Kommentar

Til forsvar for middelklassen

I Norge har vi en sterk middelklasse. Den må vi ta vare på.

Et godt, demokratisk samfunn er avhengig av middelklassen. Middelklassen betaler mye skatt, stemmer i valg, driver frivillig arbeid, går i teater og leser bøker. Norge er kanskje et av de landene der middelklassen omfatter flest. I by og bygd.

Noen definerer klassetilhørighet ut fra inntekt. Andre ut fra utdanning. Uansett har det store flertallet av nordmenn både trygg økonomi og god kunnskap om det de driver med, enten de er fagarbeidere eller har akademisk bakgrunn.

Ytre høyre og ytre venstre

Det er som regel representanter for middelklassen som sitter i viktige posisjoner i styringen av Norge, både i offentlig og privat sektor. Både på ytre høyre og på ytre venstre prøver nå mange å skape et bilde av disse menneskene som del av en elite som hverken er i kontakt med det virkelige livet, eller forstår hvordan vanlige folk har det.

les også

Overklassekampen

Det er interessant å merke seg at mange av dem som angriper den såkalte eliten, ikke først og fremst angriper de rikeste i Norge, de som kjøper luksusbåter og dyre biler. Nei, kritikernes hovedmål er dem som kjøper bøker. Mennesker som har tatt utdanning og jobbet hardt, og som ved talent og egen innsats har fått jobber med stort ansvar og stor påvirkning. En sjef i et departement, eller en dommer i Høyesterett.

Det elitekritikerne også ser ut til å glemme, er at Norge er et land hvor det ikke er forutbestemt hvem som havner i de viktige stillingene. Hvem som styrer Norge, og hvem som blir lyttet til. Norge er klassereisenes samfunn. Svært mange av dem som sitter i tunge posisjoner, kommer fra nøkterne kår. Fra bygd og by, fra gårdsbruk og drabantbyer.

les også

Mímirs meninger

Vi er ikke immune

I Norge har vi vært velsignet med et velfungerende og ukorrupt statsapparat. Og med nærhet mellom de som styrer, og de som styres. Det er stort rom for kritikk, både av makten og av politiske vedtak. Slik skal det være. Men maktkritikk er noe helt annet enn å bygge fiendebilder og kunstige motsetninger mellom «dem» og «oss», eller «folket» og «eliten».

Norge er et av de mest samlede og likestilte land i verden. Men heller ikke vi er immune mot uroen og protestene andre steder. Som de gule vestene i Frankrike. Eller valget av Donald Trump som amerikansk president. I USA har ulikheten økt dramatisk. Tallene viser at de rikeste har blitt rikere, det har blitt flere fattige, og middelklassen krymper. Skjer det samme her, risikerer vi at tilliten forvitrer, også i vårt land.

Naboen, ikke kineseren

Mye av uroen ute i verden handler om globaliseringen. Den har gitt økt handel og stor økonomisk vekst. Men gevinsten er fordelt tynt utover, på mange, mens kostnadene faller tungt på langt færre. Det globale bildet er klart: De rikeste har blitt enda rikere. Millioner av fattige i store deler av verden har fått bedre råd i takt med at arbeidsplasser er flyttet til dem. Mens middelklassen, særlig i vesten, har blitt stående på stedet hvil – eller til og med fått dårligere kår.

les også

En ny og farlig supermakt

Vi sammenligner oss med naboen, ikke med en fattig kineser i en fjern kinesisk provins. Psykologisk forskning viser at en som har god råd, likevel kan være misfornøyd dersom naboen har enda bedre råd. Mens en som har dårlig råd, men med samme levestandard som de andre i nærheten, kan være ganske fornøyd.

Det hjelper ikke en amerikansk industriarbeider at en kineser blir løftet ut av fattigdom fordi produksjonen er flyttet til Kina. Eller en norsk snekker som blir konkurrert ut på pris, at en snekker fra Litauen tjener gode penger han kan sende hjem til familien.

Formueskatten

Velstand handler også om trygghet. Kanskje mest av alt om trygghet. Om følelsen av at jobb og bolig er sikret, at barna får det bedre enn vi har det. Derfor er det så alvorlig dersom arbeidsmarkedet blir dårligere regulert, og i større grad enn i dag på arbeidsgivernes premisser. Eller dersom folk opplever at resultatene av innsatsen ikke fordeles rettferdig.

les også

Vært lite på bygda i det siste, Trygve?

Dette handler også om det store spleiselaget, om skattesystemet. Skatt er et naturlig tema i regjeringsforhandlingene på Hadeland – og et naturlig stridstema i norsk politikk. Skattelette for de rikeste har så langt ikke gitt den effekten regjeringen lovet da den senket formuesskatten. Dersom det blir enda større slike lettelser for de rikeste i Norge, uten at man finner andre måter å beskatte dem på, bygger det opp under bildet av økte forskjeller. Og selvfølgelig – det skaper større forskjeller mellom de som har mest, og folk flest.

Mobben i gata

I Norge er det bred oppslutning om en velfungerende velferdsstat, både på høyre- og venstresiden. Fordi det tjener alle. Den tyske rikskansleren, Otto von Bismarck, forsto dette, allerede på slutten av 1800-tallet. Han la grunnlaget for den moderne velferdsstaten. Ikke fordi han var sosialist eller sosialdemokrat, tvert om. Men han så at gjennom å gi folket økt trygghet, kunne han hindre sosial uro, og slik kanskje også bremse den fremvoksende tyske sosialist-bevegelsen.

Vi har sett det opp gjennom historien: Når mobben tar over gata, blir det alltid bråk. Kaos. Brutalitet. Revolusjoner med blodbad, og påfølgende undertrykking og forfølgelse. Blir det for mange fattige, brytes samfunnsordenen ned. Og får de rike en urettmessig stor del av kaka, bryter det med samfunnskontrakten.

Gode samfunn trenger en sterk middelklasse. Det har vi i Norge – i hele Norge. Og den må vi beskytte. Regjeringsforhandlingene på Gran på Hadeland handler også om dette.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder