NO MOORE: Ingen har spilt James Bond flere ganger, eller over lenger tid enn Roger Moore. Tirsdag døde han, 89 år gammel.
NO MOORE: Ingen har spilt James Bond flere ganger, eller over lenger tid enn Roger Moore. Tirsdag døde han, 89 år gammel. Foto: Stringer AFP

Roger Moore (1927–2017): Den beste Bond

MENINGER

Gullgutten Roger Moore var selve helgenen i James Bond-universet.

Publisert: Oppdatert: 26.05.17 16:48

Ingen gestaltet smokingen til Ian Flemings superspion med større eleganse og mer elskverdig ironi enn den tidligere logistikkoffiseren fra London.

Om noen visste hvordan en orlogskaptein i Royal Naval Volunteer Reserve bar sin uniform, var det yrkesbroren fra Royal Army Service Corps, hvor Moore tjenestegjorde som sekondløytnant og senere kaptein.

Bakgrunn: Roger Moore er død

Som sivilist var den alltid velkledde og velfriserte Roger Moore så vidt innom skuespillerutdanningen på RADA (Royal Academy of Dramatic Art), men sluttet for å kunne ta reklamejobber og ørsmå statistoppdrag i forglemmelige filmer.

Det var TV-mediet som gjorde ham til stjerne; først med tittelrollen i «Ivanhoe» (1958-59), en fjernsynsserie løselig basert på Walter Scotts roman, deretter et par western-føljetonger, innen berømmelsens gnist virkelig satte fyr på karrieren med tittelrollen i «Helgenen».

TV-serien om Simon Templar, denne mystiske krysningen av Robin Hood, gentlemanstyv og rettferdig hevner – legemliggjort av en velsituert kvinnebedårer i sportsbil – er som et sammenhengende oppspill til filmskikkelsen James Bond.

Les også: «Samling i Bond»

Anekdoten vil da også ha det til at hans alter ego opprinnelig var den foretrukne Bond, ikke av opphavsmannen Ian Fleming, (som ville ha Richard Burton), men produsentene Albert R. Broccoli og Harry Saltzman.

De hadde begge kjent Moore i flere år, han var sågar nabo med Saltzman, og de annammet magien i hans tvisynte tilnærming til The Saint; nærhet gjennom distanse, varmen i det kjølige overspillet. Alt det vi ti år senere skulle sjarmeres i senk av da han ble den definitive James Bond. Den langvarige kontrakten med ITV om å spille Helgenen gjorde Moore imidlertid uaktuell som 007 i første omgang.

VG-kommentar: «Bond i fyllebøtten»

Praktisk talt gjennom hele 60-tallet var han Simon Templar. Min generasjon oppdaget likevel ikke Roger Moore, naturlig nok, før han og Tony Curtis tidlig på 70-tallet i energisk tospann slo om seg som «Gullguttene».

En fantastisk serie som gjennom årtier skulle leve sitt eget liv som mytisk fenomen. Detaljrikt gjenfortalt av åtteåringer som meg selv, som ikke fikk sitte oppe og se Lord Brett Sinclair og Danny Wilde etterforske saker i rikmannsmiljø på Detektimen, men som likevel kunne opplyse gjengen i skolegården hvilke ustyrtelig eskapader de hadde begitt seg ut på.

Først i 2012 så jeg hele serien på DVD. Nok om det.

Roger Moore visste at hans emosjonelle repertoar var begrenset, at han savnet den erfarne teaterskuespillerens teknikk og plastikk.

Men i tillegg til sitt velpleide ytre og sin urbritiske gestalt, var han naturlig forspent med et gudegitt vidd og – i motsetning til det mange følgelig trodde – så ellevilt lite selvhøytidelig at hverken blodtørstige filmkritikere, misunnelige kolleger eller giftige spaltister klarte å vippe ham av pinnen.

Da han i 2003 ble adlet av dronning Elisabeth var Sir Roger den første til å erkjenne at ridderslaget neppe var i kategorien «fortjenstfull innsats for britisk skuespillerkunst». Ifølge ham selv hadde han bare tre uttrykk: øyenbryn opp, øyenbryn ned, begge samtidig.

Slik kom den notoriske selvironikeren kritikerne i forkjøpet. Og på det vis avvæpnet han langt flere enn Blofeld, Scaramanga og Octopussy.

Les også: «James Bond var bergenser»

Sant nok fikk han den rojale æresbevisningen for sin mangeårige veldedige innsats og særlig sitt virke som goodwillambassadør for UNICEF, FNs barnefond.

Men siden dronningen går for å være en av James Bond-karakterens mest begeistrede fans, kan det vel hende hun hadde en tilleggstanke med å hedre den ikoniske tradisjonsbæreren fra Her Majesty’s Secret Service?

Av alle «hennes» agenter var Roger Moore den ultimate 007 – enda han selv mente Daniel Craig var THE Bond, og Sean Connery en god nummer to Ja, endog den australske Marlboro-mannen George Lazenby kom før ham i «best of»-rekken, insisterte Moore.

Vi er likevel mange som holder en knapp på den ikonisk ufeilbarlige Roger Moore, nettopp fordi han tolket den usårbare spionen med så mange befriende lag av sjangeroverskridende ironi. Uten Roger Moore ville filmhistorien ikke vært i stand til å skille 007 fra «Mission Impossible»-franchisen eller maset fra Jason Bourne.

Det som gjorde hans James Bond troverdig (sic!) var nettopp hvordan Moore spilte ut eventyrskikkelsen som komplett uovervinnelig. Gjerne kronet med et lett irritert knips på smokingslaget for å fjerne et støvkorn etter at han hadde most åtte tungt bevæpnede banditter og revet et par bygninger i basketaket. Overlegen, i enhver betydning.

Det er lett å glemme at Roger Moore hadde rukket å fylle 46 ved sin 007-debut, i «Å leve å la dø» (1973).

Da han som 60-åring hadde takket nei til «The Living Daylights» og overlatt verdens kuleste signatur til den blodfattige Timothy Dalton, var han allerede den lengstregjerende Bond.

Det er han stadig.

Som bærer av en prøvet, men fullt funksjonsdyktig korpus gjør det likevel inntrykk å tenke på at man fortsatt er fem år yngre enn da Roger Moore gjorde det av med Christopher Walken fra toppen av Golden Gate-broen i «A View to a Kill», den 14. filmen i serien, da var han bare 58.

Jeg hever mitt øyenbryn til hans gode minne.

Roger. Over and out.

* * *

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Her kan du lese mer om