KRITISK: –  Ser politikerne at et mer robust samfunn først og fremst vil kreve betydelige endringer i politiske og forvaltningsmessige forhold, spør tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.
KRITISK: – Ser politikerne at et mer robust samfunn først og fremst vil kreve betydelige endringer i politiske og forvaltningsmessige forhold, spør tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Foto: Frederik Ringe / Forsvaret

Sverre Diesen: « Det er ikke sikkert at den største utfordringen til vår nasjonale beredskap er at det mangler noen HV-soldater her og der.»

debatt
Publisert:
MENINGER

Er egentlig Stortinget og Riksrevisjonen opptatt av de vesentlige tingene når det gjelder sikkerhet?

SVERRE DIESEN, tidligere forsvarssjef

29. mai i år oversendte Riksrevisjonen Undersøkelse av oppfølgning av objektsikring til Stortinget. Dokumentet konkluderer med kritikk av både Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet for at de ikke «i nødvendig grad har sørget for at grunnsikringen av skjermingsviktige objekter i politiet og Forsvaret er i samsvar med Sikkerhetsloven og Stortingets forutsetninger». Flere av manglene er reelle nok, og Riksrevisjonen må selvsagt følge opp de spørsmålene Stortinget stiller.

Men vel så interessant er hele den underliggende forståelse av sikkerhetsbegrepet og truslene mot det moderne samfunn som dokumentet reflekterer. Fokuset er på fysisk sikring av skjermingsverdige objekter i form av bygningstekniske tiltak, sperringer, overvåking og bevoktning. Men fysisk objektsikring kan bare beskytte oss mot en meget begrenset del av dagens lavintensive trussel.

Spørsmålet er med andre ord om Stortinget og Riksrevisjonen er opptatt av de vesentlige tingene når det gjelder sikkerhet, og om de ser at et mer robust samfunn først og fremst vil kreve betydelige endringer i politiske og forvaltningsmessige forhold.

Rapportens utgangspunkt er en forestilling om et riktignok uklart, men likevel prinsipielt skille mellom krig og fred, en klar distinksjon mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet og et tilsvarende skille der politiet har ansvar for samfunnssikkerhet og Forsvaret for statssikkerhet. Videre at en krig er noe som følger etter gradvis eskalering av en krise, som igjen gjør det mulig med en kontrollert opptrapping av beredskapen.

Utfordringen fremstår med andre ord som en litt nedjustert versjon av den kalde krigens invasjonstrussel med en forutgående sikkerhetspolitisk spenningsperiode der angriperen driver tradisjonell sabotasje av beredskapsmessig viktige mål. I et moderne hybridkrigsangrep vil imidlertid de største utfordringene være av ikke-fysisk karakter og dreie seg om slike ting som påvirkning av opinion og beslutningstagere gjennom manipulering av nyhetsbildet, digitale angrep mot samfunnsviktige funksjoner, utnyttelse av misnøye i politisk og sosialt marginaliserte grupper i samfunnet og så videre.

Dette er utfordringer som dagens norske beredskapsordninger er lite egnet til å møte.

Eksempelvis er forutsetningen om at det forut for en krig vil oppstå en sikkerhetspolitisk krise som tillater en gradvis beredskapsheving trolig gal. I en konflikt der angriperstaten ønsker å bruke makt i begrenset omfang for å tvinge den norske regjering til å endre kurs i et stridsspørsmål, vil det trolig skje uten annet varsel enn det som følger av at kravene fremsettes. I den grad vi vil se tiltak forut for at konflikten blir åpenlys, vil de være meget vanskelige å skille fra tilfeldige hendelser, eller de vil være vanskelige å tillegge en bestemt aktør og en bestemt hensikt.

Myndighetenes største utfordring vil derfor være å forstå hva som skjer, om det i det hele tatt foreligger en konflikt og hva som i så fall vil være adekvate mottiltak. Hendelsene har karakter av noe som truer samfunnets normale funksjoner – altså samfunnssikkerheten – men som ikke er alvorlige nok til å true statssikkerheten. Det skjer først når konflikten blir ‘varm’. Da vil begrensningene i bruken av fysisk makt fra angriperens side bli kompensert ved en massiv påvirkningsoperasjon i den såkalte kampen om fortellingen – angriperens behov for å vinne slaget om virkelighetsbeskrivelsen og den politiske legitimiteten i det som skjer. Denne offensiven vil eksempelvis utnytte at mange mennesker i dag har sosiale medier som sin viktigste nyhetskilde og vil ha som hensikt å skape generell usikkerhet i befolkningen, så tvil om regjeringens fremstilling av det som skjer og skape splid mellom Norge og våre allierte.

Skal det norske samfunnet gjøres robust mot en moderne hybridtrussel, krever det med andre ord for det første en integrert sivil-militær, nasjonal ledelsesstruktur som ikke finnes i dag – til å tolke hendelser som kan indikere et forestående angrep og eventuelt iverksette mottiltak.

Disse tiltakene kan spenne over alle samfunnsområder og kreve at krisehåndteringen skjer ut fra en sentralisert kommando som bryter med både ansvars- og nærhetsprinsippet i dagens beredskapssystem. Kommunikasjons- og informasjonsberedskapen må likeledes sentraliseres og sikre at norske myndigheters virkelighetsbeskrivelse er enhetlig og konsistent med den observerbare virkelighet, for å tilrive seg informasjonsdominans og vinne kampen om Fortellingen.

Forestillingen om at Forsvarets støtte til politiet er et prinsipielt spørsmål og noe som helst skal unngås så lenge som mulig, bør erstattes av en bistandsinstruks som går begge veier. Om Forsvaret støtter politiet eller omvendt er en beslutning som bør tas på operativt grunnlag, og ikke noe som bør styres av et ekko fra fortiden i form av Menstadslaget i 1931. For bare å nevne noe. Det er med andre ord ikke sikkert at den største utfordringen til vår nasjonale beredskap er at det mangler noen HV-soldater her og der.

Her kan du lese mer om