Kommentar

EU: Sannhetens øyeblikk

Europaparlamentets beslutninger griper direkte eller indirekte inn i 733 millioner europeeres liv. Det gir folk flest blaffen i.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Fra og med i dag, går Europa, ved anslagsvis halvparten av EUs 400 millioner stemmeberettigede velgere, til urnene. Innen søndag skal de ha utpekt 751 delegater fra unionens 28 medlemsland til å representere seg selv og sine for de neste fem år.

«Et sannhetens øyeblikk for det forente Europas videre samhold og fremtid», har Italias president, Giorgio Napolitano kalt valget.

For slik finanskrisen eksponerte skavankene i den monetære union da eurogeddon brøt løs i 2010, kommer parlamentsvalget til å synliggjøre den folkelige tillitskrisen i EU anno 2014.

Anskueliggjort ved borgere som har så liten tiltro til den demokratiske legitimiteten til EUs institusjoner at de heller sitter hjemme enn å ta del i det som er beskrevet som «det viktigste valg i unionens historie». Viktig fordi det nye Europaparlamentet er det første som får så mye politisk makt at det vil kunne utgjøre en forskjell for nettopp folk flest.

Europaparlamentet er den lovgivende institusjon i EU som er direkte valgt av unionens innbyggere. Parlamentet vedtar lover sammen med Rådet for Den europeiske union (som ikke må forveksles med Europarådet). EU-parlamentet vedtar også budsjettet og har en kontrollfunksjon overfor Kommisjonen som er det utøvende organ innen unionen.

Mye av misnøyen med EU henger sammen med masseledigheten og tap av levestandard i kjølvannet av den økonomiske kollapsen. Nå peker mange piler riktig vei igjen, men ledighetstallene rikker seg ikke.

Grekere, spanjoler, italienere, portugisere, ungarere og polakker som står uten arbeid og som ikke makter å brødfø familien bryr seg lite om europeisk enhet og postdirektivet. For dem er Brussel og Strasbourg, hvor Europaparlamentet har sitt sete, like fremmedgjørende som det er for en småbruker fra Kjerknesvågen.

Nederlendere og franskmenn som i 2005 sa nei til EUs grunnlov har fortsatt ikke glemt hva de valgte å avstå fra, ikke irene tre år senere heller; i Danmark er det stadig målinger som viser flertall for et folkelig ønske om å komme seg ut av unionen, og britene - ja, briter er øyfolk, i ett og alt.

Det er heller ikke særlig tillitsskapende at så mange EU-parlamentarikere er avslørt som sleske døgenikter; de stiller opp på akkurat så mange møter de skal for å kunne heve dagpengene på formidable 2500 kroner pr døgn, men er ellers ikke tilgjengelig, hverken for partigruppene eller respektive komiteer.

EUs største utfordring for tiden er ikke eurokrisen, men å gjøre seg selv relevant overfor egne borgere.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder