YTRINGSROMMET: – Det er mulig Lars Saabye Christensen legger bånd på seg, men den offentlige samtalen er mer preget av at det er greit så si ting nå, som det ville vært utenkelig å komme unna med for tredve år siden, skriver forfatter Håvard Syvertsen.

YTRINGSROMMET: – Det er mulig Lars Saabye Christensen legger bånd på seg, men den offentlige samtalen er mer preget av at det er greit så si ting nå, som det ville vært utenkelig å komme unna med for tredve år siden, skriver forfatter Håvard Syvertsen. Foto: Frode Hansen VG

Saabyes mangel på proporsjoner

Man skal lete lenge etter land det er tryggere å være forfatter i enn Norge, med mindre du snakker fra repressive minoritetsmiljøer.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

HÅVARD SYVERTSEN, forfatter

Det ser ut til at det etableres en sannhet om at takhøyden for debatt i Norge senkes, samtidig som det etableres en forestilling om at norske forfattere ikke våger å være kontroversielle. Seinest kunne vi lese om det i Aftenposten nylig, der debattredaktøren går ut mot de skarpe reaksjonene på et innlegg av Nina Karin Monsen der hun hevder at «homoseksualitet, gjensidig onani, er ingen egen form for seksualitet». Dagen før hadde Aftenposten to sider på kultursidene med overskriften «Noen unngår å skrive romaner av frykt for å bli skutt». Saken er en oppfølger til en kronikk av Lars Saabye Christensen der han hevder at norske forfattere skyr det kontroversielle.

Håvard Syvertsen. Foto: Terje Bendiksby NTB scanpix

«Med hånden på hjertet: vi legger bånd på oss. Vi har fått en ny dagsorden der form står over innhold, budbringer over budskap, kort sagt den småborgerlige dannelsen i ny tapning: det du sier skal du si i god tone», skriver Saabye Christensen.

Det er jo mulig Saabye legger bånd på seg, men den offentlige samtalen forøvrig er vel mer preget av at det er greit så si ting nå, som det ville vært utenkelig å komme unna med for tredve år siden. Du kan for eksempel si at «solen har skylden for klimaendringene» uten at dette er diskvalifiserende på noen måte, ingen karrierestopper. Du kan legge til at «Karl Marx er død, de trengte en erstatning. Klimafantastene har funnet et i CO2-teorien», det gjør ingenting, du blir likevel utnevnt til justisminister i den norske regjering. Den forrige justisministeren i den samme regjeringen brant for øvrig lokalavisen sin på peisen, men det later ikke til å være dette som menes med at takhøyden senkes, heller ikke at en annen statsråd i den samme regjeringen kaller sine meningsmotstandere for «hylekor». Den samme statsråden som altså kaller flyktinger for «lykkejegere». Om det er sant at norske debattanter legger bånd på seg, må man spørre om hva statsråden hadde sagt om hun hadde følt seg fri til å si hva hun vil.

Likevel, Saabye Christensen skal ha kred for at han har skrevet den mest kontroversielle teksten i sitt 41 årige forfatterskap. Betyr det at han har brent inne med en masse kontroversielt stoff? At han egentlig helst ville skrevet andre bøker enn «Beatles», «Herman» og «Halvbroren», som på tross av alle sine strålende kvaliteter vel ikke kan sies å være kontroversielle? For min del må jeg innrømme at jeg tviler på det. Jeg tror Saabye Christensen har gjort som de fleste skjønnlitterære forfattere gjør, altså gi form til det stoffet som presser seg fram.

Få flere kronikker og kommentater: Følg VG Meninger på Facebook!

Saabye Christensen ser på Salman Rushdie-saken som et avgjørende skille, det var den som var begynnelsen på unnfallenheten. Jeg er enig i at Rushdie-saken var veldig alvorlig, men har den virkelig ført til at vi alle skriver med påholden penn? Og på en merkelig måte sauses dette sammen med trigger-warnings på amerikanske universiteter, som, hvor ille de enn måtte være, vel har en annen bakgrunn? Det må i så fall være snakk om to forskjellige fundamentalismer, en islamsk og en kristen i USA, selv om jeg er usikker på om det siste er en fullgod forklaring på trigger-warnings-fenomenet. Og samtidig har altså USA fått en president som ikke bærer synderlig preg av å legge bånd på seg med sine «grab them by the pussy»-utsagn, så helt entydig er jo ikke tendensen Saabye Christensen mener å se.

Les også: Morten Dahlback Langfeldt – Samværets pris

Men «den frie litteraturen er under press», hevder altså Saabye Christensen. I følge forfatterne som blir intervjuet i oppfølgingssaken er det en berøringsangst for klimaendringer, 22. juli, radikalisering og seksualitet. Virkelig? Både Åsne Seierstad og Aage Storm Borchgrevink har skrevet ambisiøse bøker om 22. juli, riktignok ikke skjønnlitterære. Seierstad har nylig skrevet om radikalisering i den kritikerroste «To søstre», det samme har Demian Vitanza gjort i dokumentarromanen «Dette livet eller det neste». 22. juli blir tematisert i romaner av både Brit Bildøen og Eivind Hofstad Evjemo. Men skjønnlitteraturen har en innebygd treghet, de som virkelig erfarte 22. juli har nok ennå til gode å skrive bøkene sine om det. Til slutt, at seksualitet skal være spesielt underkommunisert nå om dagen, har jeg vanskelig for å se.

Alt dette betyr ikke at det ikke finnes forfattere og skribenter i Norge som betaler en høy pris for å bruke sin ytringsfrihet. Amal Aden kan fortelle om det, det samme kan «de skamløse jentene» som så beundringsverdig griper ordet. Det som kjennetegner dem er at de snakker innenfra et repressivt minoritetsmiljø. For det fortjener de respekt og honnør, men å slutte derfra til at all den frie litteraturen er under press, virker en smule overdramatiserende.

Les også: Amal Aden – Meg selv

Å være kontroversiell, som Saabye er bekymret for at vi ikke våger lenger, innebærer faktisk at mange ikke er enig med deg – hvis ikke er det jo ikke kontroversielt, da er det mainstream. Man risikerer altså både å få kjeft og å bli idiotforklart. Det må man tåle som kontroversiell forfatter. Å påstå at den som er uenig med deg er «krenket» er også en måtte å senke takhøyden på. Det gir ikke rom for kritikk, enten den kommer fra høyre eller venstre, fra religiøse eller sekulære. Den kritikken er noe helt annet enn de truslene og trakasseringene en Amal Aden eller de skamløse jentene blir utsatt for, og det er deres ytringsrom kampen står om, ikke den norske forfatteren som sådan.

Min tese er altså at man skal lete lenge etter land det er tryggere å være forfatter i enn Norge, med mindre du snakker fra repressive minoritetsmiljøer. Det blir nokså ukledelig hvis vi skal late som noe annet i en verden der journalister og forfattere i andre land kastes i fengsel for bare å sette ord på papiret. Norge må, for de aller fleste av oss, være bortimot verdens tryggeste land å være forfatter i. Det finnes det adskillig farligere jobber. Å være bonde er Norges farligste yrke, og jeg vil tro både bygningsarbeidere og taxi-sjåfører løper langt større risiko til daglig.

En smule sans for proporsjoner kan ikke være av veien.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder