Kommentar

Mongstad, we have a problem

Den rødgrønne Soria Moria-erklæringen inneholdt flere eventyr. Som at vi skulle klare en månelanding. Nå kan en ny regjering bli Mongstads Apollo 13 - og avbryte.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

Les også: VG følger valget 2013

Jens Stoltenberg sa i nyttårstalen sin i 2007 at i 2013 skulle vi ha månelandingen klar: Fullskala CO2-rensing av Mongstad og Kårstø.

Det hørtes fint ut. Egentlig var det et resultat av en uhellig allianse mellom partiene, industrien og miljøaktivister.

På forhånd hadde Statoil vært hos regjeringen med trussel om nedleggelse om de ikke fikk bygge kraftvarmeverk på Mongstad. De lovet masse kraft og damp og høy lønnsomhet.

I regjeringen ble det et lite helvete. Sp og SV var imot.
Kompromisset ble fullskala rensing med miljøbevegelsen på lag og industritopper som sa det var gjennomførbart.

Der og da forlot den norske gasskraftdebatt landjorden og gikk inn i stratosfæren. Det ble som å gå på byen med kredittkortet til naboen ... veldig, veldig lenge. For Statoil forlanger penga. Og vi betaler.

Mens staten tok på seg finansieringsansvaret, feilvurderte Statoil markedet.

Snart hadde de ikke bruk for varmekraftverket de hadde gnålt om likevel. Raffineriet går på halv maskin. For hver liter gass de lager taper de penger på verket de satte hardt mot hardt for å få bygge.

Og i tillegg skal gassen altså renses. Rundt 30 milliarder kroner koster det å komme i mål med månelandingen.

Canada har allerede klart et komplett renseanlegg til en brøkdel av prisen. Men med lanseringen av prestisjeprosjektet som ble en del av Den Norske Fortellingen var de rødgrønne superlimt til masten.

Kan avlyse måneskinnet

Nå driver de borgerlige og sonderer seg frem til statsrådskontorene. Fra Nydalen i Oslo melder Nikolai Astrup i Høyre at Mongstad blir en del av forhandlingene. De andre partiene på ikke-sosialistisk side har også vært kritiske til pengesluket.

De kan skrinlegge renseprosjektet som for tiden koster over én million kroner dagen uten at et eneste gram CO2 er fjernet fra atmosfæren.

I en The Thief-erklæring, en Klækken-plattform eller kanskje kan vi kalle den Apollo 13, kan de borgerlige slå fast at månestøvler så definitivt er ut i høst.

Riksrevisjonen bar denne uken bensin til bålet. Herfra meldes at de høye kostnadene i prosjektet svartmaler rensing som klimatiltak.

Hvor står vi nå?

Jens Stoltenberg sa i valgkampen at han var fornøyd med månelandingen.

Men vi har ikke kommet lenger enn til Gaustatoppen - og vi har tatt heisen.

Status er at beslutningen om fullskala rensing, som skulle vært i gang nå, er utsatt til 2016. Testanlegget som ble åpnet på Mongstad i fjor skal gi politikerne kunnskap først.

Imens renner pengene ut på testing og planlegging av noe vi ikke vet om blir noe av.

På Kårstø er det ikke noe CO2 å håndtere. Der står gasskraftverket fordi det er ulønnsomt. Eierne klarer ikke å bli enige om de skal legge ned. Det koster 70 millioner i året å holde åpent.

På Mongstad kan det bli tomt for eksos å rense. Der har de i flere år gått med milliardunderskudd.

Svært komplisert

Prosjektet Norge valgte for å finne opp ny superteknologi ligger på et gammelt raffineri som aldri var designet for rensing. Derfor blir det så dyrt.

I tillegg betyr kostnader lite i oljeindustrien.

Vi sitter igjen med noe så paradoksalt som å holde liv i en ulønnsom CO2-kanon for å få nok forurensing som vi kan rense.

Miljøgevinsten er ikke bare null, den er negativ.

Det er få som er skyldfrie i denne fortellingen. Altfor mange har vært inne med sitt bidrag, altfor mange har fått aksjer i det.

Kan vi lære noe av både subsidiering av energi og satsing på enkeltprosjekt, er det at vi gjør en for dårlig jobb i å plukke ut riktige prosjekter.

Noe annet enn Mongstad kunne fungert. Penger som kunne gått til grunnforskning eller et renseprosjekt fra oppstartsdag, er sløst vekk.

Men de borgerlige trenger ikke å ta til takke med bare vrakpanten.

Erfaringene fra Mongstad kan resirkuleres inn i andre prosjekter. Verdens Energibyrå mener rensing er et av de viktigste tiltakene for å hindre global oppvarming.

Vi er ikke i nærheten av å kunne lagre CO2. Men det finnes tross alt langt billigere og mer lovende prosjekter enn på Mongstad.

For det er ikke slik at vi kan kvitte oss med CO2 uansett hva det koster. For 30 milliarder kunne vi ha redusert mye CO2 for lengst på andre måter.

De vi håpet på var en McGyver som kunne mekke nye deler av plast og tyggis. Vi fikk dårlige beregninger, feil forutsetninger, utsettelser, kostnadsoverskridelser og beslutningsvegring.

Det var ikke det som var målet. Poenget med månelandingen var å overbevise verden om at CO2-rensing lønner seg. Isteden ble Mongstad en skrekk og en advarsel.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder