MANNEN OG HAVET: – De siste ukene har jeg spist kvalkjøtt mange ganger. Det burde flere gjøre. Fordi både råvaren og næringa fortjener det, skriver Egon Holstad. Foto: iTromsø

Debatt

Egon Holstad: – La oss heie på det sorte gullet fra havet

Heldige oss i Norge, som har tilgang til dette fantastiske stoffet fra havet. Nå er det bare å forsyne seg, med den beste samvittighet.

EGON HOLSTAD, kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Jeg er så heldig å bo i en by der det er mange butikker som har ferskvaredisker med kjøtt, fisk og skalldyr man kan peke seg ut stykker av og meske seg med til middag. Å kjøpe fisk er fortsatt litt rart for en nordlending oppvokst i en fjord, og her er jeg endatil så heldig at jeg er relativt selvforsynt.

Kvalkjøtt er en annen sak. Der er jeg prisgitt leveranser fra den norske kvalfangstnæringa, og de leverer heldigvis fortsatt denne fantastiske råvaren til norske middagstallerkener. Fra april til september pågår sesongen, og det kjøttet som returnerer til butikker med respekt for sitt eget utvalg av ferskvarer er nå bare å meske seg med. Med den beste samvittighet.

De siste ukene har jeg spist kvalkjøtt mange ganger. Det burde flere gjøre. Fordi både råvaren og næringa fortjener det.

les også

Advarer mot å komme for nær «Hvaldimir»: – Kan være farlig

Kvalfangst, og kvalkjøtt i norske husholdninger, er det lange tradisjoner for, både i landet som sådan, men også her i Tromsø. Ryktet til både fangstnæringa og kjøttet er derimot mangslungne. Noen av mytene er så absolutt verdt å ta innover seg, da næringa har en fortid der mange har mye å svare for, ikke minst vår egen nasjon.

Kvalfangsten som ble drevet i stor stil i Sørishavet var, i likhet med mye annen utnytting av naturressurser, hensynsløs og naiv. Fra andre halvdel av 1800-tallet og til langt ut på 1900-tallet ble kvalfangst bedrevet uten noen form for rasjonell idé om at bestander kunne utryddes. Det var dessuten hovedsakelig oljen fra spekket man var interessert i. Kjøttet, altså maten, var underordnet. At næringen sysselsatte mange folk, også her i Norge, er således irrelevant.

Maskindrevne båter og granatharpuner var altfor effektive, og man var nær helt å utrydde blant annet den prektige blåhvalen. Mye av dette historiske bakteppet henger igjen, og det skadde imaget er definitivt ikke uforskyldt.

les også

Hvalkamp om din middag

Det samme kan man delvis si om ryktet til kvalkjøtt. Kvalkjøtt var noe man spiste fordi det var billig og næringsrikt vomfyll, og fordi tilgangen til tradisjonelt rødt kjøtt fra landbruket var mye mer begrenset enn i dag, og økonomien hos gjennomsnittsnordmannen betydelig mer skranten enn nå.

Og kjøttslintrene og biffene ble stekt så hardt og ufølsomt at det som ble servert var seigt som skosåler og enda verre på smak. Selv grønnsakene man serverte som garnityr var så gjennomkokte at de skled rett gjennom taggene på gaffelen, kun hjulpet av gravitasjon.

I dag er situasjonen helt annerledes, både hva angår selve kvalfangsten og tilberedelsen av kjøttet. Norge fangster utelukkende kommersielt på vågekval, den minste og mest tallrike av bardehvalene, og næringa er strengt regulert, med krav om alt fra fangstmetoder til leveringsavtaler. Norges Råfisklag forplikter seg til å være behjelpelig med å knytte kontakt mellom fanger og kjøpere.

I 2018 deltok 11 fartøy i vågekvalfangsten, samme som deltok året før. Norske fartøy kunne fange totalt 1.278 kval, en økning på 279 dyr fra året før. 11 skuter var i sving, det samme som i 2017, og det ble til sammen fanget 454 vågekval, mot 432 i 2017. Vi tar altså ikke engang ut de fastsatte kvotene vi har tilgjengelig, fra en vågekvalbestand som er anslått til godt over 100.000 dyr. Fangsten er bærekraftig, og rapporter fra fangstfeltene er bedre enn på flere år.

les også

Turistfisket er et ran av kysten

Mens mytene fra en svunnen tid fortsatt eksisterer, oppstår det også nye, ment for å sverte kvalfangsten. Den ene er at man ikke må beskatte av et dyr som de siste årene har gitt gode inntekter innenfor turisme. Problemet med denne motstanden er at kvalene som har trukket helt inn til fastlandet er arter vi ikke driver fangst på.

Observasjoner av særlig spekkhoggere, knølkval og finnkval er det som har skapt berettiget begeistring og spektakulære bilder. Ingen av disse artene drives fangst på, og det foreligger ingen planer om det heller. Vågekvalen høstes dessuten på en bærekraftig og forsvarlig måte, basert på nøye tellinger og overvåking av bestanden.

Audun Rikardsen, som kan mer om kval enn de fleste, har egenhendig engasjert seg i redningsaksjoner for spekkhoggere og knølkval. Han elsker kvalene, og står virkelig på i kampen mot plastforsøpling, for kartlegging av vandringsmønster og merking av de enorme dyrene.

Jeg har selv vært så heldig å være med ham på merking av knølkval og nærobservasjon av spekkhoggere. Hans engasjement er genuint og overstrømmende. Men Rikardsen er selv fra en kvalfangstfamilie og applauderer en regulert beskatning av vågekval. Innsikt er undervurdert.

For det er mye mytebefengt føleri rundt kvalkjøtt og -fangst, surret inn ei slags fjern Moby Dick-romantisert tragedie. Det er synd.

les også

Grandiosa er ikke mat!

De enorme mengdene med taco, pizza, grillmat og kjøttpålegg fra fjærkre, storfe-, fåre- og svinekjøtt som omsettes og konsumeres i Norge kan det man iallfall diskutere etikken rundt. Ikke minst når vi ser at frysediskene i en rekke matvarekjeder bugner over av billig og importert kjøtt fra fjerne land som Namibia og Uruguay. Vårt eget landbruk og egen kjøttproduksjon drives også med brasilianskimportert kraftfor. Samme med lakseoppdrettet.

I motsetning til mye av det industribaserte kjøttproduksjonen er derimot kvalkjøtt rene proteiner fra dyr som lever frie liv, fôret opp av det ville havet de lever i, ikke kraftfôr importert fra Sør-Amerika. Akkurat som villfisken og annet snadder fra havet.

I sterk kontrast til kyllinger som lever i tette bur og kvernes gjennom maskiner, er vågekvalene frittsvømmende og sunne dyr som avlives fra moderne fartøy med godkjente granatharpuner som dreper dyrene momentant. Vi kan selvsagt ikke erstatte den øvrige kjøttproduksjonen med kvalkjøtt. Og vi burde helt klart bestrebe å spise mer fisk og mindre kjøtt. Men det er ikke kvalkjøtt som er problemet her, om man ønsker å starte et sted.

les også

Gratulerer med dagen, Wally!

Kvalkjøtt er, relativt sett, en liten binæring, og må heller sees på som uthenting av et fantastisk råstoff, der vi høster klokt og forsiktig ut et lite overskudd av hva naturen utenfor kysten vår har å by på.

Det er et rent, velsmakende, økologisk, bærekraftig og flott produkt du kan spise med den beste samvittighet. Sleng den som en biff på grillen. Skjær tynne skiver og server som carpaccio. Spis det rått, bare dyppet i soyasaus. Kutt i strimler og lag gryte. Lag en saftig burger eller rull det inn i lefser med rømme og salat. Gourmetmat til fest eller kjapp og sunn hverdagsmat? Kvalkjøtt leverer til alt.

Det er billig. Det er næringsrikt. Det er sunt. Det er mørt. Det er helt unikt og helt vilt eksotisk. Dessuten er det så forbanna godt. Og nå får du tak i det overalt.

Bon appétit!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder