TYDELIG AVSTAND: – Både forbundskansler Merkel og president Joachim Gauck, begge med DDR-bakgrunn, har vært utvetydige i sin fordømmelse av den høyrepopulistiske Pegida-bevegelsen, skriver kronikkforfatteren. Foto:Fabrizio Bensch,Reuters

Debatt

Kronikk: Merkels viktige verdimarkering

I den gamle østtyske byen Dresden marsjeres det for «Aftenlandet». Forbundskansler Angela Merkel fordømte i sin nyttårstale de anti-islamske demonstrasjonene. Ordene i nyttårstalen var en verdimarkering, ikke-opportunistisk i sitt vesen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over fem år gammel

Karsten Aase-Nilsen, avd.dir. ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Han skriver om tysk politikk, kultur og samfunnsliv i bloggen «Tysktime».

Siste del av høsten har en bevegelse med navnet «Pegida» («Patriotiske europeere mot islamisering av aftenlandet») mobilisert til ukentlige demonstrasjoner i Dresden. Med god nese for det symbolske har arrangørene valgt 1989-oppstandens viktigste slagord: «Wir sind das Volk» som en av sine hovedparoler. Oppslutningen om marsjene har vært økende, og siste mandag før jul var deltakertallet kommet opp i 17.000. Det er mer enn dobbelt så mange som muslimer med bopel i byen. Delstaten Sachsen, med storbyene Dresden og Leipzig, har en innvandrerandel på 2,2 prosent. Av disse er 0,1 prosent muslimer. De tilsvarende tallene for Tyskland under ett er 20 prosent og fem prosent. Bevegelsen er ledet av en straffedømt nattklubbeier.

Innvandringsland

Karsten Aase-Nilsen. Foto: ,

Deltagerne i Pegidamarsjene er i stor grad pensjonister og «normalborgere», men også personer og organisasjoner med forbindelser til den radikale høyresiden og til ny-nazimiljøer marsjerer med. Krefter med basis i kirkene og sivilsamfunnet har invitert til dialog, men ingen fra «bevegelsen» har villet stille opp. Den som lytter seg inn blant de demonstrerende vil likevel få et inntrykk: «Vi må gjøre noe før vi får Berlin og Duisburg her i Dresden»; «de som kommer til landet må arbeide og betale skatt, og ikke bare tro at de kan forsyne seg fra en felleskasse som aldri blir tom». Et forstyrrende faktum i denne sammenheng er det selvsagt at en av de viktigste finansieringskildene for gjenoppbyggingen av de østlige delstatene nettopp har vært skatten de tyrkiske-tyske arbeidere på stålverkene i Duisburg og andre steder i vest har innbetalt til felleskassen.

Tyskland er et innvandringsland. Bare i 2013 ankom 465.000 personer, herunder 125.000 asylsøkere. Tyskland er med dette det største innvandringslandet i OECD-området etter USA, og den største mottakeren av flykninger i absolutte tall. Det ligger en viss ironi i at tyske medier, samtidig med Pegidamarsjene, har hatt bred dekning av flere nyere studier som viser at innvandringen er massivt lønnsom for Tyskland, og at landet fremover vil trenge en årlig innvandring på 400.000 for å kunne opprettholde nåværende velstandsnivå.

Andre studier viser at den jevne tysker gir sin støtte til fjerningen av avstammingsprinsippet i den nye statsborgerloven som trådte i kraft fra 2000: «Den som snakker tysk og har tysk pass er tysk». Samtidig viser opinionsundersøkelsene noen av de samme negative holdninger som i nabolandene til synlige uttrykk for den muslimske kulturen.

Utvedtydige fordømmelser

Hvordan skal et fenomen som Pegida forstås? Den enkle forklaring er at «muren i hodene» fortsatt lever. Klaus Schroeder, leder av «Forschungverbundes SED-Staat» ved Freie Universität i Berlin sier det slik: «Østtyskerne er ikke vant til å leve med konflikter, de har aldri forstått sammenhengen mellom konflikter og konsensussøken.» De totalitære oppdragelsesregimene i DDR skapte personligheter med sterkere behov for kollektiv identifikasjon («Det tyske folk») enn hva «vestmenneskene» trenger. Ukeavisen Die Zeit har en annen innfallsvinkel: Den jevne østtysker bærer på et raseri mot 90-tallets opplevelse av nederlag og krenkelser, og på et agg mot høysnutete og arrogante medborgere fra vest. Demonstrasjonene i Dresden blir i dette perspektiv et slags forsinket raseri mot murfallets ydmykelser. Selv om analyser som dette er aldri så riktige, er de også typiske for «det vestlige blikk» som mange eks-DDRere oppfatter som arrogante og umyndiggjørende - og som kanskje også i seg selv er en del av årsaksbildet bak marsjene. Frykten for deklassering, boområder i forfall, aggresjon mot urettferdighet, og mot et politisk system som kan synes mer innkapslet i seg selv enn innrettet på løse folks reelle problemer, kan også gi viktige forklaringer.

Både forbundskansler Merkel og president Joachim Gauck, begge med DDR-bakgrunn, har vært utvetydige i sin fordømmelse av Pegida. «De fleste muslimer i Tyskland er godt integrerte, demonstrasjonene i Dresden er grunnløse», uttalte forbundskansleren. Lederen av Sentralrådet for tyske jøder, Josef Schuster kalte parolene «absurde» og «brannfarlig». Rett før jul samlet 12.000 borgere i München seg til en markering for toleranse og mangfold, og mot Pegidamarsjene i Dresden. En liten flokk på tre snes prøvde seg på en lokal Pegida-variant. Demonstrasjonen var et forvarsel på hva som kan møte Pegida-arrangørene når de på nyåret sannsynligvis vil prøve seg på flere demonstrasjoner i de vestlige delstatene.

Merkel gjentok sin fordømmelse av Pegida-marsjene i sin nyttårstale: «'Vi er folket' står det på parolene deres, men det de egentlig mener er: 'Dere hører ikke til her - på grunn av hudfargen eller religionen deres.'» Det er en lang tradisjon blant Tysklands etablerte partier for isolering av det radikale høyre. Slik har partier som Republikanerne, Deutsche Volksunion (DVU) og Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD) effektivt blitt holdt utenfor politisk innflytelse. Merkels grensedragning mot det nyankomne parti på høyre flanke, «Alternative für Deutschland» (AfD), har vært minst like tydelig, selv om AfD er et mer «moderat» parti enn de andre. Merkels «nyttårshilsen» må leses inn i denne kontekst: som en advarsel mot et AfD, som gjennom ulike varianter av dobbeltspill har forsøkt å slå politisk mynt på emosjonene Pegidamarsjene har satt i spill og å manøvrere seg inn i en posisjon som Pegidas uoffisielle «politiske arm», uten å måtte stå til ansvar for hver enkelt parole i marsjene.

En alternativ fortelling

Forbundskanslerens nyttårsord er en verdimarkering, ikke-opportunistisk i sitt vesen. Populismens viktigste næring er sentimentene, følelsen av at «noen der oppe styrer over hodene på oss». Dermed sier hun også - iallfall indirekte - at populistiske bevegelser ikke alltid kan nås med argumenter og dialog, at kopiforsøk fra de etablerte partienes side har stor risiko for å mislykkes fordi disse aldri vil kunne konkurrere med originalene på en arena hvor følelser og identitetsspørsmål er dominerende.

Følelsenes realitet anerkjennes like fullt når hun i stedet for å snakke populistene etter munnen leverer et utkast til en alternativ fortelling, en vei til innbinding av følelsene i et «vi» som er annerledes enn det som bygger på ressentimenter, frykt og hat - et bud på identitet som taler til hjertene uten å tråkke på de verdier og prinsipper som er livsnødvendig for at Europa, slik vi har kjent det til nå, ikke skal bevege seg mot noe som kan bli farlig for oss alle.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder