Tegning: ROAR HAGEN Foto: Yngve Kvistad

Kommentar

EU: Høyresidens slagmark

Nigel Farage og Det britiske uavhengighetspartiet UKIP vant slaget om Europaparlamentet, men kan tape krigen.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Mange kommentatorer har sammenlignet ytre høyres fremmarsj i dagens kriserammede Europa med det som skjedde i vår verdensdel i mellomkrigstiden. Arbeidsledighet, økonomisk nedtur og gryende antisemittisme er en livsfarlig cocktail når den blandes med uforsonlighet og aggressiv retorikk.

Men rammeverket for den europeiske fortellingen er eldre enn som så, og det som nå skjer i EU er som et ekko av selve urhistorien.

Det er ropet om revansj fra Europas kanskje mest berømte slag, det som sto i Belgia 15. juni 1815. Det er Waterloo i reprise, men nå ligger det an til seier for Napoleon med sin hær av sammenraskede separatister. Hertugen av Wellingtons nasjonalistarmé lider nederlag denne gangen.

Vekting av stemmer

Anti-EU-alliansene har satt politisk dagsorden i Europa. Men vil de bli hørt? Unionen kan velge å overse signalene fra valgresultatet i det enkelte medlemsland, og kan med en viss rett hevde at det ikke er representativt hverken nasjonalt eller for EU.

Med en oppslutning der seks av ti stemmeberettigede valgte å sitte hjemme, har 220 millioner av i alt 400 millioner EU-borgere ikke sagt et ord om Europaparlamentets sammensetning. Venstresiden kan også vise til et valgsystem som favoriserer høyrepartier i små medlemsland, mens sosialdemokratenes faktiske flertall i folkerike stater ikke gir tilsvarende uttelling.

Den sosialdemokratiske gruppen (S & D) fikk nesten en million flere stemmer enn den kristendemokratiske og konservative gruppen (EPP), og skulle ifølge den nederlandske avisen De Volkskrant hatt ni flere mandater enn de 191 som ble dem til del. EPP skulle hatt 18 færre enn de 214 seter som valget ga dem.

Dette altså fordi vektingen av stemmer slår ulikt ut i ulike land, og er i prinsippet det samme som i det amerikanske presidentvalget i 2000 da George W. Bush vant over Al Gore, enda Gore fikk en halv million flere stemmer og 0,5 prosentpoeng høyere oppslutning enn Bush.

Imperiet mot røkla

Spillet i EU-kulissene handler nå om to ting, og i begge ser vi konturene av rest-Imperiet mot røkla.

I det ene står den britiske statsministeren David Cameron og Sveriges Fredrik Reinfeldt steilt mot sine konservative allierte i Tyskland, Frankrike, Italia og Spania i valget av ny president for EU-kommisjonen (EUs «regjering») og det nært sammenfallende spørsmålet om europeisk parlamentarisme.

I det andre står den engelske general Farages UKIP mot det franske dynastiet LePens mobiliseringshær.

Denne splittelsen mellom tidligere allierte har allerede utløst små borgerkriger ute på flankene, og representerer en uro som truer alliansens indre liv. EU kan velge å lytte til opprørerne og innrømme de mest høylytte mer autonomi, eller de kan fortsette det overordnede prosjektet som er enda tettere integrasjon og samarbeid over landegrensene i tråd med unionens grunnleggende idé om fred og frihandel.

Det siste vil være en mulighet fordi selv om valget forrige helg ga EUs indre antikrefter et godt resultat og mange nye mandater i Europaparlamentet, så er blokkene som representerer sentrum-høyre og sentrum-venstre såpass dominerende at det skal mye til for å forrykke den kurs de til enhver tid staker ut.

Nøytralisere seg selv

I tillegg står EUs motkrefter og den populistiske høyresiden i fare for å nøytralisere seg selv som maktfaktor i EU-parlamentet. 51 mandater på flanken er i spill etter at Marine LePen har utfordret Nigel Farage om lederskapet på ytre høyre. Etter valget i 2009 ble Farage sjef for EFD - Gruppen for Europeisk Frihet og Demokrati - med til sammen 34 representanter fra 11 politiske partier i ti land.

I Europaparlamentet danner de nasjonale partiene allianser ut fra sammenfallende grunnsyn, og kan etablere en europeisk partigruppe dersom alliansen til sammen har mer enn 25 representanter fra minst syv land. Den som tilhører en gruppe får mer taletid og økonomisk støtte til et eget sekretariat. Farage er fortsatt leder for EFD, men for øyeblikket består gruppen kun av hans egne 24 UKIP-mandater.

Uten representanter fra ytterligere seks land vil han bli strippet for både penger og taletid. For øyeblikket flørter han med den italienske rabulisten og TV-komikeren Beppe Grillo, og han har også prøveballonger ute hos eurokritiske partier som ikke er så enøyd opphengt i islam.

Sammensurium

Foreløpig går det dårlig. Den mørkeblå ECR-gruppen bestående av britiske konservative og en gjeng EU-kritikere fra Baltikum og Balkan, har fanget opp de mest moderate av minst moderate reformistene. Ingen av dem vil ha noe som helst med EFD å gjøre.

Marine LePen og Geert Wilders har allerede skaffet seg 38 mandater og tre nasjonale samarbeidspartnere i den nye gruppen AEF (Den europeiske frihetsalliansen).

Dersom de får med seg Sverigedemokratene, Sannfinnene og Dansk Folkeparti - noe som i øyeblikket er et sannsynlig scenario - vil Farage måtte søke til det greske nazipartiet Gyllent Daggry, ungarske Jobbik, det tyske Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD) og et sammensurium av høyreekstreme solister fra gamle østblokkland. Det er partier som Marine LePen ikke vil ta i med ildtang. Sannsynligheten for at Farage vil ha dem inn i sin fold er minimal.

Gruppene må være på plass innen Europarlamentets første sesjon i Strasbourg 1. juli. Det kan bli Nigel Farages Waterloo.

Les også

  1. Cameron: EU er blitt for sjefete

    EU må endres, sier flere av Unionens topper. Men først skal den nye lederkabalen legges.
  2. En rett høyre fra Europa

    Populister, fløypartier og nasjonalister fra begge sider av ytterflankene gjorde et brakvalg i helgen.
  3. Laber interesse for EU-valget i Norge

    - Europa er vår verdensdel, sier europaminister Vidar Helgesen om hvorfor nordmenn bør følge ukas EU-valg.
  4. Kronikk: Når pressen svikter

    Er de riksdekkende mediene representative for befolkningen de betjener? Utviklingen tyder dessverre ikke på det.
  5. EU, da!

    Gnistrende valgdueller mellom de to heteste presidentkandidatene Martin Schulz og Jean-Claude Juncker skulle oppildne…
  6. Ytre høyre forrykker balansen i Brussel

    EU-skeptikernes brakvalg har rystet det politiske etablissementet i Brussel.
  7. EU: Sannhetens øyeblikk

    Europaparlamentets beslutninger griper direkte eller indirekte inn i 733 millioner europeeres liv.
  8. EU-ekspert til VG: - Nå blir det livlig i Brussel

    Over 140 EU-skeptikere skal styre EU. Professor frykter det vil forverre krisen i Europa.
  9. Farage ønsker seg jordskjelv

    Nesten 400 millioner velgere. Over 16.000 kandidater. 751 parlamentsplasser. 28 land.
  10. Nasjonal front gir fransk jordskjelv

    Nasjonal front og ytre høyre fløy ligger an til storseier i EU-valget i Frankrike. Partiet krever nyvalg.
  11. Til høyre for virkeligheten

    Frykten for at Brussel-skeptiske fløypartier skal vinne frem og demontere EU innenfra, er reell.
  12. Italia: Mer enn et EU-valg

    For Italias statsminister Matteo Renzi (39) handler EU-valget om noe mer enn hvem som skal sitte i det nye…
  13. Hollandsk psyke

    Ryktene om Europaparlamentets snarlige død synes overdrevet.
  14. Stor framgang for høyrepopulister i britisk lokalvalg

    Det EU-kritiske Selvstendighetspartiet (UKIP) er den store vinneren i det britiske lokalvalget, viser foreløpige…
  15. Marine Le Pen søker venner

    Marine Le Pen vil gjøre EUs høyreorienterte partier til en maktfaktor i EU-parlamentet.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder