YTRINGSFRIHET: - Handke-saken handler ikke om ofrene på Balkan, den handler ikke om hvem som var skyld i krigen eller hvilke motiver som lå bak massakrene. Det handler om en forfatters rett til å skrive hva han vil, skriver Karl Ove Knausgård. Foto:Fredrik Varfjell,NTB scanpix

Knausgård med ny kronikk i Handke-debatten: Godhetens gapestokk

MENINGER2014-10-05T10:31:08Z

Hvem skal forsvare Peter Handkes ytringsfrihet, når organisasjonene som skal forsvare ytringsfriheten går til angrep på ham?

debatt

Publisert:05.10.14 12:31

Karl Ove Knausgård, forfatter og forlegger

Jeg har til nå skrevet to innlegg i Handke-debatten. Begge har vært av prinsipiell karakter, og begge har vært rettet til representanter for organisasjoner som har forsvar av ytringsfrihet som mål. Jeg har aldri vært motstander av at Peter Handkes forfatterskap diskuteres, og selv om jeg mener at demoniseringen av Handke er usaklig og fortsatt ikke har vært belagt og dokumentert, men bare insinuert, har jeg ingenting imot at dette uttales. Som privatperson må man få mene hva man vil, og hva man som privatperson mener, vedkommer ikke saken her. For menneskerettighets- og ytringsfrihetsorganisasjoner forholder det seg annerledes. Og det er det jeg synes er det oppsiktsvekkende i denne saken, at de to mest fremstående slike organisasjoner vi har her i landet, begge går til offentlige angrep på en enkeltstående forfatter. Hvem skal forsvare Peter Handkes ytringsfrihet, når de organisasjonene som skal forsvare ytringsfriheten går til angrep på ham?

Kriminaliserer Handke

Det første innlegget jeg skrev, handlet om ytringsfrihetens grenser. Spørsmålet mitt var enkelt: har Peter Handke rett til ytringsfrihet? Det ble rettet til styreleder for Norsk PEN, William Nygaard, siden han i et intervju hadde sagt følgende: «Etter min mening er Handkes uttalelser langt utenfor ytringsfrihetens grenser.» William Nygaard beklaget uttalelsen. Med andre ord: Peter Handke har rett til å si det han sier, skrive det han skriver. Mitt andre innlegg var også prinsipielt, og handlet om Handkes uttalelser i forhold til straffeloven. Spørsmålet var enkelt: har Peter Handke gjort noe straffbart når han har skrevet om krigen i det tidligere Jugoslavia?

Det ble rettet til seniorrådgiver i Helsingforskomiteen, Aage Borchgrevinck, siden han i et innlegg i VG først hadde slått fast at Handke var revisjonist og så skrevet at dette var straffbart i enkelte land.

Denne sammenkoblingen er av en svært alvorlig art, ikke minst siden den framføres av en representant for en menneskerettighetsorganisasjon. Strafferetten setter begrensninger for ytringsfriheten, og om Nygaard beklaget sin begrensning av Handkes ytringsrett, forsterket Borchgrevinck den i sitt svar til meg. Dette, at Helsingforskomiteen påstår at det Handke skriver faktisk er straffbart i enkelte land, bør de ta konsekvensen av, og stille Handke for retten i ett av de landene som de sier dette er straffbart i. Hvis ikke, er det bare tomme påstander, og hva gjør det med menneskerettighetsorganisasjonens troverdighet, at de kan kriminalisere forfattere uten at det får noen konsekvenser?

Den strafferettslige dimensjonen var det ikke jeg som løftet inn i denne saken, det var det Aage Borchgrevinck som gjorde, og da må det forholde seg på følgende måte: Enten har disse straffebestemmelsene i land som Sveits relevans for denne saken, eller så har de det ikke. Og hvis disse straffebestemmelsene ikke har relevans for denne saken, hvorfor nevner Borchgrevinck dem da?

Jeg er ikke jurist, derfor kontaktet jeg en høyesterettsdommer for å høre om det rent faktisk er mulig for Helsingforskomiteen å stille Peter Handke for retten for sine uttalelser. Høyesterettsdommeren, som ikke tok stilling til noe annet enn dette rent tekniske spørsmålet, svarte at dersom Borchgrevinck har rett i at revisjonisme under nærmere omstendigheter er straffbart i enkelte europeiske land, som Sveits, er det en anmeldelse til sveitsisk påtalemyndighet som er aktuelt, forutsatt at forbrytelsen, i dette tilfellet bokutgivelsen, har blitt begått i Sveits.

Blir ingen anmeldelse

Det er med andre ord ingenting i veien for at Helsingforskomiteen stiller Handke for retten. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, kommer ikke det til å skje, for Borchgrevinck og Helsingforskomiteen tror at de kan si hva de vil om en forfatter, nettopp fordi de er en menneskerettighetsorganisasjon, og her har fått det for seg at de representerer ofrene etter massakrene på Balkan, og derfor kan påstå hva som helst om et menneske og hans skrifter, det vil si dømme ham, uten å belegge det, og uten å ville prøve sine ytterliggående påstander for retten.

I et svar i VG, som Borchgrevinck skrev sammen med generalsekretær for Den Norske Helsingforskomité, Bjørn Engesland, kaller de dette for en «besynderlig problemstilling», og det til tross for at jeg tar utgangspunkt i en konkret formulering Borchgrevinck selv har kommet med. Deretter viser de nok en gang til alle ofrene i krigen på Balkan, og til hvem som var overgriperne i den krigen.

Alle i Helsingforskomiteen som har gått til angrep på Peter Handke og på Ibsenprisen har brukt ofrene på Balkan som argument. Det gjelder også Enver Djuliman, advokat og undervisningsleder i Helsingforskomiteen, som i et innlegg 17. september skrev at Peter Handke «hedrer Slobodan Milosevic og forbrytelser hans politikk førte til. De forbrytelsene som hedres har direkte rammet min egen familie og førte oss på flukt fra vårt hjem». Påstanden, at Peter Handke «hedrer» de forbrytelsene Milosevic politikk førte til, det vil si massakrer av mennesker, dokumenteres ikke noe sted, hverken av Djuliman eller andre medlemmer av Helsingforskomiteen. Djuliman skriver videre at «relativisering av forbrytelsene er den direkte arven etter forbrytelsene selv», noe som er vanskelig å forstå på annen måte enn at det er slektskap mellom krigsforbrytelsene på Balkan, som er noe av det grusomste mennesker har gjort, og det Peter Handke skriver om dem.

Dette utsagnet kommer fra et medlem av Helsingforskomiteen, og er gjort under komiteens navn. Mener Helsingforskomiteen virkelig dette, at det Peter Handke skriver om krigsforbrytelsene på Balkan er en direkte arv etter krigsforbrytelsene selv?

Forfatterens frihet

Å arve, det er når noe skifter hender. Det som arves, er det samme, den som forvalter arven er ny. I dette tilfellet er det krigsforbrytelser som skifter hender, og Peter Handke som er den nye forvalteren av krigsforbrytelsene. Forbindelsen er direkte.

Dette hevder et medlem av Helsingforskomiteen, og det går inn i en rekke av udokumenterte, grove og insinuerende påstander rettet mot en enkelt forfatter. I mitt første innlegg i denne saken dokumenterte jeg at Peter Handke ikke benekter krigsforbrytelser. Nå retter jeg følgende spørsmål til Helsingforskomiteen: På hvilken måte er massakrene av tusenvis av mennesker det samme som, eller noe lignende som, Handkes bøker eller handlinger?

Denne saken handler ikke om ofrene på Balkan, den handler ikke om hvem som var skyld i krigen eller hvilke motiver som lå bak massakrene. Det handler om en forfatters rett til å skrive hva han vil, selv det som William Nygaard, Aage Borchgrevinck og Bjørn Engesland er uenige i. Det handler ikke om hvorvidt Handke har rett eller feil, det handler om at han, som alle andre mennesker, har rett til å uttrykke sin mening om hva han vil. Dette er en prinsipiell rettighet, som Norsk PEN og Helsingforskomiteen er satt til å ivareta. Det ikke PEN forstod, før det ble påpekt for dem, og det som Borchgrevinck fortsatt ikke forstår, er det uhyrlige over at PEN og han, som seniorrådgiver i Helsingforskomiteen, går til angrep på en enkeltstående forfatter. Ytringsfriheten er til for å verne den enkeltes ytring mot majoriteten når den er av en annen oppfatning, den er ikke til for å verne majoriteten mot den enkeltes ytring. Ytringsfriheten skal beskytte den ene mot de mange, ikke de mange mot den ene. Det er det Helsingforskomiteen gjør i denne saken. Det hjelper ikke at de sier at Handke selvfølgelig har ytringsfrihet, for når de beskylder ham for revisjonisme, assosierer ham til Holocoust-fornektelse og påstår at han er en arvtager av krigsforbrytelser, er det å kriminalisere og mistenkeliggjøre en forfatter, hvis rettigheter de er ment å beskytte.

Hva slags signaler sender Helsingforskomiteens angrep på Peter Handke? Dersom en norsk forfatter skulle ha et annet syn på Balkan-krigen enn Helsingforskomiteen, hva ville hende om han eller hun skrev en artikkel om det, og deretter en bok, som var så god at den fikk en litterær pris? Ville Helsingforskomiteen rykke ut og kriminalisere denne forfatteren, og argumentere for at prisen ville forsinke fredsprosessen på Balkan?

Det har de gjort én gang, og så fremt de ikke beklager sin handlemåte, kan det skje igjen: dette er hva Helsingforskomitéen gjør. Hvem våger å ytre noe i Norge som går mot det Helsingforskomiteen mener er godt og bra, etter det som har hendt i denne saken?

Motarbeider sitt mandat

Det har åpenbart oppstått et moralistisk, prinsippløst miljø i de organisasjonene som nettopp er satt til å verne om prinsippene. Dette er ikke bare en bekymringsfull utvikling, det er en farlig utvikling. Når det moralske og følelsesmessige argumentet overtrumfer det prinsippielle, er ytringsfriheten i fare. Det er som i en rettsak: vi kan ikke dømme ut i fra følelser, vi kan ikke dømme ut i fra moral, vi kan bare dømme ut i fra loven. Den skal og må gjelde, uansett. Slik er det med ytringsfriheten også.

Når Norsk PEN og Helsingforskomiteen går til angrep på tildelingen av en pris til en forfatter, fordi de ikke liker denne forfatterens meninger, og mener at disse meningene er gale, har de ikke bare gått utenfor sitt mandat, de motarbeider det. Og jeg er dypt forbauset over at ingen norske forlagssjefer og ingen norske forfattere i skrivende stund har gått ut mot Norsk PEN og Helsingforskomiteen i denne saken. Ser dere ikke at ytringsfrihetsorganisasjonene våre motarbeider ytringsfriheten? Hva gjør dere den dagen dere skriver eller utgir noe som Norsk PEN og Helsingforskomiteen mener er moralsk galt? Hvem skal forsvare dere når dere sitter i godhetens gapestokk?

Jeg vet at mange reagerte på at jeg i mitt forrige mail skrev at det var en grunn til at forfatteren Handke var nobelpriskandidat, og ikke forfatteren Borchgrevink. Dette var ikke tatt ut av løse luften, for det var Borchgrevinck som brakte inn litterære priser i debatten om Handke. Borchgrevink skrev: «At forfattere som Knausgård og Jon Fosse synes dette er absurd, pinlig, provinsielt, beror vel mest på at de ikke forholder seg til konteksten av massakrer og propaganda. Det er den rene tekst det dreier seg om, en verden av bare bøker der store menn tenker dypt og får priser.» En slik sammenstilling, at jeg leser bøker og ikke forholder meg til massakrer, mens han forholder seg til massakrer og mener at det gir ham og hans menneskerettighetsorganisasjon rett til å gå til angrep på bøker, opphever all prinsipiell tenkning, gjør alt om til følelser og moral, og bruker menneskers lidelse som argument mot litteratur.

Aktivt mot ytringsfriheten

Aage Borchgrevinck har sittet som vara i styret i Norsk PEN. Han er nå seniorrådgiver i Helsingforskomiteen. I 2004 mottok han Norsk PENs store ytringsfrihetspris, Ossietzky-prisen. Ved å angripe Peter Handke under Helsingforskomiteens navn, arbeider han nå aktivt mot ytringsfriheten, og skaper et klima i Norge hvor forfattere ikke tør å si hva de vil. Å kriminalisere en forfatter med hele denne organisasjonens tyngde er en trussel mot den åpne debatten, og i forlengelsen av det mot demokratiet.

Den prinsipielle konsekvensen av dette burde være at Aage Borchgrevink frasier seg den store ytringsfrihetsprisen sin og sender diplomet tilbake. Men som det har blitt klart av denne saken: Borchgrevink, Norsk PEN og Helsingforskomiteen er uten prinsipper.