Kommentar

Testamentet etter Silvio

Silvio Berlusconi så skriften på veggen, men for sent skjønte han hva det sto om.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Gårsdagens selsomme maktkamp i det italienske Senatet var som en scene fra klassikeren «Spartacus»; de kuede, men disiplinerte gladiatorene gjorde til sist opprør mot keiseren - som ikke forsto at han hadde startet to slag samtidig.

Ikke før han hadde tapt begge, og ydmyket seg selv ved å gjøre så mange kuvendinger at han var mer svimmel enn handlekraftig.

Gladiatorkampen i går blir likevel bare som en oppvisningsmatch å regne sammenlignet med neste oppgjør: En senatskomité skal i morgen avgjøre om den rettskraftige korrupsjonsdommen mot Silvio Berlusconi - som han uansett må sone - også skal innebære at han fratas sitt sete som folkevalgt.

Med det vil han miste den immunitet han har hatt som parlamentariker, som igjen kan åpne for nye juridiske prosesser mot Italias rikeste mann. I så fall må han møte i retten som en alminnelig samfunnsborger. Berlusconi er svært lite interessert i det.

Derfor forsøkte han til det siste å true nasjonalforsamlingen - med sitt eget parti og tillitsvalgte som rambukk - til å gi ham en eller annen form for straffefrihet.

Nå vet vi hvordan det gikk.

Silvio Berlusconi ankom Senatet et kvarter etter at debatten var i gang; han gjorde entré som en karakter i Shakespeares «Julius Cæsar». Med største selvfølgelighet inntok han hovedrollen. Det som siden fulgte var helt etter boken: Eksposisjon - hybris - svik - stolthet - fadermord.

Og som i originalmanuskriptet vil keiserens spøkelse hjemsøke dem som deltok i sammensvergelsen.

Partiet med det stolte navnet Frihetens Folk - Il Popolo della Libertà (PdL) - som han opprinnelig etablerte som et valgforbund i 2008 med liberalkonservative røtter i hans eget Forza Italia fra 1993, er revet i to. Det som står igjen etter Silvio Berlusconi er splid.

Da flere av PdLs representanter i parlamentet varslet at de aktet å stemme for den sittende regjeringens økonomiske politikk, som et håndslag til gjennomføringen av nødvendige reformer, rant det over for ham.

I klartekst ble gruppen forklart innholdet i Berlusconi-avisen Il Giornales lederartikkel mandag, trykket på første side: «Den som ikke er med meg er ute!»

Ingen ble videre skremt av trusselen om eksklusjon.

Tvert imot. De fem statsrådene som Berlusconi selv i helgen beordret til å gå ut av Enrico Lettas samlingsregjering, har i stedet gjort krav på PdL-navnet.

De har fått med seg ytterligere 20 parlamentarikere under ledelse av visestatsminister Angelino Alfano. Han er PdLs partisekretær og valgte formann, mens Berlusconi innehar en uutfordret presidenttittel.

Alfano var justisminister i Berlusconis siste regjering, og ble utnevnt til partiets statsministerkandidat da sjefen ble presset til å forlate regjeringskontorene i november 2011. Den utnevnelsen var lite verdt.

Som vanlig hadde Berlusconi dobbeltkommunisert sine planer, og så for seg å bli statsminister selv, for fjerde gang.

Den halvparten så gamle Alfano, juristen som i sin tid spesialskrev landets lover så de skulle passe sjefens poltiske og private forretningsførsel, seiler nå opp som Berlusconis nemesis.

Spillfekteriet som den tidligere statsministeren har bedrevet i senere tid, har neppe styrket hans stilling overfor nasjonalforsamlingen. Samtidig er det ikke opplagt at han kastes ut av Senatet.

Det kan være prinsipielt problematisk å fradømme Berlusconi en folkevalgt senatsplass i 2013 på bakgrunn av skjerpelsene i en lovreform fra 2012 som ikke fantes da han begikk det pådømte skattesviket mange år tidligere.

Selv om mange av senatorene helt åpenbart misliker Silvio Berlusconi, en holdning som vi nå har sett strekker seg langt inn i hans egne rekker, er flere av dem erfarne jurister med tung bakgrunn fra italiensk forvaltningsskikk og bruk. Som en av dem uttalte til avisen La Repubblica da det ble klart at Senatet skulle behandle Berlusconis skjebne:

«Hva jeg synes om Hr. Berlusoni, er irrelevant, det er italiensk lov som gjelder, og den synes jeg alle lovgivere burde respektere», sa senatoren med adresse både til Silvio selv og til alle kolleger som nokså friskt har ment at den tidligere regjeringssjefen automatisk burde utvises fra nasjonalforsamlingen.

Silvio Berlusconi, eller Il Cavaliere - Ridderen - som han ynder å kalle seg selv, har tradisjonelt hatt mange støttespillere både blant folk flest og i den italienske finanseliten.

Han har også gjort det godt i valgkretser med konservative katolikker, småentreprenører som forbanner (med rette!) det absurd byråkratiske byråkratiet og blant funksjonærer og landarbeidere i Sør-Italia. Mange har kjøpt forestillingen om at sosialistene bare er ute etter å ta ham for oppdiktede lovbrudd.

Men så lite ridderlig som Berlusconi har opptrådt i det siste, har mange tydeligvis fått opp øynene for en desperat mann som har synliggjort hvor langt han er villig til å gå for å sette sine egne interesser foran landets.

Heller enn å innta en galant martyrrolle og fortsatt hevde sin uskyld i korrupsjonsanklagene og skattesnyteriet, men like fullt akseptere dommen i en forståelse for nasjonens beste, har den tidligere statsministeren gått til full konfrontasjonskrig: Mot Italias politiske institusjoner, mot landets juridiske rett til å dømme ham, mot nasjonalforsamlingens rett til å utvise en straffedømt, mot regjeringens rett til å lede landet, mot Presidentens rett til å beskytte grunnloven - og altså mot sine egne partifellers oppfatninger om rett og galt.

Det er alltid for tidlig å skrive Silvio Berlusconis nekrolog. Men det kan være på tide for Silvio selv å sette opp sitt politiske testamente.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder