med. Havner du i trøbbel, så må du ikke forstyrre familie og venner. Snakk med NAV eller en psykolog.

Sylo Taraku. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

les også

TV-anmeldelse «Sånn er Norge»: Statistikksnakk

Vi som kommer fra andre kulturer driver med sammenligninger hele tiden. På ett punkt fremstår nordmenn som mindre frie enn for eksempel folk på Balkan der jeg kommer fra. Og det er å snakke fritt. Å snakke rett fra levra. Nordmenn er blant de sosialt strengeste folkegruppene i verden. «Janteloven» står fremdeles sterkt i Norge. Man får lov til å være selvstendig og stå på egne bein, men ikke oppføre seg veldig annerledes. Det er klare forventninger om hvordan man skal opptre i ulike situasjoner. Vær deg selv, men ikke fremhev deg selv. I så fall på en mye mer subtil måte enn Zlatan. Eller Abid Raja. Konformitet er fortsatt en viktig norsk verdi.

Nordmenn er ganske forutsigbare, men ofte ikke til å kjenne igjen når de er i utlandet. Da slipper de seg løs og går local, som det heter. Langt fra konformitetspresset her hjemme. Det er kanskje derfor mange liker å holde seg unna feriesteder der man finner sine landsmenn.

Strenge sosiale normer forbindes gjerne med mer kollektivistiske og autoritære samfunn, men en omfattende undersøkelse fra 2011 plasserer Norge i en kategori med land som Pakistan, India, Malaysia og og Sør-Korea.

Der skiller de mellom løse og faste kulturer. Man skulle ikke tro at et så liberalt samfunn har så strenge sosiale normer, men det spesielle med de usynlige normene i Norge, er at også sanksjonene er usynlige.

les også

Abid Raja: En løs kulturkanon

De sosiale sanksjonene i Norge håndheves ikke så strengt at det begrenser handlingsrommet i de konkrete situasjonene. Hadde man møtt strenge sanksjoner, så hadde nordmenn ikke vært så ærlige som de er. Nordmenn topper internasjonale statistikker over å være tillitsfulle. De tror godt om mennesker. I innvandrernes øyne oppfattes denne ærligheten gjerne som naivitet, at nordmenn er blåøyde som stoler for lett på folk. Naiviteten er ikke bare en indikasjon på tillit, men også på en følelse av trygghet.

I kulturer med strengere sosial kontroll er man mer avhengig av løgn og hykleri for å beskytte seg selv eller andre. Vi mennesker begynner ganske tidlig med å lyve. Som barn gjør vi det for å unngå straff. Som voksne også for å fremheve oss selv. Man er ikke lettlurt i Norge fordi man ikke tar løgn alvorlig, men snarere tvert imot. I tillitssamfunnet Norge blir løgn for personlig vinning slått hardt ned på. Den dagen du mister tilliten, er det vanskelig å gjenopprette den igjen.

Ærlighet i betydning å behandle folk fair er imidlertid ikke det samme som å åpne sine hjerter. Når nordmenn sensurerer seg selv og ikke sier hva de innerst inne mener, så kan det være fordi man ønsker å passe inn og ikke skille seg sterkt ut.

Jeg har ofte opplevd at folk har sagt andre ting etter et møte enn under selve møtet. Hvorfor sa du ikke det der og da, har jeg lurt på? Man ønsker ikke å stikke seg frem. Kanskje er man også redd for å dumme seg ut. Den norske ikke-skill-deg-ut kulturen har sine positive og negative sider. Det positive med den norske konflikskyheten er konsensuskulturen som gjør samarbeidet enklere. Det negative er at konfliktene undertrykkes i for stor grad. Man venter til begeret er fullt. Det kan være negativt på lang sikt. Dessuten kan konflikten og splittelsen fort bli evig når den først kommer til overflaten i stedet for å ta ting underveis. Det er bare å se på nabofeidene i Norge.

les også

Kongens nyttårstale

Hvordan skal vi innvandrere forholde oss til nordmenns uskrevne regler? Det er selvsagt en fordel å prøve å sette oss inn i dem, så det er bare å følge med på Harald Eias serie. Men det er samtidig ingen grunn til å bli skremt av de strenge sosiale normene i Norge. Vi kan ha problemer med for mye sosial kontroll i våre egne miljøer, men heldigvis slipper vi den norske sosiale kontrollen på toppen av det. Den rammer ikke oss innvandrere på samme måte. Det er fordi etniske nordmenn har ikke de samme forventningene til oss. Eller kanskje fordi det norske konformitetspresset er så fiktiv at vi ikke klarer å se det.
Tenk hvis Abid Raja var etnisk norsk. Med sin bakgrunn fra barnevern og småkriminalitet, ville han neppe fått det nettverket og den selvtilliten som kreves for å klare den klassereisen han har hatt. Og med sin væremåte hadde han neppe kommet så langt i et parti som Venstre som å bli minister. Han hadde trolig blitt jekket ned for lengst.

Nå som samfunnet vårt blir stadig mer mangfoldig, blir alle vi mer tolerante overfor annerledeshet. Vi må lære mer om hverandre, men også av hverandre. Vi med innvandrerbakgrunn kan gjerne tilegne oss den norske «naiviteten», mens etniske nordmenn kan gjerne la seg inspirere av vår sosiale selvsikkerhet. Hver gang jeg føler at jeg er blitt for norsk, ser jeg på Zlatan-intervjuer for å få min balkanske spirit litt tilbake.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder