MAMMA MIA!: Italias visestatsminister Matteo Salvini fra det høyrepopulistiske regjeringspartiet La Lega er i åpen konfrontasjon med Frankrikes president, Emmanuel Macron.

MAMMA MIA!: Italias visestatsminister Matteo Salvini fra det høyrepopulistiske regjeringspartiet La Lega er i åpen konfrontasjon med Frankrikes president, Emmanuel Macron. Foto: Riccardo Antimiani / TT NYHETSBYRÅN

Kommentar

Italia og Frankrike krangler som (aldri) før

Italias populistregjering får skylden for den alvorligste diplomatiske krise mellom Roma og Paris siden Mussolini erklærte Frankrike krig.

Det er bare halve sannheten.

Riktig nok sto den italienske visestatsminister Luigi Di Maio bak dråpen som fikk det randfulle giftbegeret til å flomme over.

Men for å krangle, må man være to.

Minst.

Med sin provokative opptreden før helgen utløste Di Maio kontant reaksjon fra franske myndigheter da Paris hjemkalte sin Italia-ambassadør «for konsultasjoner», som det heter på diplomatlingo når man i tillegg til fornærmet også er potte sur.

Selv om Frankrike bare én gang før har gått til et tilsvarende skritt overfor italienerne, har forholdet mellom nabolandene vært hardt prøvet også tidligere.

På 60-tallet var det åpen strid mellom president Charles de Gaulle og Amintore Fanfanis kristeligdemokrater om Europas fremtid. I 1995 stemte Italia mot Frankrike i FN da president Chirac ga grønt lys for kjernefysiske prøvesprengninger, noe som blant annet førte til at salget av fransk vin stupte, mens hovedkonkurrenten solgte mer druesaft enn noen gang.

les også

Salvini truer EU med russisk rulett

Så hva var det italienerne gjorde denne gangen?

Jo, regjeringstoppen Luigi DI Maio hadde hemmelige samtaler med protestbevegelsen De gule vestene i Frankrike. Deretter publiserte han et foto av seg selv sammen med opprørslederne.

Bildet fra det uannonserte møtet ble lagt ut på visestatsministerens Instagramkonto med teksten: «et vakkert møte, det første av flere […] Endringens vind har krysset Alpene.»

De gule vestene representerer en pågående aksjon, til dels voldelig, mot Frankrikes president Emmanuel Macron og hans sentrumsliberale regjering. At Italias visestatsminister uttrykte støtte til revolusjonen – på fransk jord – er et eklatant brudd på alle diplomatiske konvensjoner.

les også

Media strupes

Ikke bare det, han tråkket på EUs solidariske kjøreregler for hva en regjeringsrepresentant kan tillate seg ved å tilby assistanse til en opprørsbevegelse som truer med å velte en annen nasjons regjering.

I tillegg stilte han sin egen statsminister og EU i dyp forlegenhet. Det er bare et par uker siden Di Maio sa det var umulig for Italia å anerkjenne opposisjonslederen Juan Guaidó som Venezuelas midlertidige president – fordi han og hans parti, Femstjernersbevegelsen (M5S), prinsipielt mener det er uriktig å ta stilling til interne anliggender i en annen suveren stat.

Med dette tvang han også statsminister Giuseppe Conte til å avstå fra å stemme da EU ville uttrykke støtte til den demokratiske venezuelanske opposisjonen som krever frie valg.

les også

Høyrepopulistene må ha elite-hjelp for å danne regjering

Det er uklart om Di Maios konspirative møte i Frankrike og tankeløse posering på sosiale medier var en kalkulert handling. Mye tyder på at både han og hans «sidestilte» visestatsminister Matteo Salvini, mannen som i praksis er Italias utøvende regjeringssjef, ble tatt på sengen av Frankrikes «nok-er-nok»-reaksjon.

Begge har siden de kom til makten i fjor sommer benyttet enhver anledning til å rakke ned på franske myndigheter, og sluppet unna med det, vel vitende om at kritikken tidvis både har vært berettiget og populær, ikke minst, i hjemlige sfærer.

Høyrepopulisten Salvini, som leder nasjonalkonservative La Lega, og Luigi Di Maio, sjef for systemkritiske M5S, har med rette påtalt det hyklerske i Frankrikes utfall mot italienernes behandling av migranter samtidig som at franske myndigheter selv har stengt grensene og tvunget asylsøkere tilbake til Italia.

les også

Italias sterke mann

At det tungrodde EU-systemet heller ikke har maktet å iverksette hjelpetiltak, men like fullt har kritisert italienerne for ikke å gjøre nok, har også gitt Salvini & co. gode retoriske poenger.

Underveis har de kjeklet som unger i en sandkasse om Leonardo da Vinci var mer fransk enn italiensk, og hvorvidt en gammel avtale om å stille ut hans verker i Louvre i forbindelse med 500-årsmarkeringen av universalgeniets død (i Frankrike) senere i år, er gyldig.

les også

Di Maio mener Mattarella bør stilles for riksretten

De har kjeftet på hverandre om respektive lands mindre ærerike fortid som koloniherrer i Afrika («min koloni var mye mindre vanstyrt enn din»), og de har kranglet om nasjonale investeringer til lands/vanns (et skipsverft italienerne ble nektet å kjøpe i Frankrike) og i luften med (fransk bud på flyselskapet Alitalia, som ble trukket).

Alle disse utvekslinger av ukvemsord har foregått i et forgiftet klima. Men den enes gift er den andres motgift, og kverulantene har hatt gjensidig nytte av å holde skjenneriet gående.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

DIPLOMATIX: Frankrikes president Macron og Italias statsminister Conte er egentlig venner, selv om forholdet nå har gått litt surt. Foto: IAN LANGSDON / AFP

Macron forsøker å posisjonere seg som et bolverk i Europa mot ekstremister av Matteo Salvinis kaliber, en form for nedbrytende populisme han har definert som «politisk spedalskhet». Salvini på sin side har alt å tjene på denne retorikken, der hvert angrep fra den franske presidenten kan tolkes inn i en fortelling om elitens forsøk på å kneble folk flest.

les også

Populisten mot europeeren

Og bakom synger valget på nytt EU-parlament i mai, hvor Salvini har ambisjoner om å bygge en storkoalisjon av populistiske antikrefter for å demontere Europaunionen innenfra.

Italia og Frankrike er kulturelle søskenbarn med intime historiske og økonomiske familiebånd. De er rivaler og bestevenner, som to søsken; de er hverandres nest største handelspartnere, og begge eksponerer det beste av stil og eleganse i Europa. Men historien har påført den ene et ufortjent «underlegenhetskompleks og den andre et overlegenhetskompleks», for å låne ord av den franske diplomaten Philippe Moreau Defarges.

les også

Italias nye regjering: «Romerne er helsprø»

Den akutte konflikten mellom to av EUs grunnleggere og to av de viktigste nasjoner i Europas politiske tradisjon er opprivende og oppsiktsvekkende nok.

Foreløpig er det likevel ingen grunn til å miste nattesøvnen. Kanskje er det til og med litt sunt at det koker over akkurat nå. I begge land er det kultur for å slippe ut litt damp når trykket blir for høyt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder