8. MARS: – Både som voldtektsforsker og tidligere incestutsatt har jeg kjent på en frustrasjon og skuffelse over at incest i så liten grad er et tema i den feministiske debatten og kvinnekampen, skriver Anne Bitsch. Foto: Annemor Larsen/VG

Debatt

Incest –kjønnskampens siste skanse

Ofre for incest sviktes systematisk – av sine familier, hjelpeapparatet og justissektoren. Feminister må trappe opp rettferdighetskampen på deres vegne.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ANNE BITSCH, forfatter og samfunnsgeograf

«Incest er greit – så lenge det blir i familien!» flirte en gutt i klassen min. En annen fulgte opp: «Alle barna trivdes hjemme – unntatt Karen, hun ble voldtatt av faren.» Det var sommeren etter jeg fylte 13, og det knyttet seg i magen. Jeg bar selv på en vond hemmelighet jeg ikke kunne fortelle noen om, ikke engang mamma. Redd for hennes reaksjon tidde jeg i månedsvis. Da jeg endelig fortalte reagerte hun med vantro, dernest sorg, og så en blanding av skam og fornektelse. Hun verken kunne eller ville tro at en mann hun hadde elsket og stolt på kunne forgripe seg på deres felles datter. Hun ba meg holde lav profil, ikke nevne det til andre. Advarselen var eksplisitt: «Sier du dette til noen vil de ikke synes synd på deg. De vil si at du er en hore.»

Sånn sett var det jo faktisk et snev av sannhet i den første guttens vits – incest var greit, så lenge det forble en familiehemmelighet.

les også

Et forsvar for rettsstaten

I likhet med mange andre som vokser opp i incestfamilier skulle dette tabuet prege familierelasjonene våre i uoverskuelig fremtid. Jeg mistet ikke bare en pappa, men også resten av familien. Verken mamma eller mine søsken klarte å ta stilling til det som hadde skjedd og tok dermed overgriperens parti. Det er regelen heller enn unntaket at familier splittes på denne måten av incest. Sammenføyningene i sel de beste familiene smuldrer opp i gjensidig mistillit og bebreidelser. Begivenheter som bursdager, brylluper og begravelser (for ikke snakke om arveoppgjør, som Vigdis Hjorth så levende beskriver i boka «Arv og miljø») – forsterker det ubearbeidede traume og de vonde følelsene som incest alltid etterlater hos den utsatte og de pårørende.

Selv om jeg de siste par-tre årene har hatt mange offentlige opptredener i forbindelse med utgivelsen av boka «Går du nå, er du ikke lenger min datter», som handler om blant annet incest, hadde jeg nesten glemt den vonde magefølelsen. Da jeg for et par uker siden satt i en mørk kinosal i Oslo på førpremiere på dokumentarfilmen «Alt det jeg er», traff den meg for fullt igjen. Filmen handler om den 18-årige Emilie som ble voldtatt og seksuelt mishandlet av stefaren sin fra hun var seks til hun var 12. Det er en knyttneve av en film som både skildrer det sårbare barnet som sviktes av voksne rundt seg og den unge kvinnens kamp for å finne sin plass i samfunnet og hjelpeapparatet.

Det er mange tankevekkende scener i filmen, som alle har noe å lære av. En av dem – som kanskje også er den vondeste – viser en samtale mellom Emilie og moren, hvor sistnevnte forteller om sin dårlige samvittighet fordi hun ikke så hva som foregikk. Senere blir det klart at Emilie, akkurat som meg selv, ble bedt om å ikke fortelle. Hun fikk nytt bosted gjennom barnevernet, men uten at hennes søsken fikk vite hva som hadde skjedd og hvorfor hun var borte.

les også

Min mamma var en alkoholiker

Pluss content

Scenen med moren ble bare hengende og dingle, det er nesten litt oppsiktsvekkende at den ikke er redigert bort, fordi den så tydelig viser at mødre ikke alltid er en del av løsningen når overgrep i familien skjer, men snarere en del av problemet. For en som selv har erfaringer med incest og vokste opp med en mor som bagatelliserte og fortiet det som hadde skjedd, var det befriende å se denne glohete poteten lagt ut til offentlig skue.

Jeg kan aldri huske, verken fra oppveksten eller i mitt voksne liv, at dette aspektet ved incest har vært løftet frem. Incest er enten noe som snakkes veldig lite om eller noe som gjerne reduseres til å handle om perverse og monstrøse overgripere. Et bilde som ikke alltid har rot i virkeligheten, ettersom ofrene også kan oppleve at den som forgriper seg gjør dagligdagse ting med dem, som man forbinder med omsorg: Å bli laget mat til, lest lekser sammen med eller kjørt på fritidsaktiviteter. Det er nettopp derfor det er så vanskelig for det utsatte barnet å sette ord på det vonde som skjer. Kanskje er det også derfor mødrene ikke ser – eller vil se – det som foregår.

Kvinnebevegelsen har sammen med kjønnsforskere i mange år arbeidet med å sette vold mot kvinner og seksuelle overgrep på den politiske dagsorden. Lovgivning har blitt reformert, krisesentre blitt opprettet. Tabuer har blitt brutt. Flere anmelder voldtekt enn tidligere.

At en kvinne som Emilie står frem under fullt navn og viser sitt ansikt handler ikke bare om et stort personlig mot, men også om at skamkulturen rundt seksuelle overgrep er i ferd med å brytes. Det kan og skal feminister ta sin del av æren for.

Samtidig må jeg innrømme at jeg både som voldtektsforsker og tidligere incestutsatt i blant har kjent på en frustrasjon og skuffelse over at incest i så liten grad er et tema i den feministiske debatten og kvinnekampen. Det avspeiles til dels i statistikken: Mens anmeldelser av voldtekt er femdoblet siden 1990-tallet, har anmeldelsesratene for incestovergrep ifølge SSB ligget stabilt lavt på noe over 100 saker per år i hele perioden.

Det har dessverre også vært langt mellom både aktivister og forskere som aktivt går inn i problematikken rundt mødre som fortier overgrep og dynamikken i familien som gjør at ofrene ikke får den sosiale støtten de trenger. Mange feminister har nok ment at et slikt fokus forskyver ansvaret fra overgriperen og fjerner fokus på de kjønnsmaktstrukturene man mener er årsak til overgrepene.

Så enkelt trenger det ikke å være. Det finnes gode, feministiske analyser som makter å ha et kritisk fokus på familien som en kjønnet institusjon der jentebarnets dobbelte sårbarhet anerkjennes: jenta som utsettes for incest undertrykkes både gjennom den seksuelle objektiveringen og det faktum at hun er underlagt farsmakt, det vil si patriarkalsk autoritet. Det samme gjør seg gjeldende i forhold til incest som rammer gutter; også her må det kritisk søkelys på sexistiske forestillinger der mors rolle og innflytelse som overgriper eller sviktende omsorgsperson neglisjeres. Også guttebarnet objektiveres og er underlagt forelderautoritet. Alle incestofre lider under utformingen av en familieinstitusjon som bygger på et skarpt skille mellom offentlig og privat; et skille som historisk sett holdt mange overgrep skjult bak lukkede dører.

Det er imidlertid ikke bare kvinnebevegelsen som bør skjerpe sine analyser av kjønn, seksualitet og makt. Bevilgende myndigheter og hjelpeapparatet må også utvikle sin forståelse. Som filmen om Emilie viser, nytter det ikke å fokusere på å kurere symptomer kun hos den utsatte. Rehabiliteringsopplegg bør skreddersys til pårørende i sin helhet. Incest er nemlig først og fremst et fundamentalt tillitsbrudd, som splintrer familien som økosystem. Ofte fremtvinger incest følelser av at familiemedlemmene må velge side.

Skal det finnes et liv for ofrene på lang sikt må debatten om seksuelle overgrep og arbeidet med løsningene handle om mye mer enn å få flere dømt for voldtekt. Vi må gi dem tro på at livet kan bli bedre igjen og hjelpe dem med å gjenopprette tilliten til at verden er et trygt sted å være.

Mer om

  1. Overgrep
  2. Voldtekt
  3. Incest

Flere artikler

  1. Oslo-topper: Krever krisemilliard for utsatte barn

  2. Julian Assange skal ha blitt far til to i hemmelighet

  3. Pluss content

    Julie klarte ikke å gå på skolen: – Det verste er å ikke bli forstått

  4. Pluss content

    - Tok det som en selvfølge at psykologen skulle gjøre meg bra

  5. Pluss content

    Cecilie Ramona Kåss Furuseth: «Oi, oi, hva skjer nå? Du må til psykolog»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder