Kommentar

Asylbarna fortjener å bli hørt

I arbeidet med dokumentarserien «Asylbarna» har vi levd tett på lengeværende asylbarn som skal bli, eller har blitt deportert fra Norge. En fellesnevner for dem er at de ikke har blitt hørt av norske myndigheter. For asylsaker som gjelder lengeværende asylbarn er det for oss liten tvil om at det er barna som er de viktigste menneskene.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

RAGNHILD SØRHEIM, THORVALD NILSEN OG CHRISTER FASMER, Flimmer film

Farida Khurami var ni år gammel da hun i februar ble deportert fra Dokka til Kabul i Afghanistan. Familien var allerede på flukt fra hjemlandet da Farida ble født, og hun tilbrakte sine første leveår på flukt før de ankom Norge.

Ragnhild Sørheim. Foto: ,

Etter nesten fire år i Norge ble hun sendt tilbake til et land hun aldri før har vært. Et land som i samme måned anbefalte Norge å stanse tvangsreturer på grunn av at sikkerhetssituasjonen i landet var kraftig forverret.

Blir ikke hørt

Thorvald Nilsen. Foto: ,

Da Farida kom til Norge var hun fem år gammel, og for ung til å bli intervjuet av Utlendingsdirektoratet (UDI) ved ankomst. Da hun ble sendt ut fire år senere, hadde fremdeles ikke noen fra hverken UDI eller Utlendingsnemnda (UNE) pratet med henne. I saker med lengeværende asylbarn der barnets tilknytning til Norge er den viktigste faktoren for om familien får opphold, er det for oss et tankekors når ikke barna blir hørt.

Christer Fasmer. Foto: ,

Forskerne Elisabeth Gording Stang og Hilde Lidén utga i 2014 rapporten «Barn i asylsaker» som evaluerer og kartlegger hvordan barns situasjon blir belyst i UNEs saksbehandling. Deres arbeid bekrefter at Farida ikke er alene om ikke å bli hørt.

Forskerne mener barnekonvensjonens artikkel 12 forplikter norske myndigheter til å la barn gi uttrykk for sine synspunkter, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt. For å kunne fastslå hva som er barnets beste er det en forutsetning at barnet selv har fått anledning til å gi uttrykk for sitt syn.

Rapporten fra 2014 understreker hvor viktig det er for de berørte barna å bli sett og hørt, ivaretatt og respektert. Selv om enkelte barn har fått uttale seg i forbindelse med asylsøknaden, er dette ofte gjort flere år før den faktiske utsendelsen. Barnet blir derfor ikke alltid hørt om sin nåværende situasjon og egen utvikling i Norge, og barnet får ikke være en del av noe som vil få en stor virkning på deres liv. Organisasjoner som NOAS, Barneombudet og Redd Barna har også påpekt dette misforholdet og betydningen dette kan få for barnet.

Godt integrerte

KOMME TILBAKE: – På tirsdag blir Farida (bildet) hørt direkte av norske myndigheter for første gang, når hun vitner på videotelefon i familiens rettssak. Håpet deres er at vedtaket vil bli omgjort og at de kan komme tilbake til Dokka og lokalsamfunnet de var en viktig del av, skriver kronikkforfatterne. Dokumentarserien «Asylbarna» har premiere på VGTV i dag. Foto: VGTV ,

Alle barna vi har møtt i forbindelse med dokumentarserien har gått på norsk skole i minst tre år, og vært godt integrerte. I lovverket står det at tilknytning til riket skal «tillegges særlig vekt» ved søknad om opphold for barn (Utlendingsforskriften §8-5).
I Faridas sak skriver UNE at det « ... at hun på relativt kort tid har blitt integrert i Norge, taler for at hun ... også vil bli integrert på hjemstedet.» For oss virker ikke dette å være en logisk slutning. Fordi en ni år gammel jente klarer seg bra på Dokka, betyr ikke det at hun vil kunne klare seg godt i Afghanistan. Spesielt ikke i et land hun aldri før har vært i, i en verden hun overhodet ikke behersker og der hun ikke har kontakt med andre barn.

Alt hun har lært seg i Norge av kroppsspråk, talespråk og tankesett er feil.

Det er spesielt uvant hver gang hun tvinges til å ta på seg et sjal på hodet i forbindelse med de mange sykehusbesøkene hun har hatt siden hun kom til Kabul. Alt dette, samt mangelen på et nettverk og penger gjør at hun nå ikke kan gå på skole eller få seg venner. Hun sier selv at hun ikke har noen fremtid i Afghanistan. Vi mener det synliggjør at hensynet til barnets beste, samt barnets rett til å uttale seg i saken, ikke er ivaretatt på en god nok måte.

På videotelefon

At barn blir hørt skriftlig, gjennom voksenpersoner som sender inn informasjon om deres situasjon, er ikke tilstrekkelig, mener Elisabeth G. Stang og Hilde Lidén. For det første vil saken sjelden bli godt nok opplyst uten at barnet selv får forklare seg – når det faktisk er barnets tilknytning som er grunnlaget for en oppholdstillatelse. For det andre har barna en selvstendig rett etter barnekonvensjonen til å uttale seg og bli hørt. Også selv om UNE mener at saken er godt nok belyst, skal barnet få lov til å forklare seg dersom det ønsker det, skriver Stang og Lidén.

Les også: Hanne Skartveit – Flyktningkrise og folkevandring

På tirsdag blir Farida hørt direkte av norske myndigheter for første gang, når hun vitner på videotelefon i familiens rettssak. Håpet deres er at vedtaket vil bli omgjort og at de kan komme tilbake til Dokka og lokalsamfunnet de var en viktig del av.
For asylsaker som gjelder lengeværende asylbarn er det for oss liten tvil om at det er barna som er de viktigste menneskene. Vi forstår at det er mange vanskelige vurderinger som må gjøres av norske myndigheter når de behandler søknadene, men det burde i det minste være et krav at de viktigste blir hørt!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder