STRIDENS KJERNE: Russiske soldater inntar hovedstaden Tskhinvali i utbryterrepublikken Sør-Ossetia under den såkalte femdagers krigen mellom Georgia og Russland i 2008. Sør-Ossetia krevde selvstendighet fra Georgia. Foto: AP

Debatt

Kronikk: Drømmen om Eurasia

Både russiske og ukrainske ultranasjonalister kan profittere på konflikten på Krim-halvøya. I russisk politikk spiller den for oss ganske ukjente politiske tenkeren Aleksandr Dugin en ubehagelig viktig rolle.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over seks år gammel

ØYVIND STRØMMEN, nyhetsredaktør, Hate Speech International

Under oppseilingen til den såkalte femdagerskrigen mellom Georgia og Russland i august 2008 besøkte den russiske politiske tenkeren Aleksandr Dugin utbryterrepublikken som var stridens kjerne, Sør-Ossetia.

«Her går grensen i sivilisasjonenes sammenstøt», sa Dugin. «Vi ønsker å få slutt på det amerikanske hegemoniet. Troppene våre vil okkupere Georgias hovedstad Tbilisi, hele landet, og kanskje også Ukraina og Krim-halvøya.»

På et bilde fra besøket står den skjeggete politiske tenkeren foran en sør-ossetisk panservogn, med en kalasjnikov i hendene.

Nasjonalbolsjevisme

Øyvind Strømmen.

Dugin er en nesten ukjent figur i Vesten, selv om enkelte mer intellektuelt orienterte miljøer ytterst på høyrekanten kjenner ham. Det er ikke tilfeldig. I 1997 skrev for eksempel Dugin en artikkel der han tok til orde for en «genuin, sann, radikalt revolusjonær og konsistent, fascistisk fascisme».

Samtidig var han sentral i det nasjonalbolsjevikiske partiet, et parti som forfektet det forfatteren Walter Laqueur omtaler som en «syntese av tradisjonell russisk nasjonalisme og leninisme-stalinisme». I realiteten inneholder blandingen enda mer: militarisme, sterkt antivestlige standpunkter, konspirasjonsteorier, fokus på vitalitet og så videre.

I dag har Dugins tone endret seg på noen områder. Han omtaler seg gjerne som antifascist, og kaller motstandere både «fascister» og «nazister». Så sent som i 2006 sa han imidlertid at ideene hans ligger nær tankegodset til Otto og Gregor Strasser, som var ledende figurer på det tyske nazistpartiet NSDAPs ofte glemte venstreside - frem til Hitler kastet dem ut i 1930.

Mest sentralt i Dugins tenkning står likevel ideen om Eurasia. Gjennom hele verdenshistorien ser Dugin en grunnleggende konflikt mellom landbaserte og maritime sivilisasjoner, der de første står for tradisjoner og absolutt verdier, mens de andre står for liberalisme, og følgelig også for dekadense. I dag, skriver Dugin et sted, «finnes det bare en fiende: den globale, liberale kapitalistiske verdensordenen som understøttes av nordamerikansk hegemoni». Han omtaler både liberalisme og individualisme som former for «absolutt ondskap» som rammer «indoeuropeisk identitet» og er inkompatibel med den. Allierte finner han flere steder, både blant noen på den ytterste venstresiden, og tilsvarende til høyre. Blant dem er det ungarske partiet Jobbik, et sterkt høyreradikalt parti som er gjennomsyret av antisemittisme.

Forsvarer aggresjonen

Dugin er kort fortalt litt av en type. I Russland er han ikke ukjent, etter hvert har han vunnet mer og mer innflytelse. En del av ideene hans møter gjenklang langt inn i maktens korridorer. Ideen om et gjenreist eurasisk Russland - som Dugin selvsagt ikke er alene om å ha forfekter - står sterkt.

Dugin kommenterer også flittig i media. En nylig kronikk i avisen Nagorone illustrerer hvordan han forstår hendelsene i Ukraina. Ikke overraskende forsvarer han den aggressive russiske politikken på Krim-halvøya, mens han avfeier den nye regjeringen i Kiev som illegitime kuppmakere. «Juntaen i Kiev hviler utelukkende på USAs hegemoniske makt. Uten denne, ville den kollapse over natten. Det er en korrupt marionettregjering», skriver han, og fortsetter med å si at dersom den nye regjeringen var legitim, så måtte det bety at befolkningen i Ukraina var trofaste tilhengere av Stepan Bandera, en fascistleder fra 1930- og 40-tallet, eller beundrere av FEMENs blasfemiske handlinger: «Noe sier oss at det rett og slett ikke kan være tilfelle.»

Tonen er mindre sofistikert, men Dugins budskap er ikke helt ulikt budskapet man også får høre fra russiske myndigheter.

Grunn til bekymring

Noen av de nye regjeringsmedlemmene i Ukraina kommer fra partiet Svoboda - som også spilte en ikke uvesentlig rolle i det ukrainske folkeopprøret mot Viktor Janukovitsj. Det er et parti som faktisk er tilhengere av Stepan Bandera, og som har røtter i ren nynazisme, røtter man ikke trenger å grave særlig dypt for å finne. Det er parti som inntil nylig - til liks med Dugin - også hadde et godt forhold til nettopp ungarske Jobbik.

Mens Svobodas oppslutning trolig er svekket sammenlignet med valget i 2012, da de fikk 10 prosent av stemmene, har de profittert på folkeopprøret - de har vunnet nye posisjoner. Å omtale folkeopprøret i Ukraina som et slags fascistisk kupp er ren propaganda, men Svobodas rolle gir ganske riktig grunn til bekymring.

Når bekymringen uttrykkes fra et Russland som selv har gått i stadig mer autoritær retning, og gjøres om til ren alarmisme av det som ganske åpenbart er strategiske årsaker, er det likevel paradoksalt.

Farlig kime

Når den kommer fra Dugin - som selv må plasseres innenfor en fascistisk idetradisjon - er ironien komplett. Men det ligger også en farlig kime her: Konflikten rundt Krim kan tjene både russiske og ukrainske ultranasjonalister. Da blir verden et verre sted.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder