Foto: TEGNING: MORTEN MØRLAND

Kommentar

Farvel Bror automobil

Forrige uke fant jeg den beste måten å unngå bompenger på. Jeg solgte bilen.

les også

Aksjonerer mot nye bomstasjoner i Oslo: – Mange teller på krona for å besøke gravene her

Tanken hadde modnet i bakhodet lenge. Og den ble sterkere for hver gang jeg var innom et verksted de siste året.

Da jeg skulle skifte til vinterdekk før jul og teknikeren fant ut at bremseklossene måtte skiftes så jeg måtte betale 5.800 på toppen.

Da jeg hadde den på EU-kontroll i mars og det viste seg at dekktrykksensoren (hva er det for noe?) var gåen i tillegg til en del andre småting, slik at jeg måtte ut med 12.639.

Men det var da jeg skiftet tilbake til sommerdekk i begynnelsen av mai etter knapt å ha hatt bilen ute av garasjen i vinter, og teknikeren sa at dekkene var for nedslitte, måtte skiftes ut, og at det ville koste et sted mellom 10. og 12.000 kroner, at det sprakk.

Så i forrige uke, ti dager før de nye bomringstasjonene popper opp over hele Oslo, kjørte jeg bilen ut til et av byens større bilauksjonsfirmaer, svelget litt tungt da jeg godtok prisanslaget på to tredjedeler av det jeg håpet var minstepris, og gikk de to hundre meterne bort til bussholdeplassen mens Martin Luther Kings ord ringte i ørene:

Free at last! Free at last! Thank God almighty I am free at last!

les også

Nå blir det enklere å kjøpe og selge bil

Bussbilletten hjem kostet 36 kroner. Bompengebetalingen for strekningen på en snau mil ville ha vært på 78 kroner. Jeg var allerede i gang med å spare penger.

Hvordan kan jeg beskrive følelsen?

Litt som da jeg sluttet å røyke første gang, og ga bort en neste full pakke med Teddy uten til en kollega. Et slags dundrende overmot av typen Jens Bjørneboe må ha følt da han skrev diktet «Farvel bror Alkohol» i Dagbladet et halvt år før han døde. Den nyfrelstes kullsviertro på at demonene er drevet ut av ham for alltid.

Tar jeg et skritt tilbake og betrakter meg selv på avstand, vet jeg at det tok tolv år fra jeg sneipet røyken første gang og forkynte til all verden at jeg hadde sluttet for godt, og frem til jeg tok min – foreløpig – siste sigarett.

Jeg er glad i å kjøre bil. Jeg liker å kjøre langt. Og jeg liker å ha min egen, private bil som jeg kjenner nesten like godt som jeg kjenner min egen kropp, parkert rett utenfor huset. Slik at jeg når som helst kan gå noen få skritt ut av døren, sette meg bak rattet og kjøre akkurat hvor i verden det måtte passe meg.

Jeg gjør det ikke ofte. Skal jeg være ærlig gjør jeg det så godt som aldri. Men jeg tror knapt det finnes noen mer konkret, følbar frihetsfølelse i tilværelsen, i og med at alle andre frihetsfølelse er av mer abstrakt karakter.

les også

Å eie ny bil koster deg 250 kroner dagen

Derfor har jeg fortrengt hvor absurd mye hver biltur faktisk kostet meg . Et regnestykke som blir ekstra ille når man kalkulerer inn verditapet på investeringen. Og legger til de nye bompengene som ble innført i Oslo i går.

Slik jeg i sin tid ikke orket å tenke på hvor store røykeutgiftene til sammen ble på.

Men hvis jeg ser litt nærmere på avvenningsmønsteret som førte at jeg til slutt kuttet ut røykingen for godt, ser jeg at det særlig var en ting som hjalp meg til å bli røykfri: myndighetenes aggressive formynderi som la stadig større hindringer i veien for røykingen min.

Som røykere flest, og røykende journalister spesielt, var jeg full av irritasjon og forakt for de gradvise restriksjonene som fulgte fra daværende sosialminister Tove Strand Gerhardsen innførte den første røykeloven i 1988, til helseminister Dagfinn Høybråten i praksis kronet verket i 2004.

Ikke lov til å ta seg en røyk mens man venter på å bli ekspedert i banken?! Kutte ut røyking på fly?? Hallo??? Hva slags helsefascistkommunistdiktatur var dette? Hva blir det neste - slutte å røyke på puben? Nekte folk å røyke i bil?

Men etterhvert som røyken forsvant fra mine nærmeste omgivelser, fra arbeidspulten, fra kantina på jobben, fra venterommene og kommunikasjonsmidlene, ble tilbakefallene mine sjeldnere og sjeldnere. Og etter at den forsvant fra utestedene for rundt femten år siden, har jeg ikke hatt noen flere sprekker.

Slik blir det ikke med bilen. Som Jens Bjørneboe skrev om sin bror alkoholen:

Vi er fortsatt venner, men:

på avstand.

Jeg har meldt meg på et bilkooperativ som garanterer bil på timen om jeg skulle trenge det. Jeg regner med å teste sannheten i den gamle klisjeen om at «du kan kjøre mye drosje for det det koster å ha bil». Og her i Oslo er bybilene til Vy blitt nesten like allestedsnærværende som bysyklene.

Og skulle savnet etter egen bil bli for kraftig, får jeg gjøre det jeg gjorde en rekke ganger etter å ha gitt bort min siste Teddy-pakke i 1994: Gå ut og kjøpe meg en ny.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder