VALGTE DIKTATORER: - Demokratiet opphørte i praksis tidlig på 2000-tallet i strategisk viktige stater som Venezuela (president Nicolas Maduro, bildet), Russland, og i de siste par årene i Tyrkia, Bangladesh og Thailand. Det vanlige er at demokratiene blir «kvalt» av sine egne valgte ledere, skriver Larry Diamond. Kronikkforfatteren taler i dag på menneskerettskonferansen Oslo Freedom Forum. Foto:Stringer,Reuters

Debatt

Demokratiske tilbakeslag – og mottiltak

Vi har tatt for gitt at demokratiet som styreform stadig vinner
frem. Men vi er nå inne i en mild demokratisk resesjon. Siden 2006 har fremgangen stanset opp. Det vanlige er at demokratiene blir «kvalt» av sine egne valgte ledere

LARRY DIAMOND, direktør ved Stanford University Center on Democracy, Development and the Rule of Law, Senior Fellow ved Hoover Institute

De siste 25 årene har vi begynt å ta for gitt at demokratiet som styreform vinner frem. Fire tiår etter at den «tredje bølge» med global demokratisering startet, er demokratisk valgte regjeringer fortsatt den dominerende i Europa og Amerika – og den vanligste formen for styresett i Asia og Afrika. Mer enn halvparten av verdens stater er i dag demokratier.

I de siste ni årene har imidlertid verden vært inne i en «mild demokratisk resesjon».

Siden 2006 har den jevne fremgangen for frihet og demokrati stoppet opp. I hvert av de siste ni årene har nesten dobbelt så mange land har gått i udemokratisk retning, som de som har gått i demokratisk retning. Frekvensen av «demokratisk svikt» har vært på 14 prosent. Det dobbelte av i «niårsperioden» 1984-1993.

Svake institusjoner og vanstyre

Larry Diamond. Foto: ,

Demokratiet opphørte i praksis tidlig på 2000-tallet i strategisk viktige stater som Russland og Venezuela, og i de siste par årene i Tyrkia, Bangladesh og Thailand. Av disse var det bare i Thailand at sammenbruddet kom som følge av et militærkupp. Det vanlige er at demokratiene blir «kvalt» av sine egne valgte ledere.

Veien til demokratiske resesjonen er brolagt med svake politiske og juridiske institusjoner, tøylesløs korrupsjon, og kronisk dårlig styresett. Rundt i om verden sliter nye demokratier med det forfatteren og statsviteren Francis Fukuyama kaller «neo-patrimonial tendencies» (at makten går i arv langs farslinjen, red.), og ledere som tror at de kan komme unna med å undergrave demokratisk kontroll og ignorere valglover – med systematisk krenking av opposisjonsrettigheter, og gjennom å samle makt og rikdom til seg selv og sine. Det være seg familie, medløpere, andre allierte, eller partiet.
Der konstitusjonelle prinsipper mangler dyp forankring i elitene og i institusjonene, er demokratiet i fare. Med unntak av fra de nye EU-statene, samt Korea, Taiwan og Chile, kan ingen andre av «tredje bølge-demokratiene» sies å være være konsoliderte demokratier. Selv allment aksepterte «suksesshistorier» – som Sør-Afrika, Ghana, Indonesia, Georgia og Argentina – viser alvorlige svakhetstegn.

Det er ikke helt mørkt, det er gjennomført frie valg og fredelig overføring av makt i land som Sri Lanka og Nigeria – og demokratiet har styrket seg i Tunisia og Ukraina. Men disse nye demokratiene vil imidlertid møte store utfordringer. Ikke minst i møte med utålmodige velgere som forventer raske resultater.

Maktkonsentrasjon

Når unge demokratier snubler, er autoritære krefter raske til å utnytte situasjonen. I skyggen av Kinas mest karismatiske og dominerende leder siden Mao, blir makten konsentrert i færre hender.

Bruddene på menneskerettighetene øker, og media blir sensurert. Frykten griper om seg på en måte vi ikke har sett på tiår. Samtidig er Kina en raskt voksende militærmakt, og viser alarmerende tegn på territorielle krav.

Og Kinas mektige nabo Russland glir dypere og dypere inn i en autoritærisme preget av personkult og militære eventyr. Politisk opposisjon og sivil motstand blir marginalisert eller jages i eksil.

I det mektige «Shanghai Cooperation Organization» strutter de autoritære lederne av energi og selvsikkerhet. I markant kontrast til den interne uenigheten og kollektive uorden som preger de rike vestlige demokratiene.

LES: Frithjof Jacobsen – Å møte russisk press med ettergivenhet og unorske løsninger, er ikke fornuftig politikk

Må samles om mottiltak

De siste årenes demokratiske lavkonjunktur har til nå vært mer en stagnasjon enn en reell tilbakegang. Men kombinasjonen av de autoritære regimenes effektive propaganda, pengemakt og militære styrke, gjør at den demokratiske verden er i ferd med å tape terreng.

Om ikke de etablerte demokratiene evner å samle seg om effektive mottiltak, kan dagens milde demokratiske resesjon bli erstattet av en kraftig tilbakegang.

For å motstå dette trenger vi en dristig strategi for en ny global demokratisk offensiv. Strategien må inneholde følgende elementer:

1) For å unngå at flere demokratier bryter sammen, enten ved kvelning, på grunn av militærkupp, eller ved at staten imploderer, må vi prioritere politisk støtte til forsvar og konsolidering av allerede eksisterende demokratier.

2) Vi må vi prioritere investeringer som kan hindre fremveksten av neo-patrimonialisme. Det betyr investeringer til å bygge opp en profesjonell sivil administrasjon og et uavhengig rettsvesen i nye demokratier. Samt etablere det omfattende sett av institusjoner som trengs for å bekjempe dårlig styresett og korrupsjon. Institusjonene må gjøres uavhengige, og de trenger ressurser og opplæring for å bli effektive.

3) Det sivile samfunnet i de nye demokratiene må styrkes med økonomiske ressurser, verktøy og opplæring i informasjonsteknologi for å kunne ansvarliggjøre myndighetene og mobilisere borgerne til å kreve reformer.

4) Vi trenger en ny strategi for en ny æra for informasjonskrig og kamp om ideer. Kina, Russland, Iran og den såkalte islamske staten har alle på dramatisk vis styrket sin evne til effektiv formidling av propaganda og halvsannheter i digitale kanaler. Den demokratiske verden må møte dette med økte midler til formidling av uavhengige nyheter og kritiske kommentarer gjennom de samme kanaler.

Samtidig må vi spre demokratisk teori og tenkning på et bredt spekter av forskjellige språk. Gjennom stipendordninger og åpne nettbaserte kurs, må kunnskap demokrati gjøres fritt tilgjengelig. Enhver som kan logge seg inn på internettet, hvor som helst verden, må enkelt kunne laste ned noen megabyte med demokratisk kunnskap.

Om vi ikke svarer med kreativitet, handlekraft, og ressurser, vil vi fort befinne oss i en helt annen verden enn i dag.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder