MODERNITETEN?: – Er debatten om motorferdsel i utmark en front mellom en nostalgisk fortid og moderniteten, representert ved snøscooteren som «er kommet for å bli?», spør kronikkforfatteren.
MODERNITETEN?: – Er debatten om motorferdsel i utmark en front mellom en nostalgisk fortid og moderniteten, representert ved snøscooteren som «er kommet for å bli?», spør kronikkforfatteren. Foto:Øyvind Nordahl Næss,VG

Kronikk: Motorferdsel og demokratiske fikenblad

MENINGER

Under et dekke av frihets- og rettighetsideologi og begrepet «rekreasjonskjøring» er det sterkt press for å åpne skog og fjell for mer motorbrøl. Regjeringen gikk før helgen inn for å la kommunene åpne for snøscooter-løyper uten krav om nyttekjøring.

debatt
Publisert: Oppdatert: 30.11.14 11:58

Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo

Essensen i debatten er om praktisering av motorferdsel i utmark (primært snøscooter og ATV) er om det skal bli opp til kommunene å håndtere dette.

Et skritt tilbake og to fram

Etter en midlertidig retrett på en landsdekkende «forsøksordning» som i realiteten innebar en uthuling av motorferdselsloven er det nå selve loven som skal revideres. Dette kan fort bli et skritt tilbake og to fram for dem som ønsker mer motor i villmarka, og det motsatte for de av oss som synes at nettopp fraværet av støy er en av grunnene til å søke ut.

Det er nettopp ikke en privatsak å utøve sin «rekreasjon» akkompagnert av tallrike desibel, og det liberalistiske fikenblad denne frihetsargumentasjonen dekker seg bak vil blåse bort når en 250 hestekrefters Yamaha med turbo og belter suser forbi.

Frihetsargumentet må ikke bare dreie seg om lokal råderett og frihet til, men også flertallets ønske om frihet fra.

Ikke bare by mot land

Miljøverndepartementets kronargument er at norske kommuner kan tilrettelegge for motorferdsel uten at det går på bekostning av natur og friluftsliv siden «vettet er jevnt fordelt her i landet.» Ja visst, vettet er nok jevnt fordelt mellom by og land, noe som i denne saken ikke minst reflekteres av en sterk lokal motstand mot liberaliseringen som departementet nå legger opp til. Om vettet er jevnt fordelt kommunestyrene imellom kan nok diskuteres, i alle fall varierer praksis enormt der enkelte kommuner nærmest har latt dispensasjoner bli hovedregelen.

Det et departement som er satt til å verne vårt miljø må spørre seg, er om det virkelig er et ønske «å legge til rette» for økt motorferdsel og støy i utmark. I så fall kan Finnmark by på 30 års empiri med konsekvensene.

Frontene i denne saken står ikke mellom by og land, men mellom de som verdsetter skienes stille sus over snø og skare versus de som bare vil ha nok en arena for fart og motor i fri utfoldelse.

Bukken og havresekken

Skepsisen til lokaldemokratiet hviler i denne sammenhengen på et lokalt demokratiunderskudd. Her åpnes det for at en liten og privat sektorinteresse kan fremme et planforslag i samband med en arealdisponering av et stort omfang. I de fleste kommuner vil dette dreie seg om både statlige og privat eide arealer som scooterklubbene ikke har noen disposisjonsrett til.

For mange små kommuner vil det være billigere å få scooterklubber til å utforme forslag enn å bruke av egne sparsomme ressurser. Nærmere havresekken kommer ikke bukken.

Et sentralt poeng er at dette ikke bare angår selve løypenettet for scootere, men det brede støybeltet omkring dette. Det er også et annet demokratiunderskudd i denne saken når det kjøres igjennom på tross av en overveldende motstand både mot prosessen og mer motor i utmark. Klima- og Miljødirektoratets eget miljøbarometer viser at motstanden mot mer motorisert ferdsel stadig øker, og at ca. 77 prosent av de spurte nå er imot dette.

Stillhet mer verdt enn støy?

Er dette en front mellom en nostalgisk fortid og moderniteten, representert ved snøskooteren som «er kommet for å bli ...» Ja, i det hele tatt, hvem har bestemt at stillhet objektivt er mer verdt enn støy?

Gir man seg relativismen i vold er ingenting mer verdt enn noe annet, og et nei til støy er bare et subjektivt nei til andres utfoldelse.

Det er alltid slik at de som vil bevare noe implisitt da blir «mot.» Dette er naturvernets akilleshæl. Naturvern fremstår gjerne som en evig øvelse i å rope nei og å være imot. Nei til moro som scooterkjøring til lands og vanns. Vi som elsker de stille skiturer må bli flinkere til å få fram at det å si nei til noe også rommer et implisitt ja til noe annet. Ja må ikke bli den skjulte inversen av et nei, men omvendt. Og et ja til natur og stillhet er faktisk et ja også til mennesket.

Her kan du lese mer om